Omkostningene
Av Ingar Gangås
Det koster å følge Jesus
I lys av den pris Jesus måtte betale da han gav sitt liv i løsepenge, blir våre omkostninger små. Det blir i sannhet lite i forhold til det han måtte lide. Likevel er det slik at Jesus minner oss om at det koster noe å følge ham. Han ber oss også å beregne omkostningene før vi begir oss ut på vandringen sammen med ham.
Vi leser i Luk 14:27-28+33: «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? (…) Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier».
Trangt og smalt
Det var en som spurte Jesus: «Herre, er det få som blir frelst»? Jesus svarte ikke direkte på spørsmålet, men gjorde svaret om til en personlig ransakelse for ham selv ved å fortsette: «Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det» (Luk 13:23-24).
Gå inn gjennom den trange port og gå på den smale vei, sier Jesus. Han formaner oss til å stride troens gode strid, og han minner oss om at det vil komme forfølgelse og motstand. Som de har forfulgt meg, vil de også stå dere etter livet, sier han.
Jesus setter skille
Jesus forutsetter at det vil bli strid. Da han sendte disiplene ut som vitner, sa han til dem at han sendte dem som får blant ulver. I den veiledningen han da gav dem, sa han noe som vi vanligvis ikke er så oppmerksomme på: «Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Mat 10:34-39).
Du synes nok dette er merkelig tale. Og du spør kanskje om ikke dette står i skarp kontrast til evangeliets herlige budskap om fred på jorden og Guds velbehag over menneskene.
Jesus – fredskongen
Det er ingen tvil om at Jesu kjærlighet omfatter alle mennesker. Apostelen Johannes (3:16-17) gjengir klart hva som er Jesu store ønske: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Det er heller ikke tvil om at Jesus er kommet som konge over et fredsrike. Den som tror på ham får kjenne denne freden.
Men like sikkert er det at i verden finnes det en sjelefiende som gjør alt han kan for å hindre mennesket i å få del i denne freden. To riker står mot hverandre. De skal ikke, og kan aldri forenes. Det er dette Jesus mener når han sier at han er kommet med sverd, for å sette skille mellom menneskene. Han kan med andre ord aldri tillate en forsoning mellom Guds rike og satans rike. Å forene dem ville være det samme som å blande ild og vann. Det går ikke.
Be om fred
Med smerte erfarer Guds barn at ikke alle tar imot frelsen i Jesus Kristus. I denne situasjon oppfordres vi til å be for alle mennesker. Det eneste som kan omskape et menneske er evangeliet om Jesus. Ingen kan trues inn i Guds rike. Det kreves mye tålmodighet og visdom til å omgås rett med verden. Å gå på akkord med sannheten ved å si noe annet enn det bibelen sier, og det å forfekte den sanne lære uten å ha kjærlighet, er like galt. «Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere» (Rom 12:16-18).
I fredens tjeneste
Jesus oppfordrer til fred: «Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid. Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt» (2Tim 2:23-24). Det finnes unyttige diskusjoner som er til skade for Guds rike. En opphetet debatt hvor kamphanene er ute etter å få rett slik at en kan dupere motstanderen, fører aldri noe godt med seg. Jesus sier at vi mye heller skulle tåle den urett som blir begått imot oss. Han sier at det er bedre å snu det andre kinnet til. Og dersom det er mulig, skulle vi ikke være så snare til å legge hånden på vår motstander, enn si å anlegge rettssak mot ham.
Kamp for læren
Samtidig formanes vi til å kjempe for den sanne lære: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr» (2Tim 4:2-4). Dette står ikke i motsetning til avsnittet ovenfor. Det er riktig å holde seg unna unyttig ordkløveri, men når det gjelder angrep på Guds ord er det annerledes. Da anbefaler ikke Jesus den passive linje. Den sanne lære må forsvares, selv om det koster. Det samme er tilfelle hvis en bror eller søster lever i uoppgjort synd. Da forholder det seg slik at Gud vil kreve oss til regnskap om vi ikke sier ifra. Må Gud hjelpe oss til å være både kjærlige og sanne!
En smertefull pris
Kjære kjempende bror, du som kanskje er i ferd med å tape i striden. Du synes veien blir så smal og kronglete. Jesu ord er så harde og dømmende, og nå vil mismotet fange deg. Eller du er begynt å gå i egen kraft, og er selv blitt dømmende. Du kjemper for vinne over andre i stedet for å vinne dem. Kast deg da i frelserens armer! Rop og be om nåde slik som patriarken Jakob gjorde! Det er bedre å bøye seg for Guds målestokk enn å prøve å endre den med fusk og list. Og det er nyttigere å overlate saken i Jesu hender. Det gjelder både deg selv og andre. Redningen er Jesus, han er den eneste som har holdt mål, og som ble gjort til et sonoffer for deg. Det kostet ham livet. Hvilken smertefull pris det var!
I lyset fra Golgata får du se hva det gjelder. Den som har vært der med sin store syndebyrde, glemmer aldri Jesu ord: «Dine synder er deg forlatt!» og «heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer!» Jesu naglemerkede hender, såret i hans side, og hans ord: «Det er fullbrakt!» vil alltid følge en kristen. Den pris Jesus måtte betale for å kjøpe oss arme syndere fri vil alltid lyse med en evig glans.
En seierspris i vente
Hva betyr vel dine omkostninger bare du får være en Kristi brud? Tenk å få eie ham her i livet, og få være sammen med ham for evig! Burde vi ikke takke for alt det Jesus sender i vår vei for å berge oss for himmelen? Hvordan kunne du annet enn å rettlede og formane din bror dersom du bare fikk vinne ham for Guds rike? Og hvordan skulle du bli i live dersom du ikke selv fikk leve under nåden? Om foten din blir såret og trett under vandringen: Takk Jesus for hans smertefulle sår!
Ha takk, o Jesus, for korsets smerte,
for døden og for dine mange sår!
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte.
Og vinteren ble til en herlig vår.
Opp, alle venner, syng med i sangen,
til ære, pris for ham som har oss løst!
Vi går i trengsel og strid så mang en.
Men kun en liten stund, å hvilken trøst!
Snart er vi hjemme og står for tronen.
Hva gjør det da om solen har oss brent?
Når hytten faller*, så får vi kronen,
og all vår trengsel er for alltid endt.
(* 2Pet 1:13-14)
(S.b. nr. 131, v 3-5)