Intervju med Natalia Moser ved Dag Rune Lid
– I skolen fikk vi høre at «kristendom var opium for folket», og de som ble tatt med en bibel kunne få ti års fengsel. Men bestefar hadde omsorg for våre sjeler, og hver sommer samlet han oss barnebarna i hemmelighet på gården og underviste oss i Skriften.
Det er Natalia Moser (51) fra Tiraspol som sier dette. Hun er tilknyttet Lekmannsmisjonen sitt arbeid i Tiraspol, hovedstaden i Transnistria.
Her er hun ansatt ved Luthersenteret som Lekmannsmisjonen nå har etablert, og hennes mann, Vladimir Moser, er leder for den lutherske kirken ELCHRM – som NLL støtter.
Transnistria er en region som offisielt tilhører Moldova, men som i realiteten er selvstendig med egen president, valuta, passkontroll etc. Denne ministaten består av en lang, smal landstripe øst for grenseelva Dnjestr.
Oldeforeldrene drept
Hun er tyskættet og hennes forfedre kom til Ukraina på begynnelsen av 1800-tallet. Da var det Katarina den store som regjerte, og hun ønsket lutheranerne østover og gav dem privilegier. Hun var selv lutheraner, og 90 prosent av dem som kom fra Tyskland var lutheranere.
Men tsarene skiftet, og mot slutten av 1800-tallet begynte de tyskættede å miste sine privilegier som de hadde hatt. Noen immigrerte vestover, men da Stalin kom til makten i 1917 ble dette ulovlig, og i stedet ble mange deportert til Sibir.
– Det ble nå mange vanskelige år for familien min. Oldeforeldrene mine både på mors- og farssiden ble alle drept av Stalin, da de arbeidet for tsaren. Stalin tok livet av alle som ikke kunne tie, og en regner med at så mange som 100 millioner mennesker ble drept i den tiden kommunistene satt med makten.
– Huset til besteforeldrene mine ble konfiskert i 1937, og Stalin sine folk benyttet det til hestestall. I kommunisttiden tok de seg bare til rette. Besteforeldrene mine fikk bo i et lite hus på gården, og de var glade de ikke ble sendt til Sibir, sier hun.
I august 1941 ble alle tyskættede over hele Sovjetunionen arrestert og deportert til Sibir. Alle mennene ble da tvangsarbeidere, og kvinner, barn og besteforeldre som ikke kunne arbeide, ble internert i egne leirer. En del klarte å komme seg unna ved å gå i skjul, men på mange vis fikk utlendingene i Sovjetunionen det like vanskelig som jødene. Alle av utenlandsk opprinnelse ble regnet som fiender.
Kristen opplæring
I skolen fikk de bare høre om at «kristendom var opium for folket», og ingen kunne bekjenne kristentroen uten at det fikk forferdelige konsekvenser. Likevel hadde hun en bestefar som hadde omsorg for at barnebarna skulle få høre om Jesus.
Fra begynnelsen av 60-tallet og sju–åtte år framover, samlet bestefaren barnebarna hver sommer i skoleferien. Den var på hele tre måneder, og da reiste de åtte–ti barnebarna til besteforeldrene på landet. Dette stedet lå 120 km utenfor Tiraspol.
– Her hadde vi bibelundervisning hver dag. Det begynte med en time på morgenen. Deretter var det en arbeidsøkt på gården. Etter middag var det ny undervisning, før ny arbeidsøkt i åkeren. Før vi krøp til køys om kvelden hadde vi også en samling om Guds ord. Slik var programmet seks dager i uken, sier hun. På søndagene hadde vi fri fra arbeidet, men da var det ekstra bibelundervisning.
Undervisningen skjedde i hemmelighet, og barna hadde fått streng beskjed om at vi ikke måtte fortelle om bibelundervisningen til andre. Likevel ble det nok kjent mellom naboene hva bestefaren holdt på med, men han ble likevel aldri arrestert.
– Han var høyt dekorert for sin innsats under annen verdenskrig, og dette førte nok gjerne til at de så mellom fingrene med det som skjedde. Men under kjøkkenbordet hadde vi en hylle som duken skjulte. Her la bestefar alltid sin bibel så ikke KGB skulle finne den.
Slik ble Ordet sådd i barnehjertene, og bestefaren prøvde på beste måte å videreformidle den kristne tro til kommende slekter. – Jeg minnes ennå mye av det bestefar formidlet til oss, og jeg husker spesielt hvordan jeg syntes synd på Moses som skulle føre folket gjennom ørkenen, sier Natalia.
Da hun var ti år, og gikk i fjerde klasse, kom plutselig rektor og fire andre personer inn i klasserommet. En jente i klassen hennes ble tatt fordi hun var en kristen. Det gjorde så sterkt inntrykk på Natalia at hun ble stum i flere dager, og hun opplevde det forferdelig. Hun forteller at som barn var hun svært redd for å bli tatt av kommunistene fordi hun ville være en kristen, og at det var en svært vanskelig tid.
Nye prøvelser
1972–77 studerte Natalia i Odessa i Ukraina hvor hun tok hovedfag i kjemi. I denne tiden hadde hun flere traumatiske opplevelser. En dag i desember 1973 klarte moren å redde en eldre kvinne som gled da hun gikk på en islagt gate. Men i det moren fikk reddet kvinnen opp på fortauet, ble moren selv overkjørt av en buss. Dette førte til at hun måtte amputere begge beina.
Mens moren var innlagt på sykehus i 1974, fant en nabo faren hengt i garasjen en morgen. Faren var major i armeen, og jobbet i Kishinev, en times kjøring fra Tiraspol. Men alt tyder på at han satt på for mye informasjon som var farlig for myndighetene, og at han regelrett ble henrettet av det hemmelige politiet.
I denne perioden ble fem–seks andre offiserer også funnet døde. Det ble arrangert som selvmord, men Natalia er ikke i tvil om at det var det hemmelige politiet som stod bak drapene. Mange ting har i ettertid bekreftet dette.
Evangeliet er en Guds kraft til frelse
I dag ivrer hun for at den lutherske kirken i Moldova igjen skal komme på fote, slik at folket kan få et møte med Gud. Kommunistene prøvde å utrydde de kristne og jevnet kirkene med jorden eller okkuperte dem til annen bruk, men nå samles noen igjen om Ordet.
Fortsatt er det slik at myndighetene i Transnistria ikke tillater at de troende får samles i offentlige lokaler. Flere steder møtes nå små flokker om Guds ord i hjemmene. Det virker som myndighetene ser gjennom fingrene med dette.
Gjennom alt som har skjedd, har Natalia Moser opplevd at Jesus har vært med og tatt seg av henne. Hun har erfart den styrke Herren kan gi gjennom alle de traumatiske opplevelsene hun har vært gjennom. Hun understreker at de er svært glade for forbønn og støtte som de nå får fra vennene i Lekmannsmisjonen.
Til slutt vil hun minne om noen vers fra Romerbrevet 1:16-17, som ofte har talt til henne: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve».
– Evangeliet er en Guds kraft i hele vårt liv, gjennom alt vi møter. Det er dette som har holdt oss oppe gjennom de mange vanskelige år vi har gjennomlevd her i Moldova. I alt som vi møter i hverdagen, må vi ikke glemme at all vår styrke kommer fra himmelen.
– Budskapet om at den rettferdige skal leve ved tro, er det vi ønsker å formidle til våre landsmenn. Det er dette budskapet som toner til oss gjennom hele vår Bibel, og vi møter det også i Det gamle testamentet hos profeten Habakkuk 2:4: «Den rettferdige skal leve ved tro».
– Gjennom alle prøvelser har vi fått erfare at Herren er trofast. Gud er fortsatt underets Gud, og han ønsker også å være underets Gud i vår hverdag i alt vi steller med. Ikke bare når det gjelder åndelige saker, avslutter Natalia Moser.