– Ulykken var et kall til å vende om
Intervju ved Dag Rune Lid
Det er Elsa Gåsvær Berre som sier dette. Kristi himmelfartsdag 1941 opplevde hun å miste åtte av sine nærmeste i den tragiske ulykken som rammet øysamfunnet Gåsvær i Vikna kommune på Nord-Trøndelagskysten. En ulykke som rystet lokalsamfunnet, men som førte mange sjeler til himmelen.
Kristi himmelfartsdag var en mild og fin vårdag. Alle var hjemme og hvilte fra fiske denne dagen, og mannfolkene samlet seg nede på kaien. Praten gikk om løst og fast, mens noen tok opp fra en av båtene en oval og rar «flottør» som hadde fulgt opp med bruket til noen av fiskerne. Ingen visste hva det kunne være. Plutselig smeller det, og mange liv er for evig og alltid forandret. 12 personer ble drept, og to alvorlig skadet.
Mister sine kjære
– Så var det en mine likevel! ropte mor som stod og pratet med en nabo utenfor huset. Hun sprang nedover mot kaien. På veien møter hun to ungjenter, forbrente i ansiktet. Hun frykter det verste, men fortsetter i frykt for hva som videre møter henne.
– I en smal berggang mellom bryggene møter hun naboen Trygve. Han kryper på alle fire. Han drar seg etter hendene oppover. – Dette er fryktelig, Hanna, sier han. Hun fortsetter, og det neste hun ser er sønnen, Harald, på fire år. Hun løfter ham opp i armene sine. Frisk og glad ser han ut, men hun vet han er død. En splint har truffet ham i tinningen.
– Med gutten i armene, løftes blikket. Rett foran henne ligger mannen Torstein. Han var ille tilredt, også han er død. Da stopper hun opp et øyeblikk. Hun løfter hendene mot himmelen og roper: «Gud, hjelp oss!» Bare et øyeblikk blir hun stående.
– Mange roper at mor må komme og hjelpe. Litt lenger borte finner hun svogeren Lorents. Han var også hardt skadet, og blodet pumpet ut fra en fot som var brukket. Hun gjør alt hun kan for å stoppe blødningene. Men han er mer opptatt av sin sjelesak. – Jeg må ha min sak i orden med Gud! Du må be for meg Hanna! sier han.
– Kom til meg alle dere som strever
Helt fra barndommen hadde Hanna bedt til Gud, men hun var ikke løst og fri, var heller redd Gud, som hun sa det selv. Hun famlet etter ord hun hadde lest i Bibelen gjennom vinteren som lå bak. Plutselig kom et vers fra himmelen til henne: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile». Lorents griper Ordet begjærlig.
– Enda en svoger til Hanna ligger på berget. Også han roper til Gud om frelse. En liten stund etter er også han død. Hun oppdager etter hvert flere som blør sterkt. Hun snakker med to brødre fra naboøya. Den ene gutten er klar og snakker. Ytre sett ser det ikke ut som noe feiler ham, men han hadde fått så store indre skader at også han dør. Likevel får hun snakket med ham en lang stund.
– Bestemor har lært meg å be til Jesus, og det gjør jeg, sier gutten. Du må hilse mor og far med at jeg går hjem til Jesus – og så må de komme etter, stammer han. Den yngste gutten hadde det ikke godt. Det var i kjeven han hadde fått en splint. Munnen var revet opp helt opp til øret. Han greide ikke å snakke rent, men da Hanna forteller om Jesus som hadde vunnet evig liv for oss, tar han henne i hånden og hvisker: «Jesus».
– Hennes svoger Hartvik var oppvokst i et kristent hjem. Han hadde fått ødelagt begge føttene i ulykken og lå i vannet. Han heiser seg opp fra sjøen etter hendene og roper: «Vær meg synder nådig!» Han blør i hjel, men går frelst hjem til Gud.
Elsa Gåsvær Berre sitter tankefull og forteller. Utallige ganger har hun hørt det som skjedde. Hun var bare ett år gammel da, og hun lå og sov da mor Hanna sprang til kaien. – Som barn gråt jeg mye. Jeg forstod ikke hva som forårsaket det. Men mors gråt ble nok fanget opp av meg som et lite barn. Da det ble klart for meg at det var denne ulykken som var årsaken, lettet trykket. Da jeg senere begynte å arbeide som sykepleier på en psykiatrisk avdeling, har jeg ofte hatt mye hjelp av det som jeg selv gjennomgikk, sier Gåsvær Berre.
Den siste ferd
Tyskerne hadde stengt telefonen på øyene denne dagen, så det var umulig å få kontakt med lege. De skadde og døende måtte transporteres til Rørvik og deretter til Namsos, og det var henholdsvis en og to timers båttur dit. Da en av de pårørende kommer om bord sier han: – Dette er et mektig kall til oss fra Gud, og slik ble det. Innover mellom vårgrønne holmer og øyer gikk ferden – den siste ferd for mange av dem. Men på denne turen ble sjelefreden også flere til del.
– I fars familie var det ni søsken, tre gutter og seks jenter. Tante Margrete var den sjette i søskenflokken. Hun ble omvendt til Gud før ulykken. Hele uka før Kristi himmelfartsdag var hun så urolig for alle de hjemme. En natt våknet hun og måtte be for dem. Det lå slik på henne at de måtte bli frelste. På et møte noen dager før, vitnet hun. Nøden for de som var ufrelste hjemme lå på hennes hjerte hele tiden, og hun spurte om noen på møte ville være med å be for dem.
– Er det ikke underlig hvordan Gud vender alt til det gode? De som ble tatt ifra oss ble evig lykkelige. Og vi som er igjen ble vakte til å se Guds nåde og livets virkelige verdi, sa tante Margrete etter at hun så tilbake på det som hadde skjedd.
Aldri hadde det vært større sørgeskare ved den store Gardstad kirke som denne dagen da åtte personer fra familien Gåsvær skulle begraves. Folket strømmet til fra hele Vikna. Over fem hundre mennesker trengte seg inn i kirken, og det var fullt over alt. I midtgangen stod syv kister. Vesle Harald fikk hvile sammen med faren.
– Siste gang far kom fra sjøen, hadde han med seg bibel til mor. De hadde bedt og lest sammen fra Ordet, men mor var ikke sikker på om han hadde fått sett inn i evangeliet. Det ble mye smerte og uro på grunn av denne usikkerheten etter ulykken.
– Men en natt fikk hun i en drøm se far komme imot seg, og han sier: – Jeg har det godt! Fra den dag var mor løst fra denne smerten. Hun opplevde at det var Herren som på dette viset løste henne fra den.
Gud er alltid god
Gåsvær Berre legger ikke skjul på at hun i ettertid var bitter på det som skjedde, men etter hvert fikk hun se at Herren berget så mange hjem for evig og alltid denne dagen. Hadde ikke ulykken skjedd, hadde de kanskje aldri blitt frelst. Når mennesker står imot kallet fra himmelen, fører det til slutt til forherdelse.
– Vi har så lett for å gjøre det til et paradis her på jord, men Herrens mål er å få den enkelte av oss hjem. Da må han gjerne bruke harde midler. Herren lar ikke slike ulykker skje uten at han berger de som lar seg berge. Ulykken var et kall til å være rede! Herren oppdrar oss til å se at alle ting tjener til gode for dem som elsker ham.
– Noen sier at vi får lov å sparke Gud på leggen, men det er forferdelig! Vi har ingen rett til å bli sinte på Gud! Herren har en plan og et mål med alt som skjer, selv om vi ikke kan se det! Herren har selv sagt det, og vi har intet å kreve. Det er nåde at Herren tar seg av oss. Guds ord sier at både lykken og ulykken kommer fra Herren, avslutter Elsa Gåsvær Berre.
«Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk»
(Jes 45:7+11).