Død eller levende tro?
Av Sigbjørn Agnalt
Jeg tror på Gud Fader,
den allmektige,
himmelens og jordens skaper
Dette er en bekjennelse. Den gir uttrykk for vårt personlige forhold til det vi sier og bekjenner. For her er det tale om noe som eies i levende liv, og ikke bare er en læremessig sannhet.
Vi sier – jeg tror. Tro er ikke det samme som å vite om dette, kunne det, og ha de rette meninger, altså noe intellektuelt som sitter i hodet. Troen sitter ikke der, ser vi av Rom 10:10, men – med hjertet tror en.
Den døde forstandstro
Det finnes allikevel noe vi kan kalle en intellektuell tro, og den sitter i hodet. Man holder noe for å være sant. Men en slik tro er død, uten det liv som troen i hjertet bringer med seg. Jakob skriver om den døde tro i 2:19 – De onde ånder tror på Gud med en slik tankemessig klarhet at de skjelver, og allikevel forblir de aldri annet enn onde ånder, skilt fra Gud, fordømt til den evige pine. De har en død tro, for livet sitter ikke i hodet, men i hjertet. Kanskje alle som leser dette bekjenner – jeg tror. Men det avgjørende spørsmål er hvor troen sitter, er den på rett eller feil sted, i hjertet eller i hodet?
Noen av de forkynnerne jeg hørte i min barndom talte om en taget tro, en stjålet tro, en tro vi skaffer oss selv ved å få den rette kunnskap og de rette kristne meninger og holde fast på dem. De kalte det for en tro med skaft. Den må ha det, for her står og faller alt med om vi holder fast og ikke svikter. For alt sitter i hodet, og er et resultat av våre evner, vårt arbeid og er vår prestasjon. Men den er død og til ingen nytte, ja den er ikke annet enn vantro og står i veien for en sann tro.
Trollmannen Simeon
Vi møter dette i Apg 8:13. Simon tok ved troen han også. Det førte til store forandringer i hans liv. Hva han før drev med leser vi om i versene overfor. Det var mørkets gjerninger. Han var en fiende av den kristne tro. Men så ble det store forandringer ser vi. Han tok ved troen, ble døpt og holdt seg til Filip og var full av begeistring over det han hørte og så. Og allikevel var alt galt ser vi i vers 21. Det var noe galt med hjertet. Der var det ikke skjedd noen forandring. Hjertet var det samme, for alt satt i hodet. Det ble avslørt i det at han ville kjøpe Guds gave (v 20). Troen vender seg til Gud for å få for intet. Å kjøpe, få ved å gi, det er vantroens vesen. Den tror i realiteten ikke på mer fra Gud enn den kan skaffe seg selv. Slik er forstandstroen, den døde tro. Hvordan er det med vår tro, er den død eller levende? Det handler om død eller liv for oss!
Gud åpenbarte Daniel
hemmeligheten
I Daniels bok, i det andre kapittelet, hører vi at Nebukadnesar var konge i Babel: Han var veldig i makt og urokkelig i sin vilje. Han hadde en drøm, og krevde av sine vismenn at de skulle si ham drømmen og tydningen av den. Det syntes som et urimelig krav, men kongen hadde rett, det måtte være slik. Han visste ikke hva han hadde drømt. Grunnen til det, finner vi i vers 28. Det var Gud som hadde talt til ham gjennom drømmen, gitt ved Guds åpenbaring. Han kunne heller ikke forstå hva den betydde, for det var hemmeligheter. Her hjalp det ikke med alle Babels vismenn, for her kom forstanden til kort. Ikke et menneske på jorden kunne si kongen det han ville vite (Dan 2:10).
Slik er det med Guds ord. Det er innblest av Gud (2Tim 3:16). Det er gitt ved Jesu Kristi åpenbaring (Gal 1:12). Det er et åpenbaringsord som inneholder hemmeligheter. Og her rekker det ikke bare med forstanden. Vi ser Daniel var en klok og forstandig mann (Dan 2:14), men det var ikke nok. Her måtte noe mer til. Guds ord er gitt oss ved åpenbaring. Det blir bare forstått rett av dem som får det åpenbart fra himmelen. Tror vi det?
Fra mennesket kommer
løgn og tomt snakk
Nebukadnesar hadde mange som mente at bare de fikk vite hva han hadde drømt, så skulle de fortelle ham hva det betydde. De var ikke i tvil om at de med sin forstand skulle forstå det rett. Men Nebukadnesar visste at gav han dem drømmen, Guds ord, så var det ikke den rette betydning han ville bli fortalt, men en skammelig løgn (v 9).
Slik er det også i vårt land. Det vrimler av biskoper, prester, pastorer, predikanter, leg og lærd som har tatt Guds ord og tilranet seg det. Og de står frem og sier at de vet hva det betyr, men de forteller ikke annet enn skammelige løgner. For de taler bare om det de har forstått med sin forstand. Det gjelder biskoper og prester og deres tale om homofili og mye annet, ja, men vi har ikke forstått dette rett før det går opp for oss at det gjelder først og fremst oss selv. Når vi taler eller uttaler oss om åndelige spørsmål og saker og sier: Dette sier Herrens ord. Taler vi det som Herren har åpenbart for oss, eller er det fra oss selv? Er det innøvd, tillest og tillært kristelig snakk slik som hos Babels vismenn? De var eksperter på hvordan de måtte snakke slik at kongen skulle tro de talte sant.
Daniel hadde troens visshet
Hva gjorde Daniel? Han gikk inn til kongen og ba om en frist, ikke for å få en utsettelse, men for at kongen skulle få det han krevde for deres liv: åpenbaringen, tydningen av drømmen. Tenk det, en slik trygghet og sikkerhet, i en slik situasjon, trengt opp i et hjørne, uten noen mulighet for utflukter. Alle menneskelige utveier var stengt.
Så gikk han for å be til himmelens Gud. Han visste om et annet sted å gå som de andre vismennene ikke kjente til. Og da han gikk, var han trygg på at han skulle få det han ba om (v 18). Han ville be til han fikk. Hvor mange predikanter i dag er det som kjenner denne veien? Hvor mange tilhørere kjenner den? Ber vi til vi får?
Daniel hadde troens visshet om at innen neste dag ville han få svaret. Da kunne han stige fram og fortelle kongen det umulige, åpenbare hva han hadde drømt og hva det betydde. Hvordan var det mulig? Han trodde på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Slik skulle det også være for oss. Denne ene Gud, den allmektige, han som er jordens skaper, han er min far! Denne far kan gi, og han vil gi! Uten hans åpenbaring fra himmelen ville det bli døden for alle! Derfor: finnes det ingen som kan tale slik, åpenbare hemmeligheter fra himmelen, da må også vi dø. For den levende tro lever ikke av forstandens tale, men av Guds ord, åpenbart i fra himmelen.
Forskjell på forstandstro
og levende tro
Her ser vi forskjellen på forstandstro og levende tro. Forstandstroen går også for å be, men det betyr ingen ting om den får. Den tror også på Gud, men forventer ingen ting, ingen virkelig hjelp fra ham. For den klarer seg med sin forstand, vet ikke om noe annet, for den har en død tro.
Hadde Daniel hatt en død forstandstro, hadde han nok handlet helt annerledes. Da hadde han vært som de andre vismennene. Men Daniel var ikke slik. Han visste om noe annet. Han gikk hjem og bønnfalt om en åpenbaring, for det var det eneste som kunne redde deres liv (v 19).
Da ble hemmeligheten åpenbart. Det skjedde et under. Det kom et syn fra himmelens Gud hvor han fikk se det Gud hadde talt og hva det betydde. Med ett så han inn i, og forsto, det Gud hadde åpenbart, og det ble til fornyelse for hans tro, til liv og frelse for ham selv og hans venner. Men ikke bare det, det ble til frelse for alle Babels vismenn.
Forstanden underlagt
åpenbaringen og troen
Så ble Daniel satt til herre over landskapet Babylon og til øverste leder for alle Babels vismenn (v 48). Åpenbaringen og troen hadde fått sin plass over forstanden. Slik må det være i den troende menighet og i den enkeltes trosliv. Det er forutsetningen for alt åndelig liv, for all sann tro i hjertet. Men da kommer også forstanden på rette plass og kan være til stor nytte, når den får tjene under åpenbaringen og troen.
«Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre. Men den som vandrer i visdom, han blir frelst»
(Ord 28:28).