Løven av Juda stamme

5. bibeltime ved Ingar Gangås

Fallets alvorlige konsekvenser

Da Gud skapte himmel og jord, gjorde han det ved Jesus Kristus (Ef 3:9). Alle ting ble skapt ved ham og til ham (Kol 1:16), slik det også uttrykkes i Rom 11:36: «For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen». Alt som Gud hadde gjort var godt. Det gjensto nå bare å prøve menneskets lydighet mot Gud. Men det onde hadde allerede trengt seg inn i verden ved at satan og hans engler hadde gjort opprør mot Gud. Beretningen om menneskets fall er kort, men med alvorlige konsekvenser. Adam og Eva trodde de skulle bli som Gud ved å spise av frukten. De ville heller løsrive seg og vinne sin personlige frihet, enn å underkaste seg i lydighet. Resultatet ble at Gud felte dommen over mennesket, en dødsdom som omfatter både den legemlige og den åndelige natur. Både ånd, sjel og legeme ble underlagt døden.

Derfor sier Skriften: «Det er menneskets lodd én gang å dø, og deretter dom», og: dere er «døde ved deres overtredelser og synder» (Ef 2:1). Videre taler Bibelen om den evige død for dem som går fortapt uten troen på Jesus.

Gud forkynner evangeliet

Men Gud hadde tanker til frelse for det falne menneske. Derfor lød det første evangelium allerede i Edens hage da Gud fortalte at kvinnens sæd skulle knuse slangens hode (1Mos 3:15). Dette herlige evangelium kom til å lyse klarere og klarere i den gamle pakts tid inntil «rettferdighetens sol» (Jesus) opprant «i tidens fylde» i det den nye pakt ble innledet. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår» (Gal 4:4).

Før fallet berodde menneskets lykke og åndelige utvikling på lydighet mot Gud. Men etter fallet ble denne lovens vei umulig. Loven fører til død. Derfor åpnet Gud i sin store nåde en annen vei. Dette kaller Bibelen troens vei i motsetning til gjerningenes vei. Helt fra historiens begynnelse har disse to veier delt menneskeslekten i to: verden og Guds rike. Allerede Kain og Abel vitner om det.

Guds frelsesplan

Guds rike er et nåderike. Da Gud utvalgte og dannet seg et eiendomsfolk (Israel), var det for å realisere sin frelsesplan. Det skjedde ikke på naturlig vis etter fortjeneste, men av bare nåde. Fra dette folk skulle frelsen gå ut til hele menneskeheten. Fedrehistorien med patriarkene Abraham, Isak og Jakob viser oss hvordan Gud begynte å forme seg en hellig familie. Gjennom trengsel i Egypt dannet han denne familien til et folk. Ved Moses ledet han dette gjenstridige folket gjennom en lang ørkenvandring, før Josva kunne føre dem inn i det lovede landet.

I denne nasjon var Juda stamme utvalgt (1Mos 49:8-12). Av Juda stamme ble David født, og av «Davids hus» kom «Davids sønn» (Mat 1:1-16). Slik er all utvelgelse knyttet til en enkelt person, og samler seg i denne ene, Jesus Kristus. Ved troen på ham (den andre Adam) kan frelsens velsignelse nå ut til alle mennesker. Jesus er «den utvalgte», som Gud har velbehag i (Mat 3:17 og 17:5).

Utvalgt i Jesus

Denne utvelgelseslinjen viser Guds nåde og omsorg for alle menneskers frelse. Gud er forutvitende, men han gjør ikke forskjell på noen. Han kaller både jøder og hedninger og vil at alle mennesker skal bli frelst. Den som ikke vil tro evangeliet, går fortapt og har bare seg selv å bebreide for det. Den som blir frelst ved troen på Jesus, har ingen grunn til å rose seg selv, men skylder Jesus all takk. Det er av bare nåde.

«For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede» (Ef 1:4-6). Guds utvelgelse er knyttet til denne ene. Det samme leser vi i Rom 8: 29-33: «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt, og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør».

Av Juda stamme

Jesus kalles «løven av Juda stamme» (Åp 5:5). Fra fortellingen om Josef og hans brødre lærer vi blant annet dette: Da Josefs brødre ville slå sin bror i hjel, kunne ikke Juda være med (1Mos 37:26-27). Og overfor sin far Jakob, lovte han å gå i borgen for broren, Benjamin, dersom det kom til å hende ham noe i Egypt (1Mos 43:8-9). Da Josef ville holde Benjamin tilbake som fange, tok Juda på seg ansvaret for gutten og var villig til å bli trell i brorens sted (1Mos 44:32-34).

Slik ofret Jesus seg selv og ble vår stedfortreder. «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5:6-8). Ikke bare for sine brødre, men han var villig til å dø for fortapte røvere og motstandere!

Vår eneste redning er at Jesus åpner veien til Paradis for oss, den som ble stengt da Adam og Eva ble utvist fra Edens hage. «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik (ble*) også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange** kom til å stå som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange** stå som rettferdige ved den enes lydighet» (Rom 5:18-19). (*Verbet er utelatt på gresk. **Ikke alle kommer til syndens erkjennelse slik at de får del i dette ved troen). Fra Guds side er alt ferdig. Nå innbyr han alle å komme til seg. Denne frelse åpenbarte han også for patriarkene.

Troen på Jesus

Da Abraham trodde Gud, var det fordi han hadde festet lit til det ord Gud talte. Gud skapte denne overbevisning i ham. Abraham lød Herrens ord og dro ut fra Ur i Kaldea for å reise til Kana’ans land. Da han ofret Isak, var det fordi det Gud hadde sagt betydde mer for ham enn det han selv syntes måtte være fornuftig. Slik ble han stående for oss som troskjempen med den frimodige tro.

Patriarkene satte ikke lit til sin egen tro, men de så fram mot ham som skulle komme, Messias. Det var ham de stolte på (Heb 11:17-21). Derfor kunne også Isak legge saken fram for Gud da han og Rebekka var barnløse. Og da filistrene kranglet med ham om brønnene, bygde han et alter og påkalte Herrens navn. Han visste hvor hjelpen var å finne. Dermed ble han et eksempel på den tålmodige og utholdende tro.

Jakob tok lenge saken i egne hender. Først da han kapitulerte og ba om nåde, forvandlet Herren hans liv. Da ble han den kjempende troshelt med den seirende tro.

All velsignelse ovenfra

Hva var hemmeligheten i Josefs liv, som levde med Herren i troen helt fra sin barn- og ungdom? Hans styrke var «Jakobs veldige», han som er «hyrden, Israels klippe» (1Mos 49:24). Det var hans fars Gud som hadde tatt ham til nåde. Velsignelsen kom fra Herren. «Et skudd av et fruktbart tre er Josef, et ungt frukttre ved kilden, grenene skyter over muren. De egger ham og skyter på ham, de forfølger ham – bueskytterne! Men fast og sterk er hans bue, hans hender og armer er raske» (1Mos 49:22-24). Om fiendene ble mange, var frelsen og styrken å finne i kilden med det levende vann.

Vi skal ikke være så snare til å skyve fra oss dette. All velsignelse kommer ovenfra. I Jesus har vi alt vi trenger til liv og salighet. Sann kristendom kan aldri bli populær her i verden. Korsets budskap er til anstøt for mennesket. Det vil ikke bøye seg for ham som har all makt i himmel og på jord, men vil heller stole på seg selv. «Mennesket er som gress», sier Jesus. Det visner sammen med blomsten bare Gud blåser på det (Jes 40:7-8). Men Guds ord står fast. Frelsen – ovenfra – med Jesus, er det eneste som kan gi oss evig liv. Å leve med ham gir seier, for han har seiret. Løven av Juda stamme vant en evig seier. Snart skal han komme igjen. Det skal høres fra himmelbryn til himmelbryn når ropet lyder: Brudgommen kommer! Da må alle bøye kne for ham, og erkjenne at han er Sannheten.

La oss gjøre som trosheltene, og regne med det som er der oppe, og seire: «Så la oss derfor, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender» (Heb 12:1-2a).

Med dette avsluttes bibeltime-serien

Hjertetrangen anfører sangen.
Emnet er Jesu Kristi blod.
Jeg av slangen var grusomt fangen,
men har av nåde et freidig mot.
For Immanuel gikk i striden.
Løven av Juda seier vant.
Slangens motstand var altfor liten.
Jeg en evig forløsning fant.

(Sb 195:2)

---