En kristens frihet fra loven
Av Sigbjørn Agnalt
«Eller vet dere ikke, brødre – jeg taler jo til slike som kjenner loven – at loven hersker over mennesket bare så lenge det lever? For den gifte kvinne er ved loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann. Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, ble de syndige lyster vekket ved loven, og de virket slik i våre lemmer at vi bar frukt for døden. Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen» (Rom 7:1-6).
Død for loven
Paulus taler her om noe som alle kristne trenger å få lys over. Vi er helt avhengige av det. Det gjelder en kristens forhold til loven. Han har talt om det tidligere i dette brevet. Da har det vært i forhold til rettferdiggjørelsen. «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger» – det skjer uten loven, ved tro på Jesus Kristus (se Rom 3:20-22). Men her taler han til dem som er rettferdiggjort ved tro om det å bære frukt for Gud. Det er ikke en selvfølge at en kristen bærer frukt for Gud. Det skjer ikke automatisk ved troen på syndenes forlatelse. Det viser vår tekst oss. Det er nødvendig at vi i troen også regner med betydningen av det evangeliet forkynner om at vi er døde for loven.
I det første og femte verset begrunner apostelen nødvendigheten av å være død for loven. Loven hersker over et menneske så lenge det lever. Det er ikke noe vi kan fristille oss fra. Det betyr at vi er underlagt loven. Den gjelder, den har innflytelse over oss og gjør seg gjeldende i våre liv, uansett. Vi slipper ikke unna det. Den hersker over oss med sine krav og betingelser, sin makt. Det gjør den så lenge vi lever, sier apostelen. Hva vil det si at vi lever? Her svarer Øivind Andersen: «Loven hersker over mennesket så lenge det mener den kan hjelpe ham i hans gudsforhold. Og dette er nettopp vår naturlige oppfatning av loven».
Frukt for døden
Dette kommer enda klarere frem i vers fem. Med utrykket – da vi var i kjødet – mener ikke Paulus tilstanden før de ble kristne, men at de som kristne lever ut fra sine naturlige forutsetninger og regner med seg selv i kampen mot synden og i det å leve rett for Gud. Da er det viktig med det vi er og gjør. Vi må fremfor alt ta det alvorlig og gå inn for å leve rett for Gud, ærlig og oppriktig. Vi må kjempe mot synden, vi må gå inn for å leve etter budene. Vi må ikke svikte, for svikter vi, går alt galt! – Ja, da lever vi, og loven hersker over oss. Det blir ikke frukt av det, tvert imot. Loven virker slik at de syndige lyster blir vekket. De våkner til live som aldri før, og gjør seg gjeldende i våre lemmer slik at vi bærer frukt for døden. Det betyr ikke nødvendigvis at man lever et stygt og umoralsk liv i åpenbare synder. Men bak en fin fasade av «søndags-fromhet» utfolder det seg et hav av urett; hor og urent begjær, havesyke og grådighet, løgn og uærlighet, stolthet og maktbegjær, ondskap og ubarmhjertighet, egoisme og selvopptatthet og mye mer. For synden kan ikke stoppes ved loven, den får bare ny næring ved den. Så tyter den frem i alle sprekker og hull. Blir den hindret ett sted hvor den er synlig og iøynefallende, finner den seg bare nye utveier på andre områder, fordekt bak en fasade av gudelig fromhet. Kalkede graver, kaller Jesus det.
Dette fører ikke liv med seg, ikke for oss selv eller andre, ingen frukt for Gud, bare død. Det er vår store nød, for slik kan ikke en kristen leve, det fører til åndelig død. Det er når han taler om dette, apostelen skriver: For syndens lønn er døden. Men slik virker loven, som hersker over den som lever.
Jesu eiendom
Skal vi bære frukt for Gud må vi bli fri fra loven, virkelig fri. Fri slik at vi kan tilhøre en annen, Jesus den oppstandne. Det kan bare skje på en måte, ved døden.
Paulus bruker et eksempel med en kvinne. Som gift kan hun aldri fri seg fra sin mann. Samme hva hun gjør, er hun bundet til ham og har ikke lov til å gå til en annen. Men så kommer døden og skiller henne fra mannen. Fra da av er hun fri. Da er hun lovlig skilt. Døden fører til at hun er fri fra loven som bandt henne til denne mannen. Hun er fri til å ekte en annen.
Frukt for Gud
«Mine brødre! Slik døde også dere fra loven» (vers 4). Dere døde sammen med Jesus, slik at det samme gjelder for dere som for ham. Og nå er dere lovlig skilt fra loven ved døden, ved Jesu legeme. Her er det tale om en kjensgjerning, noe Gud har gjort med oss i Jesus. Noe han måtte gjøre. Han måtte få oss løs fra loven, bort fra dens innflytelse. Så vi kunne tilhøre en annen, Jesus, og få leve under ham, og ikke lengre ha noe med loven å gjøre.
– Så vi kan bære frukt for Gud. Av et slikt forhold blir det frukt, virkelig frukt, god frukt, frukt for Gud. Og tenk, det blir frukt som ikke er vårt verk. Det er ikke vi som klarer det. Det er ikke plikt og strev, kamp og alvor, men en gave fra ham som vi med all rett tilhører. Et fruktbart «gave-liv» i Jesus Kristus.
Vi sa at dette er en kjensgjerning, noe som er skjedd med oss i Kristus. Vi har del i dette når vi tror evangeliets ord, tror slik at vi regner med det. Regner med det slik at vi ser helt bort fra oss selv og i stedet regner med ham som vi tilhører, vår Herre Jesus Kristus.
Kristus lever i meg
Skriften taler om dette på flere steder og måter. Vi skal se på to av dem. Først går vi til Galaterne 2:19-20. Der heter det: «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg».
Her betyr ikke loven «Mose lov», men som Luther sier: «en annen lov, som er nådens og frihetens lov», det vil si evangeliet (fra Luthers Galaterbrevskommentar. Red. anm.). Vi ser i Romerne 8:2 at evangeliet kalles for «livets ånds lov». Sammenhengen dette verset står i viser også hvordan Paulus døde for loven: Jeg er korsfestet med Kristus. Dette fører til, sier Paulus, at jeg lever for Gud. Om dette sier Luther: «De falske apostler lærer: Hvis du ikke har levd for loven, skal du ikke leve for Gud. Det vil si, hvis du ikke har levd etter loven vil du være død for Gud. Paulus lærer det motsatte. Om du ikke tvert imot er død for loven, lever du ikke for Gud».
Hva er det å leve for Gud og bære frukt for ham? Det beskriver Paulus videre her: Jeg lever ikke lenger selv, men Jesus lever i meg. Jesu liv i Paulus førte til at Paulus levde for Gud.
Å være fri fra loven er det samme som å være fri fra seg selv. Paulus vitnet: «Jeg lever ikke lenger selv». De to ting hører altså sammen. Det er forbi med mitt liv, sier Paulus. Det er bare én ting som betyr noe nå. Og det er ham jeg tilhører, Jesus. Jeg er fri fra loven, kjøpt fri for å tilhøre ham. Jeg har lov til det, for jeg er rettmessig skilt fra loven ved døden.
Paulus sier om sitt liv: «Kristus lever i meg». Det liv han levde, var ikke drevet frem av lovens krav, heller ikke av Paulus’ vilje, ønske eller gode egenskaper. «Nei, jeg lever ikke lenger selv». Nå var det slutt på det. Det er en annen som lever i meg, sier han, Jesus lever i meg.
Paulus levde nå et «gave-liv», hvor det var Jesus som sto for det hele. Hvordan? «Det liv jeg nå lever i kjødet», som menneske i denne verden, «det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg».
For mye folk
Vi har også en annen beretning som kan kaste lys over dette for oss. Den finner vi i Dommerne 7.
Der leser vi om Gideon og Guds folk, Israel. Det hørte med til deres hverdag at de måtte ut i strid, og fienden var stor og mektig, vers 12: «Men midianittene og amalekittene og alle Østens barn lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på kamelene deres. De var tallrike som sanden på havets strand».
Dette var en stor strid mot en mektig fiendemakt. Det betydde liv eller død for dem. Men det var en strid hvor Herren skulle seire. Herren alene. Slik er det alltid i denne strid. Her var ikke problemet at de var for få eller for svake, og at de hadde for liten styrke. Nei, de var for mange, for sterke. Gud gir oss aldri seier slik at vi kan si: Dette klarte vi bra!
Herren sa: «Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg».
Skal Gud bruke noen, kan han ikke bruke dem som regner med seg selv, for de viser ved det at de stoler mer på loven og sin egen kraft. De er ikke død for loven, de regner ikke med Herren alene.
Gideon og folket skulle være Guds redskap. De skulle få bære frukt for Gud – til hans ære og til frelse for hans folk.
Så leser vi i det tredje verset at Gud begynte å skille ut dem som ikke kunne være med. Det første han gir beskjed om, er at de som er redde kan dra hjem. Da dro 22.000. De var redde fordi de regnet med seg selv i kampen. Dette må vi klare, og vi har ingen ting å stille opp med. De så bare seg selv og på sine egne muligheter. Da de så motstanderen, en veldig hær som dekket dalen så langt øyet rakk, ble de redde og tenkte at dette klarer vi aldri.
Hva tenker vi når vi ser alle fiendene som kommer imot Guds folk i dag? Det kan være løgn og bedrag, forførelse og vrang lære. Synd og ugudelighet vinner fram på alle fronter, i hjemmene, i skolen, i samfunnslivet, i kirker og bedehus. Vi står overfor en åndsmakt så veldig og stor, som vil røve alt, drepe alt, ødelegge alt liv fra Gud. Men i denne kampen vil Gud seire. Han vil frelse sitt folk og gi frukt til liv. De som er redde kan gå hjem. De duger ikke til denne striden. I Gideons hær ble det 10.000 tilbake. Det var de som ikke var redde.
«Men Herren sa til Gideon: Ennå er det for mye folk! La dem gå ned til vannet, så vil jeg skille dem ut for deg der» (7:4). «…Alle de som lepjer vannet i seg med tungen slik som hunden, skal du stille for seg selv. Likeså alle som legger seg på kne for å drikke» (7:5).
De som førte vannet opp til munnen med hånden og drakk av den, var våkne og på vakt. De som la seg ned, stolte på seg selv og var overmodige.
Da har vi sett at de 22.000 regnet med seg selv og var redde. Og nå hører vi at det var mange som regnet med seg selv og var selvsikre. Ingen av disse fikk være med i striden. De ble uten frukt for Gud.
Så ble det 300 igjen. De hadde til felles at de regnet bare med Herren. De var ikke redde eller overmodige, for de visste at dette ikke var deres strid, det var ikke opp til dem. Dette var hans sak. De skulle bare få være med ham.
De var døde for loven, og derfor skulle de ikke prestere noe selv, men bare holde seg til ham som de tilhørte: Herren, Israels Gud. Så fikk de tjene i Åndens nye vesen, og det ble en stor seier fordi Herren gjorde alt. Så ble også dette et «gave-liv» som de fikk fra Herren, som en frukt i deres liv.
Kristus og Moses
Betyr så dette at loven er aldeles ute av bilde for en kristen? Slett ikke. I Romerne 8:4 står det hva som er resultatet av det Gud har gjort for oss i Kristus: «…for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden». Loven blir altså oppfylt i et slikt menneskes liv, innenfra og ut i livet. Da først oppfylles lovens rettferdighet. For slik er det liv Jesus lever i en kristen, det er en fullkommen oppfyllelse av loven. Derfor vil en kristen høre loven, mye og gjerne. Ja, først når han er fri fra loven og er hos Kristus, kan han høre den. For den viser ham hvordan det liv er som han eier i Kristus. Dette vitner også profeten om: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den» (Jes 30: 21).
Da får Moses den rette plass i livet vårt, ikke som herre, men som tjener. I Hebreerne 3:5-6 omtales Moses som en tro tjener i Guds hus, som er menigheten. Mens Kristus er tro som Sønn over hans hus. Han alene er vår Herre. Moses er vår tjener.
De som vil være så «evangeliske» at de ikke vil vite av Moses og loven, ender uunngåelig i kjødelighet og svermeri. For de blir ikke i stand til å se forskjell på veien og avveiene til høyre og venstre.
Jesus sier i Johannesevangeliet 14:23: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham».
Vi ser her at det er kjærlighetsforholdet, livssamfunnet med Jesus, som kommer først. Ut av dette, som noe som springer ut innenfra, kommer det å holde hans ord. Det begynner ikke med å holde, men det kommer som en frukt av det ufattelige at Faderen ved Sønnen har gjenløst et fortapt og fordømt menneske til et kjærlighetens samfunn med seg, hvor Faderen og Sønnen kommer til ham og tar bolig hos ham.
Og jeg lykkelige menneske får være hans! Amen, halleluja!
Guds Sønn har gjort meg fri
fra satans tyranni.
Fra syndestand, fra lovens bann,
fra dødens skrekk og helvedbrann.
Min Jesus lagde seg
imellom Gud og meg,
seg undergav min syndestraff,
til smerte, død og grav.
Det var den kjærlighet til meg
som er så ubegripelig.
Så god imot en ond fra topp til rot,
hvem ingenting var til behag,
unntagen den forbudte smak.
Med munn og hånd, ja, sjel og ånd
i fiendens lenkebånd.
(Sb 317:1)