Soloppgangen fra det høye
Av Erich Sauer

Hvordan verdens frelser kom

Med himmelske hærskarers jublende lovsang trådte evangeliet inn på den jordiske verdens skueplass. «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!» Slik klang det ved nattetid på Betlehem – Efratas marker (Luk 2:14).

Han som fedrene i lange tider hadde ventet på, trådte inn blant sitt folk som Israels håp (Apg 26:6) og trøst (Luk 2:25). «Gud åpenbart i kjød! Stor er den gudsfryktens hemmelighet!» (1Tim 3:16).

Et trefoldig vitnemål av himmelske budbærere hadde varslet om den store hending.

Kristus – Guds sønn

Det første budskap kom i tempelet og var rettet til presten Sakarias (Luk 1:8-13). Det føyde seg fra første stund til den siste og høyeste av de gammeltestamentlige profetier (Mal 4:5). Det handlet først om veirydderen, den andre Elias’ fødsel, og kunngjorde at denne skulle være forløper for ingen ringere enn Herren selv, Israels Gud.

Kristus – Davids sønn

Det andre budskapet ble meddelt Maria, den fromme jomfru av Davids hus (Luk 1:26-38). Her knyttet engelen sitt budskap til de løfter som ble gitt David, og da med en gang til det eldste og første, det som David fikk gjennom profeten Natan, og som hadde betegnet Messias som Guds og Davids sønn (1Krøn 17:18; Luk 1:32-33). «Han skal være stor og kalles den Høyestes sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone».

Kristus – frelseren

Det tredje budskapet ble forkynt for Josef. Skjønt han stammet fra David, kunne han ikke komme på tale som Jesu far, men bare som hans pleiefar, altså ene og alene som en troende, botferdig israelitt, bare bestemt til å ta gjenløseren opp i sitt hus. Til ham ble det derfor sagt hva Messias skulle være for det troende Israel som hadde bruk for frelsen. Han er den Immanuel, Gud med oss, som Jesaja spådde om (Jes 7:14; Mat 1:23). «Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Mat 1:21).

Sammenfattet i englenes budskap

Men alle tre englebudskapene ble sammenfattet i det nattlige budskapet fra de himmelske hærskarer på hyrdenes mark ved Betlehem:

«I dag er det født dere en frelser» – det er oppfyllelsen av Jesaja’s Immanuels-profeti og av det påbud Josef fikk om å kalle ham Jesus, «som er Messias Herren» – det er oppfyllelsen av Malakias’ budskap om den kommende Herre og Gud, slik som det kom til Sakarias, «i Davids by» – det er oppfyllelsen av Natans budskap til David, slik Maria også fikk det.

Historisk kjensgjerning

Mektige bevegelser må ha funnet sted i den øvrige verden før Guds sønn kom til jorden. Skriften løfter bare så vidt på sløret. Likevel meddeler den oss i form av en dialog mellom Faderen og Sønnen hva som skjedde. «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud» (Heb 10:5-7).

Og da skjedde det ufattelige. Sønnen forlot himmelens prakt og ble et menneske som vi. Han gav avkall på sin evighetsskikkelse som Gud, opphøyet over verden, og gikk frivillig inn som et menneske i denne verden. Han steg ned «til jordens lavere deler» (Ef 4:9), for å løfte oss, de frelste, med seg og i seg, opp til de himmelske høyder. Gud ble menneske for at menneskene skulle bli Gud like. «Han ble fattig for vår skyld, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike» (2Kor 8:9).

Jesus – midtpunktet i historien

For menneskehetens frelseshistorie er Kristi komme det innerste og det mest sentrale av alt sentralt. Det som skjedde før ham, fant sted ene og alene med henblikk på ham; det som skjer etter ham, blir bare fullbrakt i hans navn. På samme måte som lyset brytes i et prisme, spiller i mange farger, men likevel, tross all ulikhet, bare er stråler fra en og samme lyskilde, slik blir også åpenbaringshistorien båret av et enhetlig livsprinsipp. Kristus, mellommannen, er hjørnesteinen for det hele.

Kjærlighetens høydepunkt

Jesu virke på jorden er vendepunktet for all utvikling, og historien om hans person er det vesentlige innhold i all historie. At Kristus ble menneske, betyr dermed det samme som at verdens guddommelige grunnvoll kom til syne. Den begivenhet at historiens herre trådte inn i historien, krybben i Betlehem i forbindelse med Golgata, blir til evig tid:

Alle tiders vendepunkt.

All kjærlighets høydepunkt.

All frelses utgangspunkt.

All tilbedelses midtpunkt.

(Uhlhorn)

Fra «Den korsfestedes triumf»,

Antikkforlaget, 1986

---