Bundet av Ånden
Av Asbjørn Aavik
«Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som vil vente meg der, vet jeg ikke, men Den Hellige Ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter.» (Apg 20:22-23)
Ingen var så fri som Paulus. Og ingen av de andre apostlene fikk det frigjørende evangelium så herlig åpenbart som han. Ingen andre av dem har gitt oss frelsens sterke budskap så klart som nettopp Paulus. Selv hadde han opplevd dette utenfor Damaskus – stanset av en engel i flammende gevant. Slått med blindhet. Kom i syndenød. I et lite kammer hos en kristen i byen fikk han oppleve frigjøringen ved Jesus Kristus.
Løst og frigjort. Samtidig – bundet.
Det er å være et Guds barn. Friheten vil vi gjerne eie. Bånd flykter vi fra. Grensebommer flytter vi på – åndelig talt.
Som ung misjonsskolestudent leste jeg noen sterke ord fra Hans Nielsen Hauges penn. De er risset inn i hans gravminne:
– Jeg har svoret Den Hellige Ånd troskap, og Herren har hjulpet meg å være dette løftet tro.
Alene sto jeg der i en ung vår. Stillhet. Høytid. For en ungdom med blikket vendt mot Asia, ble minuttene meget alvorlige. Kjente det som en ny innvielse til Jesus. Foran denne minnetavle gav en ungdom livet sitt på nytt i Herrens hender. Og der fikk det bli gjennom årtier i Asia.
Bundet. Likevel fri. Derfor diktet Hauge i fengslet, og sang ut sin frihet og glede som fange en julekveld:
Jeg er hos Gud i nåde,
hva skader verden meg,
om den en stund får råde
og stenge meg min vei.
Om den mitt legem binder
i fengslets mørke skjul,
dog ånden overvinner
og holder glad sin jul.
(Julaften 1799 i rådhus-arresten i Trondheim.)