Troskap i det små
Av Ingar Gangås
I lignelsen om talentene, Mat 25:14-30, sier Jesus til de to som hadde vist troskap at de hadde vært tro over lite, og at han ville sette dem over mye. Den unyttige tjeneren ble kastet ut i mørket utenfor. Det er noe her som vi ikke må glemme. Jesus kaller oss til troskap i tjenesten, det gjelder i heimen, på skolen og på arbeidsplassen. La det vises at du lever med Jesus.
Da jeg gikk i barneskolen, fikk vi karakterer i orden, flid og oppførsel. Nå er det ikke lenger slik. Fortsatt vil nok arbeidsgiveren se etter troskap og pålitelighet når han skal ansette noen. Men jeg er redd at den personlige frihet, og dyrking av egoismen, har ført til mer sløvhet i forhold til dette.
Hva kan årsaken være? Jeg tror det skyldes løsrivelsen fra de ti Guds bud. Det er ikke for ingen ting at budene blir kalt Guds gode livslover. Å sette seg opp mot Guds gode vilje skjer ikke ustraffet. Vi høster det vi sår. Ikke rart da at heimene oppløses, arbeidsmoralen pulveriseres og skolene sliter med umotiverte elever. Forpliktelse er blitt et fremmedord. Et løfte kan brytes. Et ord er ikke lenger et ord. Det er ikke så nøye lenger. Et forpliktende ekteskapsløfte kan man da ikke forvente lenger i vår tid! Når troskapen mot Gud og hans hellige Ord opphører, forsvinner også troskapen mot vår neste.
Det har gått så langt nå at troskap i noen sammenhenger blir omtalt negativt. «Du må ikke tro at du er bedre enn andre», heter det da. Men slik taler ikke Guds ord. Til Timoteus sier Paulus i 2Tim 6:11-12 og 14: «…jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet. Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til – du som har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner! Hold budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse»! Bibelen oppfordrer oss til å vise troskap og iver. Titus taler om hvor viktig dette er, «så at de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære». (Tit 3:10)
Troskapen kan aldri bli noen frelsesvei, men du kalles til dette fordi du er frelst. Å utvikle det gode i mennesket for å tekkes Gud, kaller vi gjerne den humanistiske avsporing. Men det er også en annen fare, den antihumanistiske grøft, og det er den vi vil peke på her. Pass deg så du ikke tenker om syndefordervet på en slik måte at all tale om idealer, troskap og gode forsetter angripes. Slik sniker det seg inn passivitet og oppgitthet som ikke er av Gud. Det nytter jo ikke allikevel, for vi er så syndige, så! I forhold til frelsen er dette sant. Gud trenger ikke dine gode gjerninger. Der gjelder Jesus alene. Men din neste trenger dem! Du er kalt til å være et Kristi brev i verden.
Josef viste troskap i Potifars hus. Han hadde lært det heime. Nå var det ingen heimefra som kunne kontrollere ham lenger. Men han viste den samme troskapen som før. Han visste at Guds øyne var festet på ham. Han sto til regnskap for ham som både ser og hører alt vi foretar oss. Derfor kunne han ikke synde mot den levende Gud. I fengslet var det likedan. Der ble han fortsatt et vitne for Herren. Og da han hadde vært tro «i det små», satte Gud ham til å være den neste etter farao. Han ble betrodd å gi brød til alle sultende i Egypt, også til sine egne brødre som hadde solgt ham til trell.
Du synes kanskje ikke at du har så mye troskap å vise til. Det er din store nød. «Er vi troløse, så forblir han (Kristus Jesus) trofast.» (2Tim 2:13) Troskapen kan aldri bygges på deg. Da Jesus gav disiplene misjonsbefalingen, sendte han dem ut på et løfte: Jeg vil være med dere alle dager. Som den allmektige, med all makt i himmel og på jord, kunne han si det. Gå derfor ut. I møte med Mesteren måtte de gå. For han er trofast! Så gikk de med frimodighet – på Herrens Ord og løfte. Deres troskap ble satt på prøve mange ganger, men de kunne ikke la være å tale om det de hadde sett og hørt!