Jesus stiller stormen

Av Per Bergene Holm

Matteus 8:23-27

Bølger og storm på havet er i Skriften ofte bilde på Guds vredesdom, fiender, fristelser og annen nød som møter den troende og truer med å føre ham i døden (2Sam 22:5; Sal 42:8; Jona 2:4). Vannet er som en syndflod – mine egne synder som vender tilbake – og vil drukne meg, selv om det skjer gjennom fiender og motstandere som reiser seg (Sal 69:16 m.fl.). Som alltid når Jesus gjør noe, gjør han det i tilknytning til Det gamle testamentes ord, og det er nettopp dette ordet som kaster lys over hendelsene.

Salme 107:23-32 skildrer Israelsfolket som et skipsmannskap på en havseilas. Det hele begynte så godt. De så Herrens store gjerninger og underverk, men det fylte dem ikke med tro og avhengighet, men de var fulle av overmot og sikkerhet.

I virkelig livsfare

Men så lot Herren det blåse opp til storm, og store bølger reiste seg mot skipet. «De tumlet og ravet som en drukken mann (dvs. som sjøsyke), med all deres visdom var det forbi». Nøden gjorde dem avmektige, ute av stand til å berge seg selv. Da døden sto foran dem som eneste utgang, var alt tapt. «Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie. De gledet seg over at bølgene la seg til ro, og han førte dem til den havn de ønsket».

Jesu disipler hadde opplevd store ting. De hadde i sannhet sett hans mektige gjerninger og underverk. Og det kan nok også ha fylt dem med storhetstanker og overmot. Mange av dem var fiskere og sjøvante. Var det ett sted de var på hjemmebane og skulle mestre noe, var det på Gennesaretsjøen. Men akkurat der kom de i en slik nød at de var sikre på at de ville gå under. Disiplene visste hva de snakket om, de var virkelig i livsfare og i ferd med å gå under.

Lære å regne med Jesus

Hvorfor sa da Jesus til dem: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» Det var ikke det at det ikke var noe å frykte, menneskelig talt. Det var en virkelig dødsfare. Men Jesus irettesatte sine disipler fordi de bare stolte på seg selv og ikke hadde lært å regne med Gud og hans vern, nettopp midt i de virkelige farene. Guds vern av sine innebærer ikke at de ikke kan komme i fare, men det betyr at de midt i all fare ikke har noen grunn til å frykte, for Herren selv er med dem. Disiplene skulle komme til å oppleve forfølgelse og farer som var vel så truende som dette. Det gjaldt at de lærte å regne med Herren og kunne eie hans fred, midt i farene og trengslene (jf Joh 14:1+27).

Truet vinden og sjøen

Vi er også lite troende, vi regner så lite med Gud og hans mektige vern. Jesus har virkelig grunn til å bebreide oss også. Men da er det godt å tenke på at etter at Jesus hadde irettesatt sine disipler, hjalp han dem og viste sin allmakt. Han truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille. «Hva er dette for en», sa disiplene, «som både vinden og sjøen er lydige mot?» Jesus åpenbarte sin guddomsmakt for sine disipler, at han er Herren som Salme 107 taler om. Det skulle de få regne med, og det skal vi også få lite på. Om så er hans vilje, kan han få de mektigste bølger som reiser seg mot oss til å legge seg. I nød og død, skal vi få sette vår lit til ham – og så er det intet å frykte (jf Rom 8:35-39).

Ny storm

Ikke lenge etterpå finner vi disiplene i en ny krise – alene på sjøen (Mat 14:23-33).

De hadde opplevd store ting med Jesus, fem tusen hadde blitt mettet. Jesus sendte dem i forveien, selv gikk han opp i fjellet for å be – og det var nok sine disipler han i første rekke ba for. Nå var de i veldig fare, nå som de hadde opplevd så store ting, for nå lå hovmodet og storhetstankene på lur. Alene på sjøen kom disiplene igjen ut i motvind og bølger. De kom knapt noen vei, og enda i den fjerde nattevakt kjempet de ute på sjøen. Da kom Jesus til dem, gående på sjøen. Men Jesus sa: «Vær ved godt mot, det er meg (egentlig: Jeg er). Frykt ikke!»

Peter fikk komme

Peter ba så Jesus om at han måtte byde ham å komme til seg på vannet. De frådende bølgene lå der mellom dem, men på Jesu ord trodde Peter at han skulle få komme. Jesus sa: «Kom!»

Det skal du også få ta til deg, om du synes det er et frådende hav – dine synder, fristelser og hva det nå er som ligger mellom deg og Jesus – du skal få komme på hans ord. Og Jesu ord bærer! Måtte vi bare ha vårt trosblikk festet på ham!

Min Jesus, du min dyre skatt,

mitt bange hjertes fred.

Til deg mitt hele håp er satt,

til deg som for meg led.

Hos deg får liv og virke mål,

mitt hjerte ild, min vilje stål.

Med deg ved roret er jeg trygg,

om sjøen raser stygg.

Min Jesus, du mitt hjertes skatt,

og troens ankergrunn.

Mitt lys i sorgens sorte natt,

mitt håp i dødens stund.

På ørnevinger fri og lett

du bær min sjel, når tung og trett

av motgangsmulm den knuges ned.

Ha takk i evighet!

Sb 458

---