Freden i Herren
Av Carl Olof Rosenius
«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud»
(Rom 5:1a).
Den som er rettferdiggjort av tro har fred med Gud. Det er den første store hovedskatten. Slik det lyder i grunnteksten, ser vi at ordene «fred med Gud» her egentlig betegner det fredsforhold som oppstår mellom Gud og mennesker ved rettferdiggjørelsen. Da oppheves den Guds vrede som hviler over dem som ikke tror på Sønnen (Joh 3:36), og Guds evige vennskap og samfunn kommer på nytt til dem.
Men troens øye ser jo nettopp dette, og dermed kommer en salig fred i sjelen, som er en av troens første frukter, og som sammen med rettferdigheten er noe av Guds rike i mennesket (…).
Paulus sier ikke: vi «kjenner» freden med Gud, men altså vi «har». Av sammenhengen forstår vi at dette vi «har», det er noe vi har slått fast, om en sannhet utenfor oss, og som vi derfor i tro til Guds løfter må holde fast på. Og det blir en kamp, ofte under de største prøvelser, mens Gud kanskje for en tid skjuler seg for oss, og vi kan være i de bitreste anfektelser på grunn av synden. Loven anklager oss, samvittigheten dømmer oss skyldig, og djevelen skyter sine ildpiler i hjertet. Da er et slikt Guds samfunn og vennskap det vi minst av alt opplever – i oss selv! Dette er lidelser alle Guds barn helt sikkert vil måtte oppleve: at de ikke kjenner nåden i hjertet sitt, men bare mørke, tørke og død. Da er det om å gjøre at vi vet, og minner oss selv om, hva Gud har gjort (…), at Gud er trofast, at nådepakten er en «evig pakt» (Jes 55:3; 54:8), uansett hvordan det skifter i det vi føler og erfarer.
Utdrag fra «Romerbrevets
budskap», Arven forlag, 1995