Troens egentlige vesen
Av Erik Pontoppidan
Straks et menneske begynner å føle trang til Kristus, og lengselen etter Kristus for alvor rører på seg, begynner det mennesket sant og visst å komme til troen.
Samvittigheten anklager
Det foregår slik: Først blir mennesket overbevist i sin samvittighet om at det etter Guds lov er åndelig dødt, er skyldig til å få sin straff og ute av stand til å klare å berge seg selv. Deretter ser det seg om etter hjelp og finner ut at det ikke er frelse i noen andre enn Herren Jesus. Mennesket blir ført fra loven til evangeliet, anerkjenner det og tror at Jesus er den Kristus som alle profetene og apostlene enstemmig har vitnet om. Alle som tror på ham, har syndenes forlatelse, liv og salighet i hans navn. Når nå denne overbevisningen, denne levende kunnskapen og erkjennelsen står fast, vil det for det tredje vokse frem en fortrøstende og tillitsfull lengsel etter Kristus, eller etter Guds nåde i Kristus. Den sjel som er knust i sann anger, samler all sin kraft for å gripe tak i Jesus, den korsfestede, som sin tilflukt og sitt nødanker. Den sjelen ønsker å komme nær Jesus og trykke ham inn til sitt hjerte. Når dette ikke vil lykkes helt, men verdslige tanker, vantro og tvil hindrer sjelen, blir den bedrøvet og bekymret over sin mangel og svakhet.
Kjempende tro
Men den gir ikke opp. Den holder ut i lengsel. Ja, selv om Herren vil slå den i hjel ved å ta bort trøsten, vil den likevel håpe på ham og holde fast på ham. Den kjemper med Gud, slik som Jakob gjorde, og vil ikke slippe ham før han vil velsigne.
Dette er den saliggjørende og helt nødvendige tro som gir de sikre kjennetegn på en kristens barnerett. Dette er å fly til fristedene. Dette er å søke Herren mens han er å finne og kalle på ham den stund han er nær.
Men når det blir sagt at den sanne troen i begynnelsen består av klagende tillit og lengsel etter Jesus, advarer jeg mot å bedra deg selv. Du vil kanskje tenke slik: Hvis den sanne troen bare er en lengsel etter Herren Jesus, har også jeg den sanne troen. Pass på at du ikke drar forhastede slutninger. Prøv heller om lengselen din er rett. Prøv årsaken til lengselen og spør: Hvorfor? Prøv dens kvalitet og spør: Hvordan?
Moses driver til Kristus
Den rette lengselen har følelsen av en syndig jammer som bakgrunn. Moses må drive deg til Kristus. Du må si som David: «Av det dype kaller jeg på deg, Herre!» (Sal 130:1). Den sjel som vil finne trøst ved Jesu innbydelse, må kjenne hva det vil si å streve og ha tungt å bære. Det finnes ingen annen mulighet til å unngå blodhevneren enn å fly til ham som har sonet syndene våre med sitt blod. Hvis du aldri har sett inn i elendigheten din, og aldri har vært alvorlig bedrøvet over syndene dine, er tilflukten din uten grunn og lengselen din er falsk. Derfor sa Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt» (Mat 9:12).
Finn ut hvilken hensikt og hvilket mål lengselen din har. Det må ikke være noen annen enn Jesus Kristus. Han må sees på som han er kommet til oss fra Gud (1Kor 1:30). Og han er ikke kommet fra Gud bare til rettferdiggjørelse og frelse, men også til helliggjørelse og visdom. Det er etter hans tre embeter: yppersteprest, konge og profet.
Rettferdig og hellig i Kristus
Skal du bli rettferdiggjort, må du se på Jesus som yppersteprest og frelser som en gang gikk inn i helligdommen og fant en evig frelse med sitt blod.
Men du må ikke glemme at han også er kongen din, og du må leve etter hans vilje. Han er profeten din, og du må akseptere den sanne læren hans. Her er det mange mennesker som bedrar seg selv. De vil ha Kristus til rettferdighet, men ikke til helliggjørelse og visdom. De skiller det som Gud har sammenføyd og vil akseptere Kristus som vår yppersteprest, men ikke som konge og profet. De lengter etter Kristus for å unngå syndens straff, men ikke for å bli løst fra synden og bli hellig, from og gudfryktig ved å forenes med Kristus. De vil bare ha Kristus for seg, men ikke i seg. Han skal være et skjul for dem, men ikke et eksempel.
Lengselen til de sanne troende er helt annerledes. De søker og ønsker seg ikke bare helliggjørelsen i livet etter døden, men også i livet før døden. De vet at selv om det ikke fører til at de har gjort seg fortjent til salighet, får ingen se Gud uten helliggjørelse. De sanne troende har en rett sult og tørst etter rettferdighet. Ikke bare etter troens rettferdighet, som de får av Guds nåde, men også livets rettferdighet. De er oppmerksom på at han «gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger» (Tit 2:14). Den som ikke har begge disse hensiktene med lengselen sin, han er ingen troende, men en hykler…
Sann eller falsk lengsel
Utholdenhet er også en egenskap som skiller den sanne troende lengsel fra den falske. Hykleren har vel også av og til en flyktig andakt, som Herodes hadde da han hørte Johannes tale, eller som fariseeren som sa: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike» (Luk 14:15). Han kan av og til føle seg rørt og sukke og ønske at han måtte få del i himmelen sammen med alle Guds barn. Men denne lengselen forsvinner så snart været snur seg. Hvis han kommer i verdslig selskap igjen, er det over. Den lille gnisten er sloknet, hjertet er kaldt og langt fra å smelte og bli omdannet. Hykleren kan få en lengsel etter det gode slik som den fromme av og til får lyst til det onde.
Slik er ikke lengselen til den sanne troende. Den er utholdende. Selv om den ikke alltid er varm, er den alltid ærlig. Det er med lengselen som med pulsen, den slår alltid, men den slår ikke alltid like fort. (…)
Vi har nå sett på lengselen til den sanne troende i dens årsak, hensikt og kvalitet. Den som i sannhet anerkjenner disse tingene, han kan trøste seg med at han er en av de åndelig fattige, sultne og tørste som Jesus lover skal bli mettet.
Fra «Troens speil», Lunde forlag, 2002