Alt for ingenting (VI)
Av J. de Liefde
Loven virker vrede (forts.)
Opptrinnet hos smeden vakte imidlertid stor oppsikt og mye røre i byen. Alle mennesker ble forarget over det som var hendt, til og med barna tok med seg på skolen gnister fra ilden som brant hos de eldre. Den gode Filippus skolelærer fikk lide under det. Det lot til at skolebarna øvet seg flittig i å banne og misbruke Guds navn.
Det ble helt slutt med all vennlighet vi tidligere møtte på våre turer, det ble ikke lenger mulig å gå på husbesøk. Når vi banket på en dør, ble det ropt til oss gjennom vinduet at det ikke var noen hjemme.
Neste søndag prekte jeg for nesten tomme benker, og de få tilhørerne så på meg mer med medlidenhet enn andakt. Til gjengjeld ble vertshusene flittig besøkt. En kveld jeg var på hjemveg etter en tur, møtte jeg en del unge mennesker, og da jeg passerte dem, begynte de å spotte og gjøre narr, noen stemte i en drikkevise.
Slik gikk noen uker. Jeg ble temmelig nedslått og motløs, så mye mer som onkel holdt seg på sitt værelse og iakttok en dyp taushet. Jeg gjorde hva jeg kunne for å få ham til å være mer meddelsom, og klaget over at det hersket en så bedrøvelig ånd i byen. Det eneste han svarte, var:
«Det kan ikke være annerledes. For loven virker vrede.»
Jeg så nok at den gamle hadde det vondt, og hva han brukte tiden til der han holdt seg for seg selv, det oppdaget jeg en gang han sa:
«Benjamin, her må det mye bønn til for å rette opp igjen det som er revet ned.»
I mitt hjerte var jeg klar over at han hadde rett, jeg ropte også ofte til Herren i bønn om at han måtte forandre på denne bedrøvelige tingenes tilstand. Men jeg fikk ikke riktig kraft i bønnen, det kom ganske enkelt av at jeg gjerne ville ha alt annet forandret, bare ikke meg selv. For også hos meg virket lovens vrede, og for riktig å kunne be, trenges ikke lovens, men nådens ånd. For nådens ånd er bønnens ånd.
Til slutt greide jeg ikke spenningen lenger. En kveld kom jeg inn på onkels værelse og slengte meg ned i en stol. I dårlig humør sa jeg:
«Du onkel, nå synes jeg vi har vært her vår lengste tid.»
«Hva mener du med det?»
«Å, menneskene viser sin uvilje så tydelig, og hva skal vi da gjøre her lenger? Jeg mener vi skal ta staven i hånd og forlate denne byen mens vi ryster støvet av våre føtter til et vitnesbyrd mot dem.»
«Da er jeg redd dette støvet heller blir et vitnesbyrd mot oss,» sa onkel og så alvorlig på meg. «Hvis vi hadde gitt dem evangeliet for intet og de da hadde forkastet det, hadde vi vært fri for deres blod. Men vi ville selge loven til dem for høy pris, ikke noe under at de ikke gikk med på det. Jeg for min del blir, om så til min siste stund. Jeg vil ikke holde opp med å be for menneskene her, for vi har handlet uviselig.»
Det traff meg hardt. Hans vi skar meg dypt i hjertet. I dette vi lå den gamles kjærlighet, han ville hjelpe meg å bære skylden.
«Kjære onkel,» sa jeg dypt rørt og grep hånden hans, «tror du det ennå er en mulighet for at jeg kan gjøre godt igjen denne uforstand?» Jeg sa denne uforstand, fikk meg ikke til å si min uforstand.
«Benjamin,» sa han vennlig, «om skylden for noe ligger på oss, må vi først erkjenne det, så kommer neste skritt.»
«Og hva er så neste skritt?»
«Bare det første er tatt, kommer det neste av seg selv. Det er å gjøre opp.»
«Kjære onkel, det første kan jeg gjøre med en gang. Jeg er virkelig klar over at skylden er min. I uforstandig iver har jeg handlet både uforsiktig og galt.»
«Hva så?» sa onkel. «Er det meg du skal bekjenne for? Du har da ikke syndet mot meg.»
«Akk nei, jeg vet godt at jeg må også ligge i støvet for Herren.»
«Sant nok. Men foruten Herren er det en annen du må bekjenne din synd for, så den kan bli gjort opp med ham også.»
«Hva!» sa jeg forskrekket, «for smeden!»
«Ja visst, du må gå til ham og lære ham at den Herre som du tjener og forkynner, han er en Gud som ikke tretter evinnelig og ikke holder på vreden evinnelig. Du har gitt byen en gal forestilling om at Jesu Kristi ånd er en stridens ånd, som man alltid må være redd. Du må gå til dem og forsikre dem om at du har tatt feil. For han er en kjærlig, langmodig og tilgivende ånd, mens du har gjort ham til en hovmodig ånd som opphøyer seg selv. Gå bort og vis at han er en ånd som gjør ydmyk. Vis dem at du ser bort fra din egen ære og at du egentlig har rett, vis at du ikke tar hensyn til deg selv, men vil gi for intet, uten betaling og uten penger.»
Jeg hadde ikke ett ord til svar. Onkels ord trengte inn til dypet av min sjel. Jeg lukket ikke et øye den natten. Jeg kjempet en tung kamp, og da morgenen kom, hadde jeg ennå ikke vunnet noen seier. Den tunge vegen ble imidlertid snart lett nok for meg, det viste seg siden.
Neste dag kom Filippus skolelærer inn til oss, glad og fornøyd.
«Lovet være Gud,» sa han, «nå er striden endelig forandret til fred. Jeg møtte smeden i dag, og spurte om han fremdeles var sinna. Han lo og sa: «Jeg titter hver dag etter om ikke prestens flammer av ild kommer snart.» Jeg svarte: «Kjære Bernhard, det er ikke så ille ment, presten vil ditt beste. Det er vel ikke sikkert denne hevnens ild er så farlig, og du er altfor bra kar til å la noe slikt gå inn på deg. Riktignok er du ofte litt uvøren i munnen, men du mener det godt på bunnen. Kom, gi meg hånden på at alt skal være glemt.» Dermed ga jeg ham hånden, og han sa: «Nå slår De på en annen streng, og da skal det være tilgitt og glemt. Mor’n da.» Så gikk han sin veg, og jeg fortet meg hit for å fortelle dere det.»
Han fortalte strålende sin forsoningshistorie, og det er umulig å beskrive hvor fort ansiktet forandret seg da han møtte onkels blikk.
«Men Filippus! Hvilken ånd har gitt Dem slike ugudelige tanker? Nå har De gjort det siste verre enn det første.»
«Jeg vil da tro jeg ble drevet av kjærlighetens og forsonlighetens ånd,» sa han forskrekket.
«Men er da kjærlighetens ånd slik at den smigrer og lyver? Er det sant at hevnens ild ikke er så farlig? Den som er ugudelig og banner, skal han kunne slippe unna den kommende vrede uten å omvende seg her i tiden? Er det sant at han kan mene det godt på bunnen når munnen hans hver dag vanærer Guds hellige navn? Har ikke De nå smigret ham, og for denne pris kjøpt en fred som ikke bygger på Gud, men på mennesker?»
«Men vi har jo fått i oppdrag å forkynne forsoning for våre fiender.»
«Sant nok, men det er for intet, og da må vi ikke la oss betale med et vennlig smil og et kraftig håndtrykk som De gjorde nå. De ville gjerne leve i fred og ro med menneskene igjen, og for denne pris har De preket kjærlighet, bare kjærlighet for smeden. De har tilmed fornektet Guds rettferdighet, så De har kalt det onde godt. Nei, det er ikke for intet, det er å drive forhandlinger med Guds gaver. Den som gir for intet, gir ikke falsk, men klingende mynt med ekte preg, ja, han gjør det med fare for å bli steinet av de utakknemlige. De har gjort det verre enn min søstersønn. Han kastet de blanke dalere like i ansiktet på smeden, men De har forfalsket dem og stukket dem i hånden på ham.»
Skolelæreren så skamfull ned. Han var ellers ikke den mann som nektet evangeliets grunnsannheter, og jeg tror han hadde gitt sitt hjerte til Herren. Men han var av naturen forbausende godmodig og slo seg altfor lett til ro med en tilsynelatende rolig overflate. Siden har jeg ofte lagt merke til at disse to egenskaper kan gjøre det vanskelig å gi for intet. I alle fall har det hendt ikke sjelden at min kone har villet være i fred for barna og så har gjort seg fortjent til bebreidelser fordi hun ga etter for barna i altfor stor utstrekning. Da har jeg måttet tenke at unnfallenhet og ettergivenhet er det motsatte av å gi for intet.
Forts. i neste nr.