Hvorfor finner du ikke fred?

Av Ludvig Hope

Tekst: Matteus 2:10-12.

En stjerne var veiviser for de vise menn i Østerland.

Til i dag har ingen vitenskapsmann funnet veien denne stjernen fulgte. Heller ikke har noen funnet selve stjernen som lyste vismennene inn i stallen hvor de møtte verdens frelser. En har vel god grunn til å tvile på om noen noen gang vil finne den.

Den som søker skal finne

De som kjenner denne vakre fortellingen vil alltid deles i to flokker: De som tviler og de som tror.

Men hva skulle være i veien for at han som kan bo i ord, i ild og i skodde, også kan stige inn i en stjerne og gjennom den føre spørrende og lengtende hedninger til Jesus? Han som gir lys til alle myriader av stjerner, kan ikke han lage en vei for alt som rører seg i verdensrommet? Kan ikke han lage en ny vei for en ny stjerne? De som tviler på dette, tror heller ikke på en allmektig Gud.

Ut fra denne fortellingen om vismennene fra Østerland, lyser det imot oss en stor trøst. Trøsten er den at de som ærlig søker sannheten, kan Gud på forunderlig vis føre frem til lyset.

Jeg kan ikke løse den gamle gåten, om en ærlig hedning kan møte Frelseren uten gjennom Guds ord. Så mye er sikkert, at Gud har ikke vist oss noen annen vei. Men på den annen side er det likeså sikkert at Gud har mange underlige veier som han kan bruke, om han vil.

Hvordan vismennene fikk vite ved å se på stjernen at den store kongen var født i Jødeland, får vi ikke greie på før vi møter dem i det evige liv. Men vi vet at Gud sendte en engel til hedningen Kornelius, og til hoffmannen hos dronningen av Etiopia sendte han Filip. Begge disse søkte fred, og Gud ga dem hjelp på underlig vis.

Hva skulle være i veien for at han kunne det, han som er allmektig?

Jo, han kunne, og han kan det den dag i dag.

Hvorfor er det så mange som ikke finner?

Også nå er det mange som søker etter sannheten, Jesus. Og ikke så rent få finner ham.

Men mange kommer aldri lenger enn til å søke etter Frelseren. De finner ham ikke, selv om de kjenner Guds ord og veien til frelsen fra de var små.

Her tenker jeg ikke på den store masse, som verken bryr seg om Gud eller satan. Jeg tenker på de alvorlige, religiøse mennesker som går i kirke og bedehus søndag og hverdag år etter år og aldri kommer lenger enn til å høre om og spørre etter Frelseren.

Det er så sant som det står i salmen:

På jorden er en liten hjord

som haver for seg Herrens Ord

uti den kristne kirke.

Men deriblant der finnes skal

til denne dag et ringe tall

som Gud i sannhet dyrke.

Hva kommer det av at mange aldri finner frem?

Søke av hele sitt hjerte

Et eller annet sted må det være en brist i sjelen. Det må være et skjult rom som slike ikke vil låse opp, verken for Gud eller mennesker. De må ha et delt sinn, en uærlig hu. De stanser på det avgjørende punktet. Når de skal stige over grensen, smyger de unna. Det er kanskje en synd de ikke vil slippe, en kamerat som holder dem tilbake, et delt hjerte som sier nei.

Så tror du altså at du skal få smyge deg innom døren i Guds rike med et delt hjerte? Men det går ikke.

Jesus Kristus, som er sannheten og livet, kan frelse fra all synd, men han kan ikke bo i et delt hjerte, et hjerte som vil ha både synden og Kristus.

Den som søker meg av hele sitt hjerte, skal finne meg. Det Ordet står fast.

Alle dere som søker frelse uten å finne, vil dere ikke en gang gå frem for Guds åsyn med alt uten tanke for annet enn dette ene: Å finne frelsen, samme hva det måtte koste?

Å miste sitt liv for å berge det

Hvor mange det er som går et stykke på veien, men stanser opp når de skal stige over grensen? Da blir det for alvorlig, da blir det for mye pietisme og fanatisme, og så sier de stopp. Når en kommer så langt at en må miste livet for å berge det, vil en ikke være med.

Og så kommer en aldri lenger.

Det går mengder av mennesker som spør og spør og spør, og sviver rundt i ring som en bjørn i bur, som ser maten utenfor gitteret, men ikke kan få tak i den.

For de fleste av disse ender det med at de slår seg til ro i den store, rommelige sekken som heter religiøsitet. De blir med i et eller annet kristelig eller kirkelig arbeid og går stadig på møter og til gudstjenester. Det er som en svalende salve på et blødende sår, en vuggesang for den urolige samvittighet.

Og det verste av alt er at de får medhold og trøst fra mange prekestoler. Det står leiesvenner på mer enn én prekestol og roper ut til folket at disse som aldri kom over grensen er gode kristne. De sier: Fred! Fred! – og det er ingen fred.

For en straff alle disse falske

trøstere en gang vil få, når de skal møte Gud og alle de mennesker de har ført vill!

Du som vil bli en kristen, må sette livet inn. Du må kaste alt annet til side for dette ene å rive Guds rike til deg. Selv det beste i livet må bort, hvis det hindrer deg fra å nå frem til Gud.

Paulus sier: «Det som var meg en vinning, har jeg for Kristi skyld aktet for tap». Han vant frem.

Det skal du også gjøre.

Stjernen skal lyse deg frem til Frelseren. Da kommer Guds Ånd og tolker Jesus for ditt hjerte, og du er frelst. Ingen kan si hvordan dette går til. Det er livets store under: En synder født av Gud. Men for deg er det nok at du har funnet ham og er frelst.

En ny vei gjennom livet

Ordet i dag gir oss enda en lærdom som vi vil stanse ved.

De vise menn fikk av Gud tro for at de skulle dra en annen vei hjem enn den de kom. Dro de samme veien tilbake, ville de møte Herodes som søkte å ta livet av Frelseren de hadde funnet.

Jesus var i fare da han ble født til verden. Han er også i fare hver gang han blir født i et synderhjerte. Derfor kan heller ikke vi gå den samme vei som før, om vi vil at Jesus skal leve i oss.

Vi må gå en ny vei og søke et nytt selskap. Gjør vi ikke det, vil det være vanskelig, ja, helt umulig å eie den Frelseren vi har funnet.

Mange har ment, og mener den dag i dag, at de kan nok være kristne uten å gå en ny vei, uten å gi opp det gamle selskap, de tidligere kameratene.

Og merkelig nok: Som Herodes ville at vismennene skulle komme til ham når de hadde funnet Jesus, vil verdslige mennesker også ofte nå at vi skal komme og være sammen med dem som før, når vi er blitt kristne.

De kommer så dårende og tilsynelatende kjærlig når de ikke vil slippe oss. «Dere kunne kanskje vinne oss også. Dere vil vel ikke gå fra oss nå, når dere tror dere er blitt bedre enn oss»?

Hva samfunn har lys med mørke?

Mange lot seg dåre, og så ble det ikke noe klart skille mellom kristendom og verdslighet. Kristendommen hos disse ble en blanding. Til slutt var det nesten ingenting som var synd lenger, fordi den Jesus som var født i hjertet, var myrdet. Eller rettere sagt: Du har mistet din Frelser, og dermed gudslivet.

Denne faren lurer på en spesiell måte på oss kristne som lever nå. Den mørke pietistiske tid, da nesten alt var synd, er nå over. Nå holder vi på å gå for langt til den andre ytterlighet.

Den kristne ungdom skal være sammen med den verdslige, i lag og lek, og det som verre er: I stedet for frisinn blir det lettsinn, i stedet for sømmelige kledte ungdommer blir det pyntedukker, og i stedet for kristendom blir det en grå sammenblanding som ikke hører hjemme noe sted.

Om min røst kunne høres, ville jeg rope ut til alle kristne og advare mot denne avveien. Den er farlig, langt farligere enn mange tror. Jeg vet den er det, fordi jeg har prøvd den og advarer andre av egen, dyrekjøpt erfaring.

Det er bedre å være litt for mye enn for lite redd.

Det ene nødvendige

Søk samfunn med Gud i bibel og bønn, og søk selskap med Guds folk. Den veien er det du og jeg skal gå. Gå så ut blant dine medmennesker som en kristen, og la dem ikke dra deg til seg, men dra du dem til Jesus.

På denne veien får du kraft til å nå hjemlandet – fri og frelst.

Kom, brødre, la oss haste,

vår aften kommer nær.

Vi verden fra oss kaste,

og alt som hefter her.

Kom, la oss fatte mot,

i Åndens kraft å vandre

til himlen med hverandre,

så blir vår ende god.

Fra huspostillen «Mot målet», Lunde forlag, 1926.

Undertitler ved I. G.

---