Alt for ingenting (IV)
Av J. de Liefde
Mislykket sjelesorg
Neste dag kom Filippus skolelærer, verten, inn til oss og sa:
«Nå kom nettopp fru Kellmann til skolen med sønnen sin. Jeg tror det er mye godt hos henne. Hun fortalte at gårsdagens preken hadde gjort et sterkt inntrykk på henne, hun beklaget bare at mannen hennes ikke var i kirken. Derfor ba hun meg spørre om ikke herr pastoren kunne komme innom henne av og til så De kunne snakke med Kellmann også.»
«Er ikke det den konen som går med krykker?» spurte onkel.
«Jo, det er det.»
«Og hun satt i kirken i går og stirret ut for seg så en kunne tro hun var hundre mil borte fra tankene sine.»
«Det er mulig,» sa læreren, «men jeg tror ikke hun mistet et eneste ord av prekenen. Hun gjentok den for meg nesten ord til annet flere steder som syntes og ha gjort særlig inntrykk på henne.»
Onkel gav meg et sideblikk, og litt flau så jeg ned.
«Vel», sa han, «du får jo arbeid med en gang. Du burde gå til Kellmann alt i ettermiddag.»
Samme ettermiddag gikk jeg altså til veverens hus, og jeg fant ham i veverstolen. Det var fattigslig, men trivelig der inne. Jeg syntes det var klokest ikke å fortelle at jeg kom på hans kones anmodning, jeg fant nemlig ikke noe som tydet på at han trengte eller ønsket en samtale med meg. Da han hadde svart på min hilsen, fortsatte han å arbeide og lot meg se på. I vel ti minutter sto jeg der taus og hørte på de ensformige dunkene og stirret på de utspente trådene. Veveren sa heller ikke et ord og lot ikke til og bry seg om meg.
Endelig tok jeg meg sammen, jeg var jo ikke kommet dit for å stå og tie! Jeg spurte om ett og annet med veven, og det svarte han på ganske kort. Mens han snakket, lot han arbeidet være, men ikke før hadde han sagt ti ord, begynte han igjen å slå og dunke som før.
«Gode Gud,» sukket jeg og så oppover med et spørrende blikk, «hvordan skal jeg få i gang en åndelig samtale med ham –.»
Til slutt sa jeg: «Allerede i Bibelen tales det om å veve og spinne.»
«Jaså, herr pastor, det er vel så.»
Tipp – tapp, tipp – tapp! Smalt det i veven igjen. Jeg bet meg i leppen og fortsatte etter en liten pause:
«Ja, i Damaskus hadde de enda drevet det langt i denne kunsten.»
«Jaså, herr pastor. Ja, vi er simple vevere, vi, som bare vever alminnelig lerret.»
Jeg så nok at jeg kom ikke langt med ham, så jeg spurte etter konen hans. Hun var i fjøset, og det brukte jeg som anledning til å snakke om Abrahams kvegflokker og Faraos kuer. På denne måten håpet jeg på å få ført ham inn på det bibelske område, men det var forgjeves. Han visste like lite om Abraham som om Damaskus, og så ut til å ha like stor interesse for dem som for støvet han nå og da blåste bort fra veven.
Jeg kom nedslått hjem. Onkel var gått ut, og da han kom tilbake, fant han meg sittende der motløs med hodet støttet i hendene. Jeg fortalte utfallet av min samtale med veveren, hvordan jeg hadde begynt med veveriene i Damaskus og Faraos kuer, for etter hvert å føre ham inn på bibelsk grunn.
Onkel hørte tålmodig på min beskrivelse, tok seg om haken og lo.
«Du har sannelig ikke spart på strevet for å vise mannen vegen til himmelen.»
«Det var i hvert fall min hensikt, og jeg mistet den aldri av syne mens jeg var der,» svarte jeg.
«Det er bra! Du kunne heller ikke hatt et bedre mål for øye. Men jeg kan ikke holde meg fra å komme med en bemerkning.»
«Og det er?»
«At etter min mening har du tatt en forbausende lang omvei.»
«Hvordan det?» spurte jeg forundret.
«Det finnes vel en kortere veg til himmelen enn om Damaskus og Egypt. Den Herre Jesus sier: Jeg er vegen. Jeg tror du ville nådd målet ditt mye raskere om du hadde holdt deg på den vegen.»
«Det var også min tanke,» svarte jeg raskt, «men vanskeligheten lå jo nettopp der. Mannen lot seg slett ikke lede videre.»
«Det er ikke rart! Du begynte med Damaskus, og det er en temmelig tungvint reise fra denne byen til Jerusalem, det vet du like godt som jeg. Men, vennen min, har du ikke fått noe høyere og herligere av Herren enn Syrias veverier og Egyptens kuer? Jeg skulle tro det finnes langt herligere skatter som du gleder deg over og setter ditt håp til.»
«Ja, det er sikkert,» svarte jeg. «I Jesus ligger alle kunnskapens og visdommens skatter skjult.»
«Eier du virkelig disse skattene?» spurte onkel alvorlig. «Er du arving til det kommende gode, er du rik i det håp som ikke blir til skamme?»
Jeg skjønte hva onkel mente. Gjennom mange samtaler hadde han fremholdt den store sannhet at ønsket, lysten og trangen gjør ikke et menneske rikt.eier. Rikdommen begynner først når man
«Ingen kan tale og leve i sannheten,» pleide han å si, «hvis han ikke er av sannheten. Filosofene sier de er av sannheten fordi de søker den av kjærlighet til visdom. Men så lenge de blir stående her, er de tåper. For ikke det å søke etter visdom gjør menneskene vise, men det å eie den. Derfor står en kristen langt over Atens filosofer, for ham er Kristus den guddommelige visdom. Med dette tenker jeg ikke på slike kristne – om de ellers fortjener å kalles kristne – som ikke er kommet lenger en at de søker Kristus. I virkeligheten er ikke disse kristne, de er filosofer. En kristen kan være prest eller lekmann, hvis han ikke har noe annet å si til menneskene enn at han søker sannheten, skal han ikke makte å føre dem langt! For hvordan kan man gi andre det man selv søker? Den som vil selge olje, må selv ha noe, ellers er han jo en lettsindig bedrager. Og den som vil komme til sin neste med et budskap som kan glede ham, han må eie dette som et godt budskap i sitt eget hjerte. Ellers leser han det bare opp som en legeresept.
Derfor står de fattige fiskerne i Galilea langt over alle fariseere og skriftlærde i Israel. For de siste talte om en Kristus som de søkte, de første om en Kristus de hadde funnet.»
Slik omtrent hadde onkel ofte snakket med meg, og derfor forsto jeg hva han mente med å spørre meg slik. Det kunne vært lett for meg å svare ham et ja, men det var ingen vits i å forsikre ham om at jeg var rik når jeg i mitt hjerte var overbevist om at jeg var en tigger. Jeg visste altfor godt at han var mye rikere enn jeg, selv om de ville ha rystet medlidende på hodet av ham ved universitetet.
Da jeg ikke svarte, sa han: «Benjamin, det er svært lite du har gitt den stakkars veveren. De syriske veverier og det egyptiske kveg skal ikke bli til mye velsignelse for stakkaren. Men vet du hvorfor du har gitt ham så lite? Nettopp fordi du selv har tatt imot så lite. Den som har fått mye, gir også mye. Hadde du selv, i ditt eget hjerte, tatt imot den Herre Jesus, hadde du budt ham frem for den stakkars veveren uten å gå omveger.»
«Å, ja,» brast det ut av meg, «jeg vil jo så gjerne ta imot Jesus.»
«Det tviler jeg nok ikke på,» svarte onkel. «Men du mangler en eneste ting: du vil ikke ta imot for intet, og det er nå en gang for alle frelserens uforanderlige krav. Han er en gave fra Gud som vi kan få, men bare – for intet. Johannes var i ørkenen og prekte om Jesus og sa: Hver dal skal fylles. Hvor det alt er fjell, min kjære Benjamin, der er det jo ikke mye å opphøye eller fylle igjen. Men hvor fjellene er blitt en dal, der er det plass til å fylle på med et rikelig forråd.
Og den som har tatt imot dette rikelige forrådet, han har noe mer enn vevestoler fra Damaskus eller det beste fra kongens fjøs.»
Etter denne samtalen med onkel lukket jeg meg inne i meg selv i stille ettertanke. Fjellet skal jevnes ut og bli en dal, slik ropte det ustanselig inne i hjertet. Jeg skjønte nå altfor godt at med hensyn til min indre rikdom sto jeg langt tilbake for onkel, og mitt arbeid skilte seg fra hans som en dryppende rennesten fra en frisk og brusende fjellbekk. Å, hvor det stive og strie hjertet mitt kjempet mot denne brodden som jeg hadde så godt av! Likevel ble det klart for meg at med all min lærdom og klokskap måtte jeg bli et barn, ja, en tigger, hvis jeg noen gang skulle kunne ta imot denne rikdom for intet.
Jeg ville ikke ta leserens tid med å fortelle om den kamp jeg hadde etter dette, både inne på rommet mitt og når jeg gikk turer. Jeg måtte snart gå fra min tidligere påstand om at det er lett å ta imot for intet. Jeg fikk se at hittil hadde jeg i det hele tatt ikke tatt imot for intet, jeg hadde innbilt meg at det var betalt rikelig alt jeg eide. Men å skrape sammen alle mine kvitteringer og brenne dem offentlig på torvet – jeg hadde aldri trodd at det skulle være et slikt kjempearbeid. Det oversteg mine krefter.
Ofte holdt jeg på å miste motet. Min indre sunnhet var borte. Tankenes spennkraft, mitt arbeid og min iver ble mer og mer lammet. Og selv om motet av og til var tilbake med sin gamle styrke, kom straks etter en angst som trykket det til jorden igjen. Hele dagen ropte det inne i meg: Du kan ikke, du kan ikke! Jeg så for meg onkel, frisk og glad, han bar formelig vitnesbyrdet på sin panne: Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.
Forts. i neste nr.