Fred med Gud

Av Øivind Andersen

«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Rom 5:1).

Det er ikke på grunn av noe som vi er eller har gjort, men på grunn av at vi er tilregnet det som Jesus er og har gjort og ikke tilregnes vår synd, at Gud har rettferdiggjort oss. Derfor har vi fred med Gud.

Rettferdiggjørelsens store hovedvirkning er fred med Gud, og fra den kommer så alle andre virkninger.

For å forstå dette må vi være klar over at Det nye testamentet taler om to slags fred.

For det første «fred med Gud». Det betyr et rett forhold til Gud, et forhold hvor alt er i orden mellom Gud og oss.

De viktigste stedene for dette uttrykket foruten ordet her i Rom 5:1, er Ef 2:14-15.

«Ha fred» eller «gjøre fred» betyr på gresk å ha eller å opprette et fredsforhold mellom to parter som tidligere har vært i strid med hverandre.

Guds fred

For det andre taler Det nye testamentet om «Guds fred». (Se f.eks. Fil 4:7; Joh 14:27.) Det betyr hjertets eller samvittighetens fred. I vår daglige, kristelige språkbruk har vi et fint uttrykk for dette: Fred med Gud i en god samvittighet.

Det er en nøye sammenheng mellom disse to uttrykk. Freden med Gud er årsaken og Guds fred er virkningen.

Hvor det er fred med Gud, blir det også fred i samvittighet og hjerte – så sant en kristen lærer å regne med hva det ligger i det at han har fred med Gud. For så vidt kan disse to uttrykk ikke skilles, selv om Guds fred i hjertet ikke alltid er like følbar for en kristen.

Årsak og virkning

Men selv om det er en slik nøye sammenheng mellom disse to uttrykk og de ikke må skilles, er det likevel meget nødvendig å skjelne mellom dem. Årsak og virkning er aldri ett og det samme. Skjelner en ikke mellom dem, kommer en verken til å finne årsaken eller oppleve virkningen. For da kommer en uvilkårlig til å gjøre Guds fred i hjertet til trøstegrunn og grunnlag for frelsesvissheten. Men det er det samme som at en aldri våger å stole på Guds løfter om den frelse som han har fullbrakt utenom oss i Kristus. Og det kan bare føre til at en verken kommer i et rett forhold til Gud eller får oppleve Guds fred i hjertet.

Opplevelsestrelldom

Uten at en forstår det selv gjør en troens virkning til en betingelse for å tro. Og så er en kommet i den mest pinlige form for lovtrelldom som et menneske kan komme i: Opplevelsestrelldom. En tenker med seg selv: Hvordan kan jeg tro at jeg har Guds nåde, når jeg ikke opplever noe i mitt hjerte? En tigger og ber Gud om å oppleve frelsen. Men det skjer ikke noe. Og det kan det jo heller ikke all den stund en regner med det Gud skal virke i hjertet istedenfor å regne med Jesus. Feilen er, som sagt, at en har gjort troens virkning til en betingelse for å tro.

Denne feil gjelder det for enhver pris å unngå! Og det kan ikke skje på noen bedre måte enn å gi nøye akt på det som Rom 5:1 taler om et rett forhold til Gud.

Gud regner med Jesus

Med ettertrykk legger dette ordet oss på hjertet at hver og en som tror på Jesus, står i et rett og sant forhold til Gud, og det aldeles uten hensyn til hva en er i seg selv. Det skjer ved Jesus Kristus – og bare ved ham!

Legg merke til hvor ofte uttrykket «ved Jesus Kristus» er brukt i dette kapittel! Det forteller oss hvordan Gud regner med Kristus, og hvor helt og fullt han har satt oss utenfor.

For intet

Den store hovedvirkning av å få tilgitt sin synd og bli tilregnet rettferdighet er altså at en får det rett med Gud. Synden er fjernet mellom Gud og oss. Intet skiller lenger, intet stenger. Alt er åpent og klart. Det er sannhet i vårt gudsforhold. Vi eier hele Guds velbehag, og det i samme mål som Kristus eier det. Og alt dette har vi for intet, for Jesu skyld!

Utdrag fra boken

«Grunnsannheter til frelse»,

Gry forlag, 1965

---