Et misjonsarbeid i vekst og motgang
Av Per Bergene Holm
Det er allerede mer enn syv år siden jeg besøkte Moldova første gang. Det var høsten 1999. Da var det bare én luthersk forsamling, i Tiraspol. Vi kom sammen i et privat hjem til møter både på formiddag og kveld. Økonomien i Moldova, og særlig i Transnistria, var elendig. For å spare de offentlige budsjetter var det lys bare noen timer om dagen, og bare i noen bydeler av gangen. Vi hadde derfor flere av møtene bare i lyset fra noen stearinlys. Det var ikke vann i varmtvannskranene og heller ikke varme i radiatorene.
Likevel var møtet med den lutherske forsamlingen i Tiraspol en positiv opplevelse. En lyttende flokk var samlet. Det var mennesker i alle aldrer, fra små barn til eldre menn og kvinner, ungdom og middelaldrende. Etter talen var det anledning til spørsmål, og med hjelp av noen som kunne litt tysk, var det mulig å få til en enkel samtale. Flere kom med dypt personlige spørsmål, og jeg fikk et godt inntrykk av det åndelige livet hos flere av medlemmene, ikke minst hos de unge.
Hva har så skjedd på disse syv årene?
På den politiske fronten har den kommunistiske presidenten i Transnistria mer og mer fått overdratt all makt til seg personlig. Han har plassert sine egne familiemedlemmer i sentrale statlige virksomheter og meler i første rekke sin egen kake. Det finnes ikke noe reelt demokrati eller noen åpen opposisjon. Styret omtales av internasjonale organer som en statlig mafia. Transnistria har, støttet av Russland, mer og mer kuttet alle bånd til Moldova, som på sin side mer og mer vender seg mot Romania.
Den andre maktfaktoren i Transnistria er det private firmaet Sheriff, som i praksis har nærmest monopol på en rekke virksomheter. Russisk mafia har store interesser i selskapet, og selskapet driver etter alt å dømme med en god del lysskye transaksjoner, hvitvasking av penger med videre, i ly av sin øvrige virksomhet. Uansett er resultatet at det har dukket opp flere og flere moderne butikker i Tiraspol, restauranter, kasino osv. Snart finner du stort sett det samme som i andre europeiske byer, og det mangler heller ikke rike mennesker i fine biler. Det er vanskelig å finne noen rimelig forklaring på denne rikdommen uten å anta en ganske stor, svart økonomi i landet. For den jevne mann og kvinne har det derimot ikke skjedd stort i den samme perioden. Arbeidsløsheten er stadig like stor, og mange sliter med å få endene til å møtes. Ikke minst har de eldre og syke det vanskelig.
Utviklingen i den lutherske kirken
Flere av støttene i forsamlingen i Tiraspol har reist fra landet, de fleste til Tyskland og noen til Russland. Der er de økonomiske utsiktene bedre. Og de yngste og mest ressurssterke reiser hvis de kan. Det kan vi vanskelig klandre dem for, tatt i betraktning den mistrøstige politiske og økonomiske situasjonen i Transnistria. Alle som kan dokumentere at de er av tysk avstamning, får komme til Tyskland. Ellers kan alle som har russisk pass, og det har de fleste, søke arbeid i Russland. Det er derfor ikke så mange igjen av den forsamlingen jeg møtte i Tiraspol første gang. Noen er døde, noen har reist fra landet, men nye har også kommet til, både unge og middelaldrende. Flere av dem som har reist, særlig til Tyskland, finner sin plass i lutherske forsamlinger der, og de sender gjerne litt hjelp til familie og venner som er tilbake i Moldova.
Den opprinnelige forsamlingen i Tiraspol var i stor grad preget av personer med kristen familie-bakgrunn. Dem er det nå færre av. De som har kommet til i de senere årene, har ikke den samme bakgrunn og er mer fremmed for kristen kunnskap og kristen sed og skikk. Og for Vladimir Moser, som har hatt ansvar for forkynnelse og undervisning, har det nok vært tungt å oppleve at støtter og sentrale medlemmer i forsamlingen gang på gang reiser. Senest nå i vår reiste en trofast medarbeider som har hjulpet til med forkynnelse og evangelisering, transport og hjelpesendinger. Han hadde fått oppholdstillatelse i Tyskland og reiste dit med familien.
Nytt arbeid
Men det har også blitt startet nytt arbeid i flere andre byer i Moldova, både i vest og øst. I hovedstaden, Kishinev, var de første møtene i et undervisningsrom på universitetet, siden i et privat hjem. Nå holdes møtene i et nedslitt, men fullt brukelig kulturlokale midt i sentrum. Også her har det skjedd en forandring i forsamlingen. Sentrale medlemmer fra den første tiden har reist fra landet. Nye har kommet til. Den faste kjernen er noen eldre kvinner, samt et par eldre menn, som nok mest kommer for å ta del i salmesangen. En av forsamlingens egne studerer teologi i Novosibirsk i Russland, og kan forhåpentligvis komme tilbake og bli en kraft i arbeidet.
Nord i Transnistria er det en livskraftig forsamling i Kamenka. Der har vi også hatt møter i et privat hjem og i et leid lokale i byen, men nå er det kjøpt et eget hus hvor de samles regelmessig. Flokken er ikke så stor, og den har også sine vanskeligheter, men har vist stor grad av trofasthet.
De siste par årene har Natalia og Vladimir ivret for å besøke nye landsbyer, først og fremst steder med en luthersk historie, slik som Kolosovo og Karmanova, men også andre steder hvor de har fått kontakt. Det er enda ikke startet noen fast virksomhet på disse stedene, men det er ønsket.
En åpen dør
Paulus skriver i 1Kor 16:9: «For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere». Personlig har jeg opplevd det som om arbeidet i Moldova stadig går ett skritt tilbake, for hvert skritt som tas framover. Det er ikke mangel på vanskeligheter og bekymringer. Men det skal ikke skape mismot hos oss. For vi opplever at Gud arbeider og at det er en åpen dør for evangeliet, stor og virksom, som apostelen sier. Da skal vi ikke forundres over at det samtidig er motgang og vanskeligheter. Det er der Gud arbeider at djevelen også er virksom. Der Gud bygger noe opp, søker den onde hele tiden å rive ned, stjele, myrde og ødelegge. Derfor skal vi ikke miste motet, men i tillit og bønn til Gud arbeide videre, i håp om at evangeliet vil bryte igjennom og skape troens frukt i nye menneskers hjerter.