Lov og evangelium i den enkeltes liv
Av Per Bergene Holm

Gal 3:9-14

Loven står i dødens og fordømmelsens tjeneste. Loven er ikke gitt for å gi liv, for å gjøre noen rettferdig og hellig, men den er gitt for å dømme og fordømme, forskrekke og forferde. Loven er ikke gitt for å gi noen håp og frimodighet, men den er gitt for å ta fra oss ethvert kjødelig håp og enhver kjødelig tanke om egen rettferdighet og fortreffelighet.

Enhver tale om hva vi skal gjøre, ethvert krav om hvordan vi skal være, er loven. Loven sier: Vær slik, så skal du bli frelst, men er du ikke slik, er du fordømt.

Evangeliet står derimot i livets og frikjennelsens tjeneste. Evangeliet er gitt for å gi liv, for å frikjenne og gjøre rettferdig og hellig (Tit 2:11-14). I evangeliet finnes det ikke et ord om hvordan vi skal være eller hva vi skal gjøre, men der forkynnes det oss bare hva Jesus har gjort for oss og hva Gud gir oss og virker i og gjennom ham.

Det naturlige menneske søker ikke frelse, men aksept.

Et uomvendt menneske spør ikke etter Gud eller frelse, og vil helst ikke forstyrres i sin syndige og verdslige ro. Det opplever seg ikke syndig, og synes Bibelens tale om synd er gledesdrepende og noe som truer med å ta fra det selve livsinnholdet.

Vel vet det at det ikke er fullkomment, og av og til frykter det nok for døden og dommen, men håpet er at Gud er nådig og romslig, at han lar nåde gå for rett til sist.

Det et slikt uomvendt menneske gjerne vil høre i begravelser og ellers når det ikke kan unngå å høre Guds ord lest og forkynt, er noen ufarlige ord om Guds kjærlighet til syndere. Det vil høre om Guds nåde på en slik måte at det slipper å omvende seg. Det uomvendte og loviske menneske søker å finne aksept hos Gud. Det tror gjerne at Guds nåde er det samme som godkjennelse.

I dag går mye av den kristelige virksomheten ut på å inkludere verdslige mennesker og få dem til å kjenne seg hjemme i den troende forsamling. Den ene presten og predikanten etter den andre taler budskapet om Jesus, synderes venn. Han er ikke som fariseerne, disse loviske og dømmesyke menneskene. Nei, hos Jesus er det rom for syndere av alle slag. Han tar i mot deg sånn som du er.

Er dette evangeliet? Ja, mange tror det. Men der hvor predikanten hopper bukk over lovens ord som fordømmer synden og kjødet, og bare vil forkynne evangeliet, der blir evangeliet omgjort til et ord om aksept av synden og kjødet. Evangeliet blir et allmennreligiøst budskap om at Gud godtar oss slik vi er, uten omvendelse. Det blir et lovisk evangelium.

Da blir menneskets håp og trøst at det er godtatt og akseptert av Jesus. Mennesket vil finne trøst i å være slik det er, en synder som Jesus er glad i og tar seg av.

Loviskheten hater loven

Men dette er ikke bibelsk kristendom, men en allmenreligiøs selvgodhet som luller mennesket inn i åndelig søvn. Og selv om en tror seg å være fri fra alt som heter loviskhet, er det nettopp lovisk en er.

Derfor hater en også å høre lovens ord. Loviskheten hater loven, for loven dømmer og fordømmer det som loviskheten setter sin lit til, og har funnet aksept for.

Når loviskheten har funnet trøst i sin syndighet og elendighet, dømmer loven den samme syndigheten og elendigheten til forbannelse og død. Når loviskheten har funnet trøst i sin tro og sitt lys i evangeliet, dømmer loven både troen og erkjennelsen for å være både mangelfull og falsk.

Loven avslører og dømmer

Loven er Gud selv i hans hellighet. Og søker du aksept og godkjennelse hos Gud, må du være fullkommen. Gud har ikke behag i deg fordi du er slik og slik, aller minst har han behag i et skrøpelig og elendig kristenliv. Det er ikke noe rosverdig i å leve sløvt og halvhjertet som kristen, med et hjerte fylt av syndig lyst og verdslighet. Nei, det er forferdelig at du som er kjøpt fri fra synden og verden enda kan trives i den og søke den. Det skulle ryste deg i ditt innerste og bøye deg i den dypeste skam og avsky for ditt eget fordervede hjerte. Det er så visst ikke noe grunnlag for trøst at det står slik til med deg, men det skulle være til et stort spørsmål for deg: Elsker jeg virkelig Jesus, søker jeg virkelig ham?

Når du hører lovens ord i sannhet, får loviskheten bein å gå på. Da blir det som jeg før tenkte var stort og fint med ett ikke bare skrøpelig, men det blir til og med avskyelig og noe jeg må skamme meg over. Alt mitt blir fordømt, slått i stykker av lovens veldige hammer, gjennomlyst av Guds altseende øye, og avslørt i sin skittenhet og råttenhet.

Loven dømmer meg og mitt

Hva er det loven angriper? Alt som er mitt eget, alt jeg vil rose meg av og sette min lit til! Men Jesus, hans rettferdighet og hellighet, rammes ikke. Derfor kan loven aldri skade en kristen, et Guds barn, og ta fra det troens frimodighet og håp, for det er alt sammen knyttet til Jesus! Den troende har intet i seg selv, men alt i sin Frelser. Derfor har loven intet med troen å gjøre.

Når Gud kommer med sin lov for å gå meg inn på klingen, er det for å ta fra meg alt mitt eget, ribbe meg for ethvert håp og enhver trøst i meg selv. Med loven vil Gud kaste hele min loviskhet på dør, ta fra meg enhver tro på meg selv og mitt eget, enhver tanke om aksept og godkjennelse. Mens jeg søker å berge mitt liv og meg selv, søker Gud gjennom sin lov å ta alt fra meg. For at jeg skal ha alt i Jesus alene!

Evangeliet – ordet om

Stedfortrederen

Evangeliet er et ord om at den lovens dom som Gud feller over meg og mitt liv, den lot Gud i sin kjærlighet ramme sin egen Sønn. Og den fullkommenhet og hellighet han krever av meg, den har han funnet hos sin egen Sønn, i hans liv og død.

Gud forkynner meg i evangeliet at jeg skal få søke døden fra alt mitt i Jesu død. I Jesus er jeg løst fra alt mitt eget og tilregnet alt som er hans. Jesus er den troendes ros og glede, ære og rikdom.

Synderinnen i fariseerens hus

Vi skal vise dette med et eksempel fra Skriften.

Det var en synderinne som kom til Jesus en dag. Hun kom til ham mens han satt i gjestebud i fariseeren Simons hus. Ikke noe sted kunne hun regne med at dommen var større enn der. Men hun kom ikke for å unnslippe dommen. Da ville hun søkt Jesus et annet sted. Nei, hun oppsøkte Jesus der hvor dommen var størst.

Hun søkte ikke å berge sitt liv, hun søkte ikke aksept, ikke anerkjennelse, ikke å bli godtatt, men hun søkte frelse, syndenes forlatelse og renselse fra alt sitt eget. Hun måtte bli fri seg selv.

Og det hun selv ikke hadde, rettferdighet og hellighet, verdighet og renhet, det søkte hun i Jesus. Hele hennes håp var satt til Jesus. Hun ble frelst, hun fant livet, ikke på den måten at hun ble akseptert, at hun ble godtatt og berget sitt liv og sitt rykte. Nei, det gikk tapt, det mistet hun, men hun fant alt i Jesus. Hun ble reist opp igjen – ikke ved at Jesus ga henne selvrespekten tilbake, sa henne at det sto rett til, men hun ble reist opp ved syndenes forlatelse og delaktighet i Jesus.

Alt mitt under dommen

Å høre Jesus til, innebærer å miste seg selv, å fornekte seg selv, å dø bort fra seg selv. Alt mitt hører hjemme på Jesu kors, under dommen. Det skal ikke forsvares, pyntes på eller berges, men det skal overgis til dom og død. Det er fordømt og skal forbli fordømt. Lovens ord står ved lag i alt det den sier om meg og mine synder.

Men nå er det ett sted i tilværelsen hvor mitt fordømte kjød allerede har fått sin dom, og det er på Jesu Kristi kors. Dit skal jeg få gå med kjødet mitt, ikke for å berge det, men for å bli av med det. Der fikk det sin død, der ble det tilintetgjort sammen med Jesus og der skal jeg få legge det av. Og så skal jeg i Jesus få tro meg frelst fra det alt sammen, fordi det ble fordømt i ham, i hans død.

Så er det ute med meg og alt mitt. Det holder ikke mål, det blir aldri akseptert hos Gud. Men jeg skal få søke frelse fra meg selv hos Jesus.

Loven dømmer alltid, og den skal gjøre det! Den dømmer mitt! Jeg trenger den for stadig å fris fra allmenreligiøsitetens og loviskhetens fare. Jeg trenger den for å miste troen på meg selv, og for å bli fratatt all trøst i min egen kristendom.

Ordet om korset

Er det rett med deg? Nei, det er det så visst ikke. Det mangler mye på det. Vær ikke redd for å erkjenne det. Du står langt tilbake i tro og erkjennelse, i lydighet og kristelig liv og ferd. Det er så mye kjødelighet og verdslighet i sinn og skinn hos deg. Det er ingen redning i å nekte for det, forsvare det, og søke å bli berget fra dommen. Bruk heller ikke Guds nåde til et skjul for det som ikke kan stå seg for Guds dom, slik at du kan leve med det videre. For det som står under Guds dom er så visst ikke bevaringsverdig! Nei, det hører hjemme på korset, under Guds dom og forbannelse.

Loven driver deg til korset, under dommen, døden og forbannelsen. I Jesus har du alt du trenger for å bli et Guds barn, og for å leve som en kristen i denne verden. Men skal han bli deg til visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, må lovens ord også få dømme din visdom, din rettferdighet, din helliggjørelse og din forløsning, og berge deg fra synden og verden – for intet av dette holder mål! Under dommen med det! Til korset med det! Til Jesus med det!

Men hva finner du på korset? Jo, der finner du Jesus, under dommen for dine synder. Det du bærer i ditt bryst, rammet ham. Han måtte blø for det. Det forkynner Gud deg i evangeliet. I Jesus er det frelse fra alt ditt.

---