Jesus i Nasaret
Av Per Bergene Holm
Nasaret – byen der Jesus vokste opp
I Nasaret mente man seg å vite hvem Jesus var. Nå hadde de hørt om Jesu undergjerninger i Kapernaum og var positivt innstilt til Jesus når han nå skulle besøke Nasaret. De tok godt i mot hans korte tale (Luk 4:16-21) og var fulle av forundring idet de sa: «Er ikke dette Josefs sønn?» (4:22).
Utsagnet viser at de til tross for sin positive holdning, ikke forsto Jesus som noe mer enn det de allerede kjente til.
Å tro på Jesus som Guds Sønn og verdens frelser var de ikke beredt til. De så bare på ham som en mirakelmann som hadde fordeler av sine undergjerninger («lege, leg deg selv!»). Nå forventet de at Jesus skulle vinne samme popularitet i Nasaret som i Kapernaum ved å gjøre noen undergjerninger. Men Jesus var ikke kommet for å oppfylle folkets forventninger. Han sprengte deres tanker og forestillinger, og skulle han bli dem til frelse, måtte de ta imot ham som noe mer enn det de kjente ham som. Men det er slik at ingen profet, ingen Guds utsending, blir godtatt (dvs som profet og utsendt av Gud) på sitt hjemsted. Nettopp deres naturlige kjennskap stod i veien og hindret dem i å ta imot Jesus som noe mer enn Josefs sønn.
Ingen profet på sitt hjemsted
Hugo Odeberg sier om denne hendelsen: «Beretningen i Lukasevangeliet 4:22-28 viser oss utviklingen fra den situasjonen at menneskene i Nasaret ‘gav ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn’ til det at ‘alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen’. Dette er ikke en enestående hendelse. På samme måte skjer det ved andre tilfeller. Det ser ut til å ha vært typisk for Jesu forhold til omgivelsene. Blant parallellene kan henvises til Joh 8:31-59, som forløper mellom utgangspunktet ‘da han talte dette, var det mange som trodde på ham’ og ‘de tok da opp steiner for å kaste på ham’. Det ser ut, som om Jesus bevisst søkte å forhindre at han vant tilslutning og begeistring og derfor på en brysk måte utfordret dem som viste tilløp til begeistring, og utfordret dem så grovt at de ble provosert til ustyrlig vrede. Men hva er det i Jesu ord som framkaller en slik vrede? Gjennomgående er det hans forkynnelse av den guddommelige sannheten.
Utviklingen fra glede over Jesu ord til anstøt, forargelse og vrede over dem i det ytre, tilsvarer det indre forløpet fra misforståelse av hans forkynnelse til klarhet over hva den i virkeligheten innebærer. At de tilhørere det her er snakk om – og de er jo typiske – begynner med å like ham, innebærer jo at de liker hva han sier. De oppfattet det som noe som stemmer overens med deres egne synspunkter og ønsker. Hadde Jesus stanset ved dette, ville aldri den frigjørende sannheten blitt kjent for dem. For den frigjørende sannheten innbærer en omveltning av deres innstilling så langt. Så lenge de ville holde fast ved den, måtte sannheten, når den vel var blitt erkjent, vekke forargelse. Og ettersom de sannheter det her er spørsmål om går i dybden, må forargelsen bli desto mer skarp. Derfor kan ingen bli profet på sitt hjemsted: i den grad han er profet – aller mest blant dem som han i sin menneskelige stilling er mest fortrolig – må kontrasten mellom denne og hans profetiske forkynnelse, hans forkynnelse om den revolusjonerende og nyskapende sannheten, bli så mye større. De vegrer seg for å lytte til ham som noe annet enn en representant for deres eget.
Men så intreffer underet, at sannheten i stedet blir mottatt der hvor forutsetningene for forståelse etter menneskelige betraktninger er mye mindre. ‘Hedninger’ og ‘syndere’ ble grepne og revolusjonert av den sannhet som moralistene med forargelse viste ifra seg.»