Det første buds ordlyd
Av Fredrik Wisløff
«I våre dager gjelder det som aldri før at vi vender tilbake til de ti bud. Budene skal læres, for så gjennom hele livet å etterleves. Mister vi budene, mister vi også evangeliet».
Tidligere lød det første bud slik: Du skal ikke ha «fremmede» guder for meg. Det er nå forandret til: «andre» guder enn meg.
Om ikke forandringen er stor, er den neppe noen vinning. Den gamle formen kan nok sies å være noe høytideligere. Men det skulle heller være en styrke enn en svakhet. Den litt høytideligere formen løfter det hele opp på et høyere plan. Det er lettere å glemme det som er hverdagslig og enkelt. Dessuten vet alle barn hva ordet «fremmed» betyr.
Det hebraiske ord kan ganske riktig oversettes: andre guder. Men det har samtidig betydningen: fremmed. Disse andre guder er fremmede, de hører ikke hjemme i et rett gudsforhold. Når et fremmedelement kommer inn i en organisme, virker det forstyrrende og ødeleggende. Kommer fremmede guder inn i trosforholdet, ødelegger de det hele.
«Fremmede guder for meg.» Grunnspråket er her å forstå som: andre guder «i tillegg til» meg. Gud tåler ingen ved sin side. Han vil stå alene, være et menneskes eneste Gud.
Ordet kan dessuten oversettes med: i tross. «Du skal ikke ha fremmede guder i tross mot meg.» De fremmede guder er en tross mot den sanne Gud. Ordene ‘andre guder’ stiller oss overfor et alternativ, – mens «fremmede guder» viser oss en motsetning, en utålelig konflikt.
I sin fortale til «den lille katekismen» advarer Luther prestene mot å gi tekstene stadig ny ordlyd. «Man må ta for seg en og samme form, holde fast ved den og drive på med den, det ene året som det neste. De unge og enfoldige må man undervise med en bestemt form og tekst, ellers blir de lett forvirret. Man skal ikke lære ett i dag og noe annet om et år, som om man da skulle gjøre det så mye bedre.»
Vi gjør vel i å legge oss Luthers ord på hjertet.