Hemmeligheten i sakramentene

Av Fredrik Wisløff

Kristendommens egentlige sakrament er Guds nåde i Kristus Jesus.

Ordet sakrament inneholder to momenter: Det hemmelige og det hellige.

Innenfor kristendommen betyr det: Guds hemmelighetsfulle åpenbaring i Kristus. Den største av alle gåter i vår kristne tro er hva Gud i Jesus Kristus har gjort for å frelse menneskene. Det er ikke bare den største gåte. I den gåten samler alle andre gåter seg.

Guds nåde i Kristus er den ubegripelige hemmelighet og den store helligdom i vår tro.

«Stor er den gudsfryktens hemmelighet, Gud åpenbart i kjød» (1Tim 3:16).

I dette ord står på gresk; «det gudsfryktens mysterium». På latin er det oversatt:

«Stort er det gudsfryktens sakrament, Gud åpenbart i kjød».

«Gud åpenbart i kjød» – det er den kristne tros sakrament.

«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh 1:14).

Fra den grunnbetydning av ordet sakrament, har så den kristne kirke gitt ordet en mer spesiell betydning – idet grunnbetydningen fremdeles står ved makt.

«Et sakrament er en av Gud befalt hellig handling i hvilken han ved synlige midler tilbyr, gir og besegler sin usynlige nåde og sine himmelske gaver» (Pontoppidan).

Disse handlinger er altså innstiftet av Gud, og derfor er de hellige. Det er noe hemmelighetsfullt, uforståelig ved det som skjer, derfor er det «et mysterium». Men i dette mysterium åpenbarer Gud seg og skjenker synderen sin nåde.

Forbilder i GT

Den gamle pakt hadde to slike hellige handlinger. Pontoppidan kaller dem sakramenter:

De omskar barn.

Og de åt påskelammet.

I Kristus er begge disse handlinger opphevet. De pekte profetisk frem mot det fullkomne som inntrådte i den nye pakt. Da Kristus kom, gav han sin menighet dåpen og nattverden.

Liksom guttebarna ved omskjærelsen ble innlemmet i Guds folks forsamling, skulle man nå ved dåpen bli medlemmer av Guds sanne menighet.

Og etter at «Kristus, vårt påskelam, er slaktet», skal vi ved nattverden få del i ham og styrkes ved vårt reisemåltid.

Både for dåpen og nattverden gjelder det at deres egentlige hemmelighet er denne: Gud åpenbart i kjød.

Gud er i dåpen. Gud er i nattverden. Derfor er de begge sakramenter.

Dåpen er Gud åpenbart i vann. Nattverden er Gud åpenbart i brød og vin. Og så må vi i sannhet si: Stor er den gudsfryktens hemmelighet.

«Gud åpenbart i kjød» er Kristus.

Det som gjør dåpen og nattverden til sakramenter, er at de meddeler mennesket Kristus.

Disse handlinger er altså ikke symboler. De meddeler en realitet, nemlig Kristus. Hvis det kun var et symbol, var handlingen bare en gestus. Og i så fall var det verken gåtefullt eller noe særlig hellig ved det som skjedde. Vi mottok ikke da Guds nåde i Kristus. Det var ikke sant at det var Gud åpenbart i kjød.

I nattverden får jeg altså Kristus, hvor gåtefull og hellig den enn er. Det jeg får inn mellom mine lepper og svelger ned, er Kristus.

Og i dåpen meddeles Kristus. Dåpen er satt ved inngangen til Guds rike. Derfor meddeles altså i dåpen Kristus til den som ikke har ham fra før. Den udøpte eier altså ikke Kristus. Den døpte eier livet i ham.

Troen på sakramentenes realitet henger således nøye sammen med troen på Kristus. Det er troen på Kristus som gjør at jeg også må tro på denne gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i vannet og i brødet.

Men å tvile på Kristi menneskevorden slik som Bibelen fremstiller den, unnfanget av Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, m.a.o. Gud åpenbart i kjød – og så allikevel eie en urokkelig tro på sakramentene – er absurd. Da blir troen på sakramentene å stille på lik linje med fetisj-dyrkelse.

Det som er den egentlige gave i sakramentene, er at Gud bøyer seg ned til synderen og gir ham av sin nåde. Nåden i Kristus er både det hemmelighetsfulle og det hellige i sakramentene.

Sakramentet i sakramentene er Guds nåde.

Det er det uforskyldte som gjør dåp og nattverd til sakrament.

Gjendåp

For mange kristne synes det vanskelig å holde fast på sakramentets nåde, og derfor føres de på villspor.

Mange gjør sakramentet til en lydighetshandling, et krav som Gud stiller til den omvendte synder, og som derfor sjelen må gå inn under i lydighet.

Kristne mennesker tar gjendåp fordi de mener Gud krever det av dem, og derfor må de lyde.

Nei, verken dåp eller nattverd er krav, de er gave. Det er jo det uforskyldte som gjør både dåp og nattverd til det de er. Det er ikke spørsmål om lydighet. Det er spørsmål om å ta imot.

Det er gjendåpens store feiltagelse at den har omgjort evangelium til påbud. Den får sjelene til å miste taket på det uforskyldte og blande Guds nåde opp med det som man kaller lydighetshandling. Men den uforskyldte nåde lar seg ikke blande opp. Den må stå alene, ellers er den ikke nåde.

I dåpen er synderen objekt, bare objekt. Det er det som gjør dåpen til evangelium. Og det er det som gjør barnedåpen berettiget og mulig. Intet sted understrekes det uforskyldte så synlig for alles øyne som ved døpefonten hvortil små barn bæres.

«Stor er den gudsfryktens hemmelighet; Gud åpenbart i vann».

Det er gåtefullt! Det er hellig! Det er nåde!

For det er av Gud.

Gjerningenes vei

Ved gjendåpen kommer menneskets egen aktivitet til uttrykk. Om et barn sier vi: «Det blir døpt». Om en voksen: «Han har døpt seg».

Utvilsomt har gjendåpen ført til menneskers sjeleskade. Med hellig angst og dyp smerte kan man i sjelesorgen høre folk tale om sin voksendåp. De har, uten selv å være oppmerksom på det, kommet inn på gjerningenes vei. De har begynt å gli bort fra selve grunnen: Den uforskyldte nåde i Kristus.

Mange «døper seg» for ved denne lydighetshandling å oppnå en større fylde av Gud. Og er det gjort, går man videre på «lydighetsveien». Ved troen har man jo fått Kristus og syndenes forlatelse. Men det skal være mere å få, en høyere art av åndelighet, overordentlige nådegaver og noe annet uutsigelig. Men så må også prisen betales og man må streve deretter.

Å, nei. Måtte de kjære sjeler få se sin feiltagelse, før de tar varig skade og kanskje endog mister Kristus. Det er det som er så skjebnesvangert.

Uten å vite det selv er de kommet inn i den stilling som skildres i Gal 3:1f. Til tross for at de har fått Kristus malt for øynene som korsfestet og derved fått feste i det uforskyldte, holder de nå på å fullføre i lovstrev.

«En større fylde av Gud». – Ja, det finnes og det må du få. Men du får det ikke ved å døpe deg igjen, eller ved noen annen gjerning. Det får du ved tro, dvs. ved å ta imot, idet du stadig erkjenner dypere din egen fattigdom og mer og mer får bruk for Guds nåde.

«Mer enn Kristus». Hvor tør en sjel tenke eller tale slik? Det finnes ikke noe mer enn Kristus. I ham er det en evig fylde. Alt hva du gjennom tid og evighet kan motta, er gjemt i ham.

Og det er ditt ved troen (Ef 1:3f). Du skal ikke behøve gjøre noen gjerning, heller ikke døpe deg, for å få det. Eier du ved troen Kristus, eier du alt. I syndenes forlatelse er hele kristendommens rikdom gjemt.

Når din sjel til sist har gått seg trett på lovlydighetens vei, vil du på ny som en fattig synder ty tilbake til det uforskyldte og finne hvile i Kristi fullbrakte verk.

Nattverden – et nådemiddel

Også når det gjelder nattverden, må vi holde fast ved dette at sakramentet i sakramentene er det uforskyldte.

Også i nattverden er Gud den ene handlende. Han er vert, jeg er gjest. Jeg blir bespist.

Er nattverden nåde, er det dermed også gitt hvem som kan motta den: Den nådehungrende. Nattverden stiller den samme betingelse som enhver annen form for nåde: At jeg mottar den med et ærlig sinn til å fly synden. Nattverden er hellig, derfor skal jeg ransake meg selv. Men nattverden er nåde, derfor trenges ingen forberedelse.

Nåde krever selvprøvelse, men ikke forberedelse.

Nattverden virker uten min medvirkning. Jesu legeme og blod skal kun mottas, så er dens virkning viss.

Høy stemning øker ikke nattverdens velsignelse. Om jeg ved nattverdbordet føler meg grepet og merker følbart Guds nærhet, eller om jeg føler meg upåvirket og synes Gud er fjern, er nattverdens velsignelse den samme. Den velsignelse jeg får gjennom forkynnelsen, bønnene og samfunnet med de troende, kan variere, også under et samvær om nattverden. Men dette skal ikke forveksles med virkningene av selve nattverden. For nattverden virker i seg selv, uavhengig av alt.

Den nattverdgjest som får se dette, vil finne hvilen ved nattverdbordet. Uten å arbeide seg opp til noen stemning, kneler han stille ned og mottar Herrens gaver. Han vet at nå er det Gud som handler, og han handler helt alene. Nattverdgjesten behøver ikke engang be. Det kan han gjøre siden. Han skal ikke ved noen midler gi nattverden kraft. Nattverden gir ham kraft.

Nattverdgjesten behøver bare å svelge, så er nattverdens velsignelse hans.

«Stor er den gudsfryktens sakrament: Gud åpenbart i kjød».

Fra boken «Uforskyldt», Lutherstiftelsens forlag, 1940

Det uforskyldte er ikke én tone på kristendommens mangestrengede harpe, slik at noen griper den tonen, mens andre spiller mest på andre strenger. Tonen om det uforskyldte er grunntonen i det hele. Det er den som bringer strengene i det rette forhold til hverandre og gir spillet harmoni. Så sant det er e v a n g e l i e t s harpe det spilles på, må sangen bli om det uforskyldte.

Dette med det uforskyldte er ikke noe som man nødvendigvis må «ha med» om det hele skal bli ekte: Det er sentrum hvorom alt dreier seg, og hvortil alle radier peker inn. Hvor det uforskyldte mangler, mangler Gud.

Fredrik Wisløff

---