I denne glade juletid
Av Ingar Gangås
Hans Adolph Brorson kom ut med «Nogle Jule-Psalmer» i 1732. I denne samlingen finner vi julesalmen «I denne glade juletid». Der opphøyes Gud for hans store nåde imot oss, og han prises fordi han sendte oss en frelser.
Som «Her kommer dine arme små» er en salme for barna, er dette en salme for de voksne. Salmen er en feststemt lovsang fra de troende som takk for julens usigelig store gave.
I denne glade juletid
bør vi oss rett fornøye
og bruke all vår kunst og flid
Guds nåde å opphøye.
Ved ham som er i krybben lagt
vi vil av all vår sjelemakt
i ånden oss forlyste:
Din lov skal høres, Frelsermann,
så vidt og bredt i verdens land
at jorden den skal ryste.
Brorson beskriver i det andre verset (nedenfor) den kjærlighet som drev Guds Sønn til å komme ned til vår jord for å frelse oss. Det var en uutholdelig tanke for Jesus at verden skulle gå under på grunn av syndefallet.
En liten sønn av Davids rot,
som og er Gud til like,
for våre synders skyld forlot
sitt høye himmerike.
Det var ham tungt å tenke på
at verden skulle under gå,
det skar ham i hans hjerte;
I slik en hjertens kjærlighet
han kom til oss på jorden ned
å lindre all vår smerte.
Bare et himmelsk budskap som dette, kan skape ekte juleglede og fred med Gud. «Vi synger om den dype fred, så helvete skal skjelve ved, vår julesang å høre», fortsetter Brorson i det tredje verset. Og han forklarer i neste vers (det fjerde) hvorfor det er så stor grunn til glede og takk:
Gud er nå ikke lenger vred,
det kan vi derav vite
at han har sendt sin Sønn her ned,
for verdens synd å lide.
Gjør dette vidt i verden kjent
at Gud for oss sin Sønn har sendt
til jammer, ve og våde!
Hvem vil da ikke være sæl
og trøste seg i ve og vel
til Jesu rike nåde!
Men så kommer det et vers (det femte) som skiller seg ut fra de andre, hvor han uventet skriver om «korsets hårde tvang»:
Og blandes enn min frydesang
med gråt og dype sukke,
så skal dog korsets hårde tvang
meg aldri munnen lukke.
Når hjertet sitter mest beklemt,
se da blir frydens harpe stemt
så den kan bedre klinge.
Og korset selv, når Jesus vil,
må også hjelpe sjelen til
en lovsang ham å bringe.
For å forstå dette verset, må vi huske på at det var nettopp i året 1732 at Brorson først mistet sin mor. Men det tyngste for ham var nok at hans eldste sønn ble sinnssyk på denne tiden. Det var tungt for ham å være vitne til sønnens lidelser.
Gud formet på denne måten en stor salmedikter. Han begynte å skrive mer om rosen mellom torner. Jesus var blitt ham mer kjær og yndig. Diktningen hans fikk enda klarere himmeltoner etter dette. For et Guds barn er gleden i Gud større enn sorgene vi møter her på jord, slik Brorson uttrykker det i det sjette verset:
Halleluja, vår strid er endt!
Farvel til alle klager!
Hvem vil vel gå av sorg omspent
i disse frydedager?
Syng høyt i sky, Guds kirkeflokk:
Halleluja, nå har jeg nok,
den lyst er uten like!
Halleluja, halleluja!
Guds Sønn er min, jeg går herfra
med ham til himmerike.
|
|