Av Jan Ove Heggdal
– Helt fra jeg var ung har jeg hatt lyst til å studere teologi, men jeg kunne ikke på grunn av det sovjetiske systemet som rådde i Moldova den gangen. Senest i 1978 forsøkte jeg å begynne på dette studiet, men det lot seg ikke gjøre da heller. Nå har jeg muligheten, og jeg gleder meg til å starte. Jeg skal bo på hybel i nærheten av seminaret i Ternopil i Ukraina, og reiser heim med tog én helg per måned.
Det er Aleksander Koltsjitskie (53) som forteller dette etter et møte i Tiraspol for en tid tilbake. Sammen med kona Ljodmila (52) begynte han å gå noen ganger i forsamlingen til den lutherske kirken i Moldova (ELCRM) fra starten i 1994. I skrivende stund er han godt i gang med den femårige utdanningen, som består av fire år med teori og et praksisår til slutt, forøvrig ved det samme seminaret som Vladimir Moser har gått på.
- Utgiftene til studiet får jeg dekket av Wisconsin-synoden, som driver seminaret, men jeg må betale heimreisene selv.
- Aleksander er utdannet teknisk ingeniør (femårig utdanning) og har arbeidet hos samme arbeidsgiver siden 1977. Hans oppgaver har vært prosjektering, planlegging, og beregning i forbindelse med byggearbeider. Han hadde en fast jobb, har gått gradene, og hadde et godt betalt arbeid. Likevel sluttet han for å begynne på teologistudiet.
Ljodmila har gått på skole sammen med Natalia Moser, og hun forteller at det var Natalia som inviterte dem til å komme på møtene.
– I starten gikk vi av og til, men etter tre år ble vi faste møtedeltakere i forsamlingen, sier hun.
På spørsmål om de hadde gått på møter tidligere, svarer Aleksander: «Ja, jeg gikk fast i en ortodoks kirke, mens Ljodmila gikk mer sporadisk». Han legger til at begge var døpt fra før, men at han ble konfirmert i den lutherske kirken i 2001, og hun noe seinere. Han rekner seg som en kristen helt fra han ble døpt, fire måneder gammel. Ljodmila tror også at hun har levd i sin dåpspakt fra hun ble barnedøpt da hun var seks måneder.
Det er Aleksander som har ledet søndagsmøtene i Tiraspol når Vladimir Moser har vært på seminaret i Ukraina. Vladimir har skrevet søndagstalene, og Aleksander har lest dem høyt i forsamlingen.
– Nå gleder jeg meg til å begynne som skoleelev igjen, sier han, og til å lære mer. Med Guds hjelp tror jeg det skal gå bra med både meg og familien. Jeg blir ikke alene, det er mange andre kristne der, og mange står med meg.
Johannesevangeliet, kapittel 14 og versene 26-27, er noen gode ord for meg: «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke»!
– Jeg har fått mye gjennom Johannesevangeliet, for eksempel fra Joh 3:14-17: «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham».
Både kona og de to sønnene deres på 17 og 21 år støtter ham i det valget han har tatt. Hun frykter ikke at dagene vil bli lange når han er i Ukraina.
– Det er mye å holde på med, sier hun. I tillegg til å være mor, trenger mine foreldre mye hjelp. De er gamle nå og trenger en god del støtte. Ellers har jeg full jobb som krever mye.
Ljodmila er utdannet lege og psykiater. Hun har vært lærer på det medisinske universitetet og er i dag leder for psykiatrien i den transnistriske delen av Moldova.
Vær med å be for Aleksander og familien hans!
- Jeg vet ikke konkret hva jeg skal begynne med når jeg er ferdig med studiet, men jeg håper å kunne gjøre noe for kirken, enten som pastor, eller kanskje jeg får kjøpt et jordstykke for å prosjektere et kirkebygg for ELCRM? spør han undrende.