De to guttene, Eugen (16) og Eduard (13) Bosche, ble morløse for en del år siden. Hun døde i kreft, og faren, Albert, har siden da prøvd å være både mor og far for dem. Arbeidsledigheten er stor i Moldova, og lønningene små, med fattigdom og matmangel. De bor i et enkelt jordhus med delvis kalkede vegger. Faren har bare noen «strøjobber» i perioder.
– Innvendig var huset deres i så dårlig forfatning at vi gikk sammen på dugnad for å pusse opp noe før dere kom, sa rektor ved skolen i Colosovo, der de to guttene er elever.
Vi hentet med oss rektor for skolen helt innerst i «Lykkens dal» (Glückstal), på grensen mot Ukraina. Hun skulle vise oss vei.
– Underveis fortalte hun at det hendte guttene kom sultne til skolen. Noen ganger måtte de gi dem mat. Hun visste at noen naboer gav dem litt av og til, men det virket som de sjelden var helt mette.
Natalia Moser forklarte oss litt om situasjonen både før kommunismen kom, og nå etter at Sovjetunionen hadde falt. Mange trodde det skulle bli bedre etter 1991. Men da russerne trakk seg ut, førte det bare til at fattigdommen økte enda mer. Nå ble de forlatt til seg selv, uten hjelp fra noen. Colosovo er bare en av mange landsbyer i Moldova med dårlige økonomiske utsikter.
– Før het den Bergdorf, og minner oss på at her bodde det mange tyskere tidligere. Fra 1800-tallet var det mange tyske lutheranere som hadde slått seg ned her i denne grøderike dalen. Men nå er det for det meste bare fattigdom, og mange har flyttet eller utvandret.
– Av de tysk-lutherske familiene er det bare noen ytterst få etterkommere igjen, og de fleste her tilhører nå den russisk ortodokse kirken, sier Natalia, og det har ikke vært lutherske gudstjenester her i dalen på over femti år. Den lutherske kirken ble konfiskert av Stalin under Sovjet-tiden. Alle prestene ble drept eller fordrevet. Det førte til at lutheranerne måtte «gå under jorden».
Vel framme ved huset til den fattige familien, møter vi en far som er tydelig preget av fattigdom og nød, og det lukter en aning av sterk drikk, uten at vi merker det noe spesielt på ham. Å dempe nøden med noen dråper av det sterke, er ikke så uvanlig. Det er forholdsvis billig, og lett å få tak i. De to guttene kunne vi anslå til å være tre år yngre enn de i virkeligheten er. Lite mat og dårlig ernæring er nok årsaken til det.
Vi har med klær fra hjelpesending som vi deler ut. Natalia har ved hjelp av en privat gave vi hadde med fra Norge, kjøpt med noen bæreposer med brød, poteter, ris, grønnsaker og andre matvarer til dem.
Faren henvender seg til Vladimir Moser. Natalia oversetter:
– Våre forfedre var lutheranere. Du husker jeg fortalte at både min kone og jeg ble døpt da vi var små, og at guttene mine ikke er døpt ennå. Kunne du døpe dem neste søndag? Vladimir hadde snakket med dem tidligere om dette. Nå blir det både dåp og opplæring. Natalia forklarer at å stå imot presset til å bli ortodokse, slik som de fleste andre blir, er i seg selv et vitnesbyrd om at disse guttene ønsker å gå en annen vei.
Før vi forlater dem, leser Karl Bø fra bibelen, om Jesus som steg ned i Jordan for å bli døpt av Johannes. Han kom for å bære vår synd, han bar den opp til korset, og sonet for alle våre synder. Johannes pekte og sa: Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd!
På tilbaketuren kommer tankene: Er det riktig å døpe disse guttene? Har de fått nok opplæring i den kristne tro? Jeg måtte spørre Vladimir om dette. Han forsikrer at han vil gi dem opplæring, og sier:
– Vi kan ikke vente med å døpe dem. Kom ikke Jesus for å frelse det fortapte?
Jeg måtte gi ham rett i det. Men hvordan skal vi makte å følge opp disse to guttene?, tenkte jeg med meg selv. Vladimir har ingen medhjelpere på denne plassen, og jeg vet at han har mange andre gjøremål som eneste prest for den lutherske kirken i Moldova. Disse guttene har heller ikke andre kristne i landsbyen som de kan ha samfunn med. Det er ingen møter og gudstjenester å gå på.
Dette er noe av nøden i Moldova. De materielle behov er store. Bare på denne turen møtte vi mange som kunne trenge en hjelpende hånd. Men når alt kommer til alt, er det noe annet som er verre: Den åndelige nød. Det naturlige menneske søker ikke Gud. Dersom ingen forteller dem om frelsen i Jesus, og at han kom for å søke det som er fortapt, vil de verken får høre sannheten om seg selv eller om ham som er død og oppstått for dem.
– Hvordan skal vi klare å formidle denne nøden på rett måte når vi kommer heim?, sier Karl Bø når vi er tilbake på Luthersenteret i Tiraspol, hvor vi bor under dette besøket. Det er så lett at dette bare blir «rørende» historier. Og den materielle nøden har lett for å komme mest i fokus. Folk heime vil gjerne være med å gi gaver, kanskje bare av sin overflod mange ganger? Men hvem vil være med å ofre tid i bønn?
Moldova trenger forbedere, som kan være med å be om vekkelse. Selv om den materielle nøden er stor i dette landet, er den åndelige situasjon langt verre. Dersom det går opp for oss at mennesket går fortapt uten Jesus Kristus, kan vi da slå oss til ro med det?
Karl fortsetter – undrende:
– Kan det være at folk her i Moldova trøster seg til sin dåp og sin konfirmasjon? Har de lært Jesus å kjenne?
Vi lar spørsmålet stå til ettertanke. Og hva med oss selv? Blir vi berget når Jesus kommer igjen for å holde dom? La oss be om frelse hos Jesus – for disse i Moldova, for oss selv og for våre barn. Det var gjerne bønnens vei hun hadde gått, mor til disse guttene? Kanskje er det hennes bønner som nå blir besvart? Det vet Gud alene. Men ett er sikkert: Jesus har bedt oss å gå til ham med all nød.
Av Ingar Gangås