Det behaget Herren å knuse ham
Av Asbjørn Fossli
Herrens lidende tjener
I Jesaja 52:13-53:12 leser vi om Herrens tjener. Avsnittet innledes med: «Se, min tjener skal gå fram med visdom» (52:13). Og denne Herrens tjener er Gud selv, Gud-mennesket Jesus. Han skal gå fram med visdom, sier profeten. Ja, ikke bare skulle han gå fram med visdom, men det er Jesus som er selve visdommen: «…Kristus, Guds kraft og Guds visdom» (1Kor 1:24).
Vi ser også at mange var forundret over Jesus (Jes 52:14). Han var ikke som andre mennesker. Han «hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham» (53:2), men han hadde – og har – noe menneskene ikke har. Han levde menneskelivet slik det skulle leves. Han sto, der Adam falt. Og han sto, der du og jeg falt. Der du og jeg er likegyldige og lunkne, der var Jesus fullkommen.
Rotskudd av tørr jord
Han skjøt opp som et rotskudd av tørr jord. Ja, slik var Jesu fødsel. Den var en menneskelig umulighet. Det var også det profetiene sa: «Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn, og gi ham navnet Immanuel» (Jes 7:14). Ja, Jesu fødsel var virkelig et under. Også Maria undret seg over dette: «Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn» (Luk 1:34-35). Jesus sier i Joh 3:6 at «det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd». Det åndelige kommer fra himmelen, det står som en motsetning til det kjødelige og menneskelige. Det var altså Gud i himmelen som hadde grepet inn der det ikke fantes menneskelige forutsetninger.
Ingen menneskelig herlighet
Jesus hadde heller ingen menneskelig herlighet. «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham». Slik så menneskene på Jesus. I kapittel 16 i 1. Samuels bok ser vi at Herren forkastet Saul, og at Samuel skulle salve en ny konge. Det kommer tydelig fram at Gud ikke tenker og regner som menneskene. «Da de kom, og han (Samuel) fikk se Eliab, tenkte han: Sannelig, Herrens salvede står her for Herren! Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (v 6-7). I Lukas 16:15 sier Jesus til fariseerne: «Dere er slike som rettferdiggjør dere selv i menneskenes øyne, men Gud kjenner hjertene deres. For det som menneskene akter høyt, er en styggedom i Guds øyne». Nei, Gud er ikke som oss. Han er hellig, og vi er vanhellige. Gud ser fullkomment, og vi ser bare stykkevis og delt, fordi vi er kjødelige og ser deretter. Derfor er det mange som ikke ser Jesu herlighet, for den er åndelig. Men Gud åpenbarte det for Jesaja (42:1): «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i!» Og i evangeliene kan vi lese om himmelens vitnesbyrd om Jesus: «Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» (Mat 3:17).
Plaget og gjort elendig
Da menneskene så på Jesus, ble de forundret. Han hadde ingen herlighet, han var vel kjent med både smerter og sykdom. «Han var en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet han for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:3b-5).
Det var altså ikke på grunn av egen synd at han ble slått av Gud, men på grunn av vår synd og skyld. Det står at «vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». Jesus «opplot ikke sin munn». I evangeliene står det flere steder at han tidde. Ja, Jesus var i sannhet skyldig, for Herren lot din og min skyld ramme ham. Derfor kunne de med rette gi ham en grav blant ugudelige, selv om han ingen urett hadde gjort.
Hadde livets rett
Jesus var fullkommen og hellig. I ham var liv. Han hadde livets rett, i motsetning til oss. Vi er som røveren på korset. Hans vitnesbyrd var riktig: «Vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt». Allikevel behaget det Herren å knuse ham, for Jesus måtte dø. Han var det Guds lam som skulle bære verdens synd.
På korset hang hele vår syndeskyld. Den ene rettferdige ble fordømt i mitt og i ditt sted. Synden fikk sin dom og straff. Det står at hans sjel ble gjort til et skyldoffer. Det vår sjel skulle lide i evighet, det led hans sjel. Han ble forlatt av Gud. I den tredje sangen om Herrens tjener (Jes 50:10) står det at Jesus måtte vandre i mørke, og intet lys skulle skinne for ham. Jesus fikk oppleve fortapelsen i all sin gru, og derfor skulle Herrens vilje ha framgang ved hans hånd.
Ja, det behaget Herren å knuse sin Sønn, den enbårne, for slik kunne menneskenes frafall leges. I Ordspråkene 8:31 står det at Jesus hadde sin lyst i menneskenes barn. Jesus «uttømte sin sjel til døden». Det var ikke Faderen som sviktet Sønnen. Jesus ble ikke lurt. Nei, Jesus sier selv: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. (…) Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min far» (Joh 10:11+18).
Ubeskrivelig kjærlighet
Det var ikke naglene som bandt Jesus til korset, men det var hans ubeskrivelige kjærlighet til deg og meg. «Uskyldig lam som så for meg, deg ville ofre hen. Din kjærlighet har bundet deg, å få meg løst igjen. Du led og slet vårt fengsels bånd, med naglet fot og hånd. Du gikk med seier av din grav, din død oss livet gav» (Brorson, Sb. nr. 665, v 2).
Så er frelsesverket fullført, og vi kan synge med Lina Sandell: «Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod, til meg frå korset freden hans er floten. Kvi har eg gått og ottast? Mi sak den er då god, den store skiljeveggen ned er broten. Ja, dagen er no kommen, og natta er forbi. Og fanghuset opna, kvar fange kan bli fri. Sjå fiendskapen er for evig ute»! (Sb. nr. 251, v 1)
Fangehuset er åpna, og hver fange kan bli fri. Ja, nå er det banet vei fra døden til livet. Det er mulig komme over fra den brede til den smale vei. Som det står i Salme 68:21: «Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden».
Så lyder innbydelsen (Mat 11:28) fortsatt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile»!