Herren bøyde Jakob
3. bibeltime ved Ingar Gangås
1. Mosebok 28:10-21; 32:22-31
Jakob hadde lyktes i å lure til seg førstefødselsretten fra sin bror, Esau, og han hadde ved hjelp av løgn fått en del av velsignelsen fra sin far. Men det er ikke det samme som å stå under Guds velsignelse. Både Abraham og Isak hadde fått velsignelsen fra Gud (1Mos 22.17-18; 26:3-5, 24). Det er forskjell på å stjele og å få. Jakob hadde ennå ikke fått hele velsignelsen som var blitt hans far og bestefar til del. Og det skulle gå mange år før han ble bøyd slik at Herren kunne gi ham den.
På flukt til Karan
Da Jakob la ut på reisen til Karan, var det først og fremst for å flykte fra sin tvillingbror, som hadde lagt ham for hat og ville drepe ham (27:41). Rebekka hadde overtalt hans far, slik at Jakob kunne reise til deres familie i Mesopotamia. Nå skulle han dit for å finne seg ei hustru (27:46-28:2). Tanken var at hans mor skulle kalle ham heim igjen da Esaus’ vrede hadde lagt seg. Men Rebekka døde mens Jakob var borte. I alle fall står det ikke noe mer om henne, og hun blir ikke nevnt når han kommer tilbake. Det skulle gå 20 år før Jakob kom igjen (31:41). Isak var 137* år da sønnen reiste, og han levde til han ble 180 år, altså i 23 år etter sønnens hjemkomst.
(*Isak var 60 år eldre enn Jakob (25:26), og hans alder lar seg utlede av Jakob og Josefs alder i Egypt (41:46-48; 45:6; 47:9).
Solen var gått ned
Solen var gått ned da Jakob gikk til ro første kvelden (28:11). Opplysningen om at solen var gått ned, synes også å ha den åndelige betydning at solen manglet i Jakobs liv. Dette antydes videre i 32:13, hvor det står at det var natt da han forberedte seg på å møte Esau igjen. Det var altså fortsatt natt over Jakobs liv etter alle disse årene. Og i 32:21-24 leser vi videre: «Så drog de i forveien med gaven, men selv ble han denne natten i leiren. Samme natt stod Jakob opp og tok sine to hustruer, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt det han eide. Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde.» Han som før hadde kjempet i egen kraft, ble overvunnet: «I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og bad om nåde» (Hos 12:4-5a).
Kalt av Herren
Den første natten på flukt fra «farshuset» tilbrakte han i Betel (1Mos 28:19). Da hadde han gått mer enn seks mil i et bergland som senere tilfalt Juda og Benjamin. Der hadde han en drøm om en stige hvor engler steg opp og steg ned. Stigen var reist på jorden, men toppen av den nådde opp til himmelen. Dette må være et bilde på Jesus, han som er stigen, eller veien, som fører til himmelen (Joh 1:52). I denne drømmen åpenbarte Gud seg som hans far Abrahams og Isaks Gud. Ligger det underforstått at han ikke var Jakobs personlige Gud? Fortsettelsen kan tyde på det. For da Jakob skulle gå videre neste dag, lovte han Gud at dersom han ville være med ham og velsigne reisen hans, skulle Herren bli hans Gud (1Mos 28:20-21). Han sier i samme forbindelse: «Sannelig Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port» (28:16b-17). Det tyder på at han befant seg ved porten, men ennå ikke hadde kommet innenfor. Slik har mange det. De er vokst opp i en kristen heim, men mangler den levende tro. Det skulle bli mange og vonde år for Jakob (31:40-42) før han kom til «sannhets erkjennelse».
Vi merker oss at Herren etterjaget ham med sin nåde hele den tiden han var på flukt. Gud slipper ikke så fort den som har fått med seg en kristen arv fra heimen. Bønnebarn kan ikke glemme så lett denne påvirkning. Derfor er det ikke sjelden at de må gå langt ut i verden for å prøve å døyve sin samvittighet. De får ikke fred noen steder, og prøver på denne måten å holde kallet på avstand.
Glemte å spørre Gud om råd
Jakob ble ledet på rett vei, og kom frem til brønnen hvor hans slektninger brukte å vanne småfeet. Der møtte han Rakel. «Jakob fikk se Rakel, sin morbror, Labans datter» (29:10), og han kysset henne og brast i gråt (29:11). Han tenkte ikke på å spørre Herren om råd i et så viktig spørsmål. Han så med sine egne øyne, og falt for Rakel med én gang. Dette er en farlig vei å gå. Det skulle vise seg seinere at Gud styrte det slik at han først fikk hennes søster, Lea (29:16-20). Lea ble mor til Juda, og gjennom Juda stamme ble Jesus født. Og det var Lea som ble gravlagt sammen med Jakob i deres familiegravsted, Makpelahulen, sammen med Abraham og Sara, og Isak og Rebekka (49:30-33). Han ble også gift med Rakel, som ble mor til Josef og Benjamin. Når vi ser på alle bekymringene og vanskelighetene dette skapte for Jakob seinere i livet, er det mye som tyder på at han handlet overilet. Men Gud vendte også dette til noe godt. Fortellingen om Josef viser oss det.
Handlet ikke som sine fedre
Jakobs handlemåte står på mange måter i kontrast til det som skjedde da Isak fikk Rebekka til hustru. Da hadde Abraham vandret for Herrens åsyn (24:40) og bedt om at reisen måtte lykkes. Så sendte han sin mest betrodde tjener, som sannsynligvis var Elieser fra Damaskus (15:2), for å finne en kone til Isak (24:2-10). Tjeneren ba, i likhet med sin herre, om at reisen måtte lykkes: «Å Herre, du som er min herre Abrahams Gud, jeg ber deg: La det lykkes for meg i dag, og vis din godhet mot min herre Abraham»! (24:12) Da han var blitt ledet til riktig sted, og fikk se Rebekka ved brønnen, så han på henne og undret seg, men «han forholdt seg taus for å vite om Herren hadde latt reisen lykkes eller ikke» (24:21). Det første han gjorde da han skjønte at Gud hadde ledet ham, var å bøye seg i tilbedelse (24:26). «Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført meg på rett vei til min herres frender» (24:27). Det var viktig å være sikker på at dette var fra Gud. Derfor kunne han ikke forhaste seg. Da saken var avgjort, derimot, ville han skynde seg heim. Etter en natt hos dem, fortalte han dem allerede neste morgen at han ville dra heim igjen. «Opphold meg ikke! Nå har Herren latt min reise lykkes. La meg få ta av sted, så jeg kan komme hjem til min herre» (24:56).
Med Jakob var det motsatt: Han forhastet seg i valgets øyeblikk, men siden ble han boende lenge i fremmed land før han reiste heim igjen.
Gud velsignet – tross Jakobs egne påfunn
I alle de årene som fulgte i tjeneste for Laban, viste det seg at Herren var med og velsignet Jakob. Han vant seg en stor flokk med buskap og ble meget rik. Men det måtte være med en viss bismak, for Jakob trikset og jukset for å få hjorden til å vokse (30:37-43). Laban og hans sønner kom til å hate ham på grunn av dette (31:1-2). Laban var forresten selv en luring som bedro Jakob flere ganger (31:7). Slik fikk Jakob igjen «med samme mynt».
Syndens lønn er døden
Det utviklet seg snart til en strid mellom Lea og Rakel for å vinne Jakobs gunst (29:30-30:24). Det kan se ut som Lea kjente Herren som JHVH, paktens (frelsens) Gud, for hun brukte for det meste navnet JHVH da hun påkalte ham. Rakel derimot omtalte Gud som Elohim, himmelens og jordens skaper. Det kan være at dette skal fortelle oss at det var forskjell på dem. Slik er det også i vår tid. Mange kan tale om Gud, men det er få som våger å nevne Jesu navn. Men også Rakel ba til Herren (JHVH) i sin nød da hun var barnløs, før hun fikk Josef (30:22-24). Vi skal ikke legge for mye i dette, men vi hører at det var Rakel som stjal med seg sin fars husguder (31:19). Dette ble årsak til at hun måtte dø (31:32), for Jakob, som ikke visste at hun hadde gjort dette, sa til Laban at hvis noen hadde stjålet husguden, skulle vedkommende dø. Og slik gikk det da hun fødte Benjamin i Rama utenfor Betlehem. Hun hadde en hård fødsel. «Og det skjedde idet hennes sjel drog bort – for hun måtte dø – da kalte hun ham Benoni (min smertes sønn). Men hans far kalte ham Benjamin (lykkens sønn)» (35:18).
Jakob ydmyket seg noe
Da de ennå var i Mesopotamia, bestemte Jakob seg for å overliste Laban ved å rømme (31:20). Det ble ingen god og verdig avskjed, men det var ikke ulikt Jakob å gjøre det slik. Han hadde alltid vært vant til å fare med list. Dagen nærmet seg da han måtte møte sin bror og gjøre opp med ham. Og snart skulle det bli et møte med den levende Gud. Redd for hva som kom til å hende, bega han seg på heimvei. Gud viste sin godhet ved å sende en englehær i møte med ham (32:1-2). Det var som om Gud ville vise ham på forhånd, før den store kampen startet, at han lovet å være med ham.
Da fikk han høre at Esau kom imot ham med fire hundre mann (32:6). Han visste ikke da at årsaken til dette var at Esau hadde vært på krigsferd. Skjelvende ydmyket Jakob seg noe for Herren og bad om hjelp, i det han føyde til at han var uverdig til all den miskunnhet og trofasthet Gud hadde vist ham (32:9-11). Når mennesket blir redd, begynner det å rope til Herren.
Full kapitulasjon
Men Gud er ikke fornøyd verken med en overenskomst som det Jakob foreslo da han hadde hatt sin drøm ved Betel (28:21), eller en ydmykelse som den han viste da han var redd. Gud krever en hel og full kapitulasjon. Ved Jabbok skjedde dette. Da måtte Jakob på kne, for nå var han virkelig kommet i klemme. Overmakten ble for stor, og han måtte innrømme at han var Jakob, som aldri hadde vært til å stole på.
Soloppgang med nytt liv
«Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel, men han haltet på sin hofte» (32:31). Han var blitt et nytt menneske, men var merket etter kampen. Han var blitt halt. Hyrdestaven ble hans «kjepp og stav» (Sal 23:4), som han nå måtte «støtte seg på» av hele sin tyngde.
(Forts. med Josef i neste nr.)