Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte
Av Jan Endre Aasmundtveit
I det kjente verset «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte», av Thomas Kingo, er det mange kristne, til ulike tider, som har funnet håp og trøst, og et vitnesbyrd om sin Frelser som sin ære og sin salighet. Dette verset sier noe vesentlig om livet med Jesus, og noe vesentlig om Jesus. Med enkle ord får Kingo her fram noe av storheten i Jesu navn og gjerning.
Langfredagssalme
Dette verset er imidlertid bare ett av versene i Thomas Kingos mektige langfredagssalme «Bryder frem I hule sukke». Salmen har til sammen 29 vers, der verset «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte» er nr 15. Salmen er skrevet i 1680-årene, og ble først publisert i Kingos salmebokutkast fra 1689 (kalt «Vinterparten»). Senere ble den tatt inn i den autoriserte salmeboken av 1699 (som på folkemunne ble hetende «Kingos salmebok»). I Norge var dette verset i lang tid ukjent og glemt. I Landstads Salmebok fra 1869 var de tre siste versene av Kingos langfredagssalme tatt inn (nr 335). Verset «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte» ble tatt inn i Landstads reviderte Salmebok fra 1920 (nr 312). Visstnok var det W. A. Wexels som gjenoppdaget denne perlen av Thomas Kingo.
Kingo – ortodoksiens salmedikter
Tidsmessig hører Kingo til ortodoksien. Og han er med rette blitt kalt ortodoksiens salmedikter. Samtidig finner vi i hans salmer ikke bare uttrykk for det rent læremessige, men også skildring av det personlige livet med Frelseren. I den siste delen av hans liv – fra omkring 1680 – synes denne siden også å tre klarere fram. Vi ser da også innslag av betraktninger som vi senere møter igjen i pietismen. Det er betegnende at da Johan Arndts oppbyggelsesbok «Den sanne kristendom» (som senere fikk en stor betydning i de pietistiske vekkelser) ble oversatt til dansk i 1690, var det Thomas Kingo, som biskop til Fyn, som skrev anbefalingen. Og Kingo forsikrer her at han hadde funnet bare ren ortodoks lære i denne boken. På en særlig måte trer disse trekkene ved Kingo fram i hans langfredagssalme. I denne salmen viser den ortodokse biskop Kingo seg som en ekte pietist. Vi ser her også et eksempel på at disse to retningene, som gjerne framstilles som rake motsetninger, i realiteten må ha levd side ved side, ikke bare i forskjellige sammenhenger, men også i de samme troens folk.
Påskens budskap
Kingos langfredagssalme er den siste i rekken av i alt 17 pasjonssalmer fra Kingos hånd. Gjennom disse pasjonssalmene fører Kingo oss, skritt for skritt, gjennom hele påskens budskap og hendelser fram til Jesu siste lidelse på korset. Vi følger begivenhetene fra Jesus og disiplene synger lovsangen etter nattverden, Jesu gang over Kedron, Jesu kamp i Getsemane, Peters fall og omvendelse, Judas’ forræderi osv. Og hele veien ser vi hvordan Kingo, i den første delen av salmen maler Skriftens ord for oss gjennom dens fortelling av begivenhetene, og i den siste delen av salmen anvender dette ordet på seg selv. Dette gjør han, ikke i den forstand at han spør hva dette ordet kan bety for ham, men spørsmålet blir: Hva er min stilling i dette? Hva sier dette ordet til meg? Og Kingos anvendelse av ordet, blir på samme tid den troendes anvendelse av ordet, eller menighetens anvendelse av ordet. Hver den som synger hans salmer blir stilt overfor spørsmålet: Hva er min stilling i dette?
Den store avgjørelsen
I denne siste av pasjonssalmene når det hele på så mange måter sitt høydepunkt. Vi har nå kommet fram til det helt avgjørende øyeblikk. Det er ikke lenger snakk om ord til eksempel eller advarsel, slik vi møter det i salmene om Peters fall og omvendelse og Judas’ forræderi. Nå er det selve livet som står på spill. Ja, ikke bare livet, men den evige salighet. Her skal det hele avgjøres. Den endelige kampen skal utkjempes. I denne salmen er det også som om Kingo ikke lenger makter å følge sitt tidligere mønster, med først fortelling og så anvendelse av ordet. Nå er disse tingene flettet i hverandre gjennom hele salmen. Kingo innleder også salmen ved å henvende seg til sitt eget hjerte:
Bryder frem I hule Sukke
Af mit dybe hiertes Grund,
Ingen kand min sorrig slukke,
Ingen holde for min Mund!
Thi min Sorg som Hiertet bær,
Og min Indvold i mig skiær
Skal aff mine Øyne flyde,
Og ud fra min Tunge bryde.
Videre i salmen følger vi Frelseren fra han dømmes til døden, blir tornekronet, blir naglet til korset, blir spottet av røverne som er korsfestet sammen med ham. Og flere steder benytter Kingo ord fra Det gamle testamentet for å vise at Jesu lidelse og død på korset nettopp er en oppfyllelse av de gammeltestamentlige profetier, som når Kristus beskrives som «Ormen» som «vrier sig» (Salme 22), som den som «Guds Vredes Perse træder» (Jes 63:3), og som den som slangen «i Hælen beed» (1Mos 3:15).
Jesus fra Nasaret, jødenes konge
Etter å ha beskrevet hvordan Pilatus lar skrive inn på korset «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19:19), og hvilken reaksjon dette skaper blant de tilstedeværende jødene, fortsetter Kingo med å anvende dette ordet på seg selv:
Skriv dig JEsus paa mit hierte,
O min Konge og min Gud!
At ey Vellyst eller smerte
Dig formaar at slette ud;
Denne Opskrifft paa mig sæt:
JEsus udaff Nazareth
Dend Korsfæste, er min Ære,
Og min Salighed skal være.
Hjertets innskrift
Ordet om Pilatus’ innskrift, blir for Kingo et ord om Jesu innskrift på hans hjerte. Men det er ikke bare det at Jesu navn må bli preget inn i hans hjerte som Kingo er opptatt med her. Han vil også lære oss hva denne betyr for en kristen – at denne innskriften vitner om og bekrefter at Jesus er hans konge, hans ære og hans salighet. På samme vis som det vitnet for jødene som var til stede ved Jesu korsfestelse. Og likesom det den gang var mange som ønsket dette Jesu-navnet slettet ut – er det også i den troendes liv mange krefter som ønsker Jesu-navnet strøket bort. Kingo nevner vellyst og smerte. Men så sant Jesus har fått satt sin innskrift på ham, vil ikke disse forholdene kunne utslette det. Gjennom alle ting skal Jesus forbli hans ære og hans salighet.
Mørke og Gudsforlatthet
Videre i salmen blir vi ført enda lengre inn i Jesu lidelse. Gjennom Kingos anvendelse av Skriftens ord blir vi ført videre inn i de rikdommene som dette ordet gir. Soldatenes deling av Jesu klær blir for Kingo til en bønn om å stå kledd i Jesu kledning når han en gang på dommens dag skal tre fram for sin Gud. Menneskenes spott av Jesus der han henger på korset, blir en påminnelse om hans egen spott og skam, og en visshet om at Jesus også har båret denne. Røverens tro og Jesu løfte om at han skal være med ham i Paradis, formes i Kingo til en bønn om at også han må få eie røverens tro og røverens nåde. Solens formørkelse og Jesu ord «Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg» (Mat 27:46) påminner ham om hans egen syndeskyld, og blir et vitnesbyrd om at han på tross av denne skal slippe å bli forlatt i den evige fortapelse. For også dette har Jesus båret.
Knuser slangens hode
I salmens tre siste vers har vi kommet fram til Jesu fullbyrdelse og seier på korset. Det er i dette øyeblikk at han knuser slangens hode (1M 3:15). Kingo trekker her linjene tilbake til syndefallet, som er selve årsaken til at Jesus går i døden. Tidligere i Kingos pasjonssalmer, og også i denne siste langfredagssalmen, har ordet om slangens bitt i Jesu hæl gått igjen som et tema. Adams bitt i frukten fra kunnskapens tre blir da det bitt som svarer til dette slangens bitt i Jesu hæl. Og for Kingo er dette Adams bitt, og dermed slangens bitt, også hans bitt. Han er selv årsak til Jesu død.
Liv i Jesu død
At Kingos pasjonssalmer (slik vi finner dem i «Vinterparten») ender med Jesu død, kan nok for noen virke tungt og dystert. Grundtvig har også i sin påskemorgensalme «Tag det sorte kors fra graven» en ganske klar henvisning til Kingos langfredagssalme, når han skriver om «Frydesang for hule sukke». Men Kingos langfredagssalme slutter ikke med sorgen over Jesu lidelse og død. Nei, Kingo taler om at han gleder seg i Jesu død, ja, at han har sitt liv her. Ja, lykkelig er den som har fått den samme glede som Kingo her vitner om, og som har fått sitt liv i Jesu død.
JEsus døer, og Jorden ryster,
O mit hierte skælv du da!
Døer da hen I slemme Lyster,
Døer, og driver langt her fra!
Thi nu døde Gud og Mand,
For dend slemme Lyste-Tand,
Der i Eblet torde bide,
Hvorfor hand leed Dødsens qvide.
JEsu, Jeg din Død begræder,
For Jeg der til Aarsag gav;
I din Død Jeg mig dog glæder,
Ja min støv udi min Grav!
Thi mit Liv er i din Død,
Og der hand dit Hierte brød,
Da din søde Naade-Kilde
Mig til Liv opbriste vilde.
«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!«
Salmens siste vers, som også er avslutningen på Kingos 17 pasjonssalmer, tar for seg Jesu siste ord, og hans siste bevegelser på korset. Jesu ord «Det er fullbrakt» (JoLuk 23:46) ønsker Kingo å gjøre til sine egne når han selv en gang skal dø. Det at Jesus bøyer sitt hode, blir for Kingo en handling der Jesus bøyer seg ned mot ham, og skjenker ham det evige liv. Det synes her som Kingo trekker en parallell til brudgommen i Salomos Høysang. Jesu utånding blir da en oppfyllelse av brudens ord: «Å ville han bare kysse meg …» (Høys 1:2). Her anvendes Skriften slik vi senere møter det i pietismen – hvor Salomos Høysang får kaste lys over, og understreke forholdet mellom Jesus, som brudgommen, og den troende, som bruden.
O min JEsu, gid Jeg kunde,
JEsu, gid Jeg kunde dog
Døe med samme Ord i Munde,
Hvor med Du din Affskeed tog!
Bøy, O bøy dit Hoved ned
Til mig udi Dødsens sved,
At min Siæl din Kys maa nyde,
Når Jeg skal min Aand udgyde.