For oss et tap – for dem en vinning

Under gir vi et utdrag fra boken «Grunnbrott i livets vei» av Steinar Hunnestad, som har et kapittel fra ulykken på Gåsvær (se side 5-7). Situasjonen under er i hovedsak hentet fra begravelsen i kirken. Det er Hanna Gåsvær, mor til Elsa, som her er omtalt.

Fremst i kirken satt de nærmeste: Bestemor og mor, søsken og barn – slått av sorgens sjokk og ufattelige tap.

Hanna, som hadde mistet mann og barn, satt ved siden av gamle mor. Rolig støttet den prøvede, aldersgrå kvinne sin datter i sorgen. Noe tynget særlig Hannas sinn. Det var Guds kall til å vitne.

– Skal ikke du si noe her i kirken, Hanna? Det var som en uhørlig røst beveget hennes sinn. Det stod for henne som en Guds påminnelse.

– Nei, nei, svarte hun inni seg, jeg har ikke noe å si. Heller ikke har jeg bekjent meg som en kristen.

– Men du og Torstein har lest i Bibelen og bedt sammen i hele vinter. Og aldri har du heller vært helt borte.

– Nei, nei, jeg klarer det ikke, vegret hun seg.

– Men de som fant fram til Gud i dødens stund, ba deg om å hilse til folket at de måtte vende om…Vil du ikke reise deg og si noe om Gud? Om meg…

Nå skalv hun over hele kroppen. Kallet til å vitne i denne situasjonen, tok henne sterkt.

Gamlemor merket det, og la varsomt sin rolige arbeidshånd over en av hennes, men sa ikke noe. – Jo, hvisket hun til slutt, jeg skal gjøre det – hvis du, Gud, gir meg frimodighet, ord og kraft…

Jeg legger alt fra meg i dine hender, så blir saken din.

Etter talen følte presten seg så urolig framme i koret. Hanna hadde reist seg, hun sa ikke noe, men han fulgte henne med øynene.

Så trengte han seg ned mellom folket, og bøyde seg til henne:

– Er det noe du ønsker, hvisket han.

– Det står slik for meg at jeg må si noe her i dag, hvisket hun tilbake.

– Det skal bli ordnet, sa han. – Sitt bare ned så skal jeg gi deg et vink.

Flere talte ved bårene, takket dem som var gått bort, og la ned kranser.

Plutselig blir alt stille. Hanna reiste seg og trengte seg opp mot koret. Det gikk som et sukk gjennom kirken. Alle kjente Hanna. Hun hadde spilt kirkeorgelet i Garstad, og lyshårede Torstein bladde i notene for henne. Vi ung-guttene sendte dem nok ofte beundrende blikk fra galleriet…

Alle visste hva hun hadde opplevd de siste dagene – og mange fryktet for at hun ikke ville makte påkjenningene.

Hundre øyepar fulgte henne skritt for skritt. Så stod hun i koret, ung og mørk, sindig og klartenkt. Klar og sterk bar den litt skjelvende røsten ordene utover kirken – like til gang og galleri.

– Jeg må også i folkets nærvær få bære fram en takk til dem som gikk fra oss, sa hun. Takk til Torstein og veslegutten vår, Harald. Vi var så lykkelige sammen, og så livet langt framover. Så ble det bare så kort tid vi fikk være i lag. Gud hadde tenkt det annerledes. Men det som for oss er tap, er for dem en vinning. Når har jeg håp om å få møte dem igjen der oppe…

Ordene dirret i sørgende sinn. Dette åpnet… Kjærlighetens og hverdagens språk tok folk om hjertene. Og mange gråt.

– Jeg vil også takke de andre, fortsatte hun, våre nære og kjære. De var alltid så gode med oss, alltid så hjelpsomme, snille. Jeg fikk snakke med dem i dødens stund – da var det bare én ting de tenkte på: De ropte til Gud om å bli frelst for evig. Og selv har jeg fått oppleve hans mektige nærvær. Ingen er som Gud.

Tårene strirant, men rolig ble hun stående, og røsten var fremdeles dirrende klar:

– Hva ville de som vi sørger over ha sagt til dere alle i dag, om de kunne? spurte hun. Deres hilsen var at dere også må vende om til Gud. De var løst fra livet og synden, og ville gjerne dø. Det eneste vi kan si hverandre her, er: Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær…

Disse vitnesbyrdets ord sank i sinnene – og ingen holdt tårene tilbake.

Dempet tok orglet i med sine sørgetoner…

–––––––

På nytt har jeg snakket med Hanna om dette. Villig tenker hun tilbake, og svarer på mine spørsmål.

– Hvordan var reaksjonen da første sjokket dempet seg?

– Først ble jeg hard og bitter. Jeg kjente hatet ta meg. Hat mot krigen. Hat mot tyskerne og deres krigsmateriell, hat over urimelig skjebne…

– Hvordan vant du over hatet?

– Jeg tror det var under begravelsen på Valøy kirkegård, til de fire skolebarna derfra som omkom. Vi stod ved gravkanten og sang:

Å, tenk når en gang samles skal

de frelstes menighet

av alle folkeslekters tall

i himlens herlighet.

– En tysk offiser kom opp ved siden av meg, tok lua i hendene og sang med mens tårene trillet fra øynene hans. Da ble jeg endelig løst fra hatet. Da så jeg: For Gud er alle like. Også dem jeg ville hate, var elsket av ham. Også for dem var veien åpen…

– Og så kom jeg til å tenke på, sier hun stille, at snart er vi alle like i det å bli kalt fram for Guds domsstol…

---