Den frelsende tro
Av Olav Valen-Sendstad
Det har vært adskillig diskusjon om hvorvidt den frelsende tro i evangeliet er en viljessak, et valg, en fri bestemmelse osv. For gjør en denne frelsende tro til en viljessak og et valg, gjør en selve troen til en moralsk, etisk gjerning, og gjør troen til en art lovgjerning, som om den ville si: Gud gjør nesten alt, men du gjør det å tro. Da blir ikke bare samvittigheten uten trøst, men da blir også Guds ord gjort til intet. For når apostelen sier: «Vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger» (Rom 3:28), er det jo soleklart at han i frelsen setter troen i motsetning til alt hva vi gjør, selv om troen og gjerningene i kristenlivet ikke er motsatte. Men hvis ikke vi her følger Guds ord, og holder den frelsende tro vel adskilt fra den frelste tro, kan resultatet bli sjeleforderv. Den frelste tro er full av vilje, av gjerninger, av valg, av selvbestemmelse osv. Men den frelsende tro frelser ganske og aldeles uten alt slikt.
Den frelsende tro, som gir oss barnekår i himmelen, syndenes forlatelse og evig liv, er en hjertetro, en tillit, en fortrøstning alene til Guds ord og løfter. Det er tillit til den store sjelelege. Det er fortrøstning til all barmhjertighets kilde.
Somme vil vel si at en pasient, som er syk, må jo også velge å la seg behandle av legen. – Akk, det er ikke alle bilder som blir rett anvendt.
Det er sant: når du er syk, kan du velge enten du vil la deg behandle eller ei. Men når du er dødssyk, og ingen operasjon hjelper – velger du da lege? Da lar du sannelig alle leger fare. – Og nettopp slik er det å være en synder for Gud: så lenge en kjenner seg litt syk, kanskje en kan prøve å velge. Men når en ser en er dødssyk, skilt fra Gud, fortvilet over sin stilling, når en ikke øyner noen utvei lenger, når en har prøvd Gud på alle opptenkelige måter og med alle opptenkelige valg – hva da? Når en er så blind at en ikke skjønner noe av Jesus, ikke skjønner noe av evangeliet, ikke aner noe om flere utveier?
Å, min sjel – da velger ikke du legen, men da velger legen deg. Da velger han å komme til ditt syke og trette hjerte. Da velger han å gyte balsam i dine sår, da rekker han deg Ordet, da lar han deg høre, da lar han deg se.
En jordisk lege kan man velge. Men den himmelske lege kan man ikke velge. Man kan få Gud, man kan eie Jesus, man kan ha Frelseren. Men man kan umulig velge Gud. En Gud som kan velges, er en avgud. Gud er sannelig for stor og veldig til at han lar seg velge. I lovens husholdning lar han seg velge (5Mos 30:15 flg.). Men alle lovens valg av Gud har Gud selv forordnet, bare for at vi skal erkjenne at vi kan ikke velge det rette, og kan ikke velge med forstand. I evangeliets husholdning er det Gud som velger oss, ikke vi som velger ham.
Derfor kommer også troen til oss ganske som den kom til den falne Adam, den kommer gjennom ørene, ved hørselen, gjennom øynene, ved lesningen – ved Ordet. Det frelsende evangelium kom til Adam derved at Gud talte til djevelen i Adams påhør. Og den frelsende tro kommer til oss derved at vi hører evangeliet som byr mine synder å fare bort fra Guds åsyn, hører evangeliet om alt det som er gjort, talt, levd og virket utenfor oss: når jeg i evangeliet hører og leser at Jesus, en annen enn jeg selv, har trådt ned djevelen, har oppslukt Guds vrede over mine synder, har borttatt all lovens fordømmelse over meg, har skaffet alle mine synder fra Guds åsyn, har knust min død og grav – når jeg uten all egen gjerning hører dette, kommer den Hellige Ånd meg nær. (…)
Da får jeg høre at alt hva Gud gjorde i Sønnen, gjorde han for verden, det gjorde han for syndere, det gjorde han for ugudelige. Og dette gjorde han aldeles uten noe mitt valg. Dette gjorde han før jeg hadde syndet, før jeg endog var født.
Derfor kan jeg ikke velge å tro dette evangelium. – Men det overtaler meg, det overbeviser meg, det blir meg altfor sterkt, det blir meg for veldig. Det skaffer seg selv øre i mitt hjerte. Det virker selv den tro jeg aldri fikk til med mine mangfoldige valg. Det fanger meg i nådens garn. Det kryster meg i nådens favn. Det sluker meg i en avgrunn av barmhjertighet. Det nevner mitt navn. Det roper at jeg er fri. Det sier at jeg er Guds barn – av bare nåde. Det sier at min gjeld ble betalt ennå før jeg levde. Det sier meg at han søkte meg før jeg søkte ham. Det sier meg at han elsker meg – uten noen min verdighet. Det sier meg at jeg får nåde for rett, at jeg får liv av døde. Det sier meg at himmelens Gud er min Far, og himmelens Sønn er min bror.
La så lovens mennesker tro at de skal bli frelst ved sine egne valg. Jeg vet jeg er frelst ved hans valg, han som utvalgte meg fra evighet i Sønnen, han som sa: «Jeg vet hvem jeg har utvalgt» (Joh 13:18), og atter: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15:16).
Ja, slik en frelser har vi: ikke en frelser som vi velger, men en frelser som velger oss. Og det er først en rett frelser. Det er først en evig og guddommelig frelser. Det er en i hvis favn en kan få hvile.
Fra «Rettferdiggjort av tro»,
Lutherstiftelsen, Oslo, 1968