Hans Nielsen Hauge i vekkelse og varetekt
Av Ingar Gangås
Mange kjenner til at Hans Nielsen Hauge (1771-1824) skrev salmen, «Jeg er hos Gud i nåde», mens han satt som fange i rådhusarresten i Trondheim julen 1799. Men ikke alle vet at Hauge satt fengslet ikke mindre enn ti ganger. Det kostet å følge Guds kall.
Frykt for lekfolkets husmøter
Konventikkelplakaten av 13. februar 1741, var ment som et middel til å hindre sekterisme, og skulle lovregulere lekfolks rett til å reise rundt å forkynne evangeliet. Tanken var at sognepresten i hvert enkelt sogn skulle holde kontroll med at husmøtene («konventiklene») gikk riktig for seg. Men mange av datidens prester representerte vanekristendom og rasjonalisme, og når vekkelseskristendom og geistlig religiøsitet tørnet sammen, var det ikke alltid at konventikkelplakaten virket etter sin hensikt. Den ble heller en tvangstrøye mot fri utbredelse av evangeliet. Mange omreisende predikanter måtte i forhør og fengsel. Blant folk flest, og etter hvert mange av de geistlige samt landets embetsmenn, ble oppfatningen at denne loven måtte fjernes. Men det skjedde ikke før 27. juli 1842. Da hadde Hans Nielsen Hauge og mange andre lekforkynnere både i Danmark, Norge og Sverige, vært gjenstand for unødige arrestasjoner og mye lidelse.
Motstand mot omvendelsesforkynnelse
Andreas Seierstad forteller i bokverket «Kristen sang og musikk», som ble utgitt på Runa forlag i 1962, at «Hauge møtte motstand og forfølgelse fra første ferd, særlig fra slike som kjente brodden i hans forkynnelse, omvendelseskravet, og som ikke ville bøye seg for det. Dessuten reagerte ofte de førende i samfunnet mot det nye og uvanlige i Haugebevegelsen, som til dels sprengte gamle, halvdøde lovregler og kjentes som noe revolusjonært, fordi det kom fra den umyndige underklassen og fikk så store dimensjoner. Ofte ble Hauge utskjelt, tre ganger slått av sinte embetsmenn, en gang spyttet på, og ti ganger satt i fengsel eller tukthus».
Hauge skriver selv i boken «Reiser» i 1816: «Jeg har saaledes til denne Tid udstaaet 10 Arrester eller Hæftelser, foruden denne sidste, der varede paa 11te Aar, 3de Gange været slagen; flere Gange været efterstræbt og har ved Guds Bistand undgaaet det mig tilsigtede Onde; mangfoldige Gange har jeg været beløien paa Ære, gode Navn og Rygte. Gud give mig Naade til at bede for mine Modstandere, og ville dem vel for deres Uvillie mod mig».
Hauge kunne ikke akseptere at det var nok å kunne sin barnelærdom, leve pent og pyntelig, være døpt, gå i kirken, og ta imot nattverden, så skulle alt være i orden slik at Gud kunne motta oss i nåde.
I en av sine bøker skriver han: «Al denne Selvtrøst vil en have det evige Liv for». Han hadde selv opplevd hva omvendelse var, og han visste at den slags trøst blåste bort som agner når Den Hellige Ånd begynte sin gjerning i sjelen. Da må all egenrettferdighet på alteret, og det blir ikke fred i samvittigheten før en får hvile i Guds nåde og syndenes forlatelse.
Når Guds ord sier: «Omvend dere og tro på evangeliet!», måtte Hauge understreke den første delen av verset, for han visste at folk flest helst ville smette utenom den trange port. Denne poengtering vekket forargelse og stor motstand.
En brann i hjertet
Etter den store opplevelsen som 25-åring, 5. april 1796, var det tent en ild i Hans Nielsen Hauge: Han måtte ut og vitne om frelsen i Jesus.
Han skriver selv om det som hendte: «Engang som jeg arbeidede under aaben Himmel, sang jeg udenad paa den Psalme: ‘Jesu, din søde Forening at smage’. Da jeg havde sunget det andet Vers: ‘Styrk mig ret kraftig i Sjelen derinde’, blev mit Sind saa opløftet til Gud at jeg ikke sandsede mig eller kan utsige hva der foregikk i min Sjel: thi jeg var udenfor mig selv, og det første min Forstand samlede sig, da fortrød jeg paa at jeg ikke havde tjent den kjære og over alting gode Gud, og at jeg nu syntes Intet i Verden var at agte. At min Sjel følte noget Overnaturlig, Guddommelig og Salig, at der var en Herlighed som ingen Tunge kan utsige, det mindes jeg til denne Dag saa klart som det skulde skeet for faa Dage siden, – da det dog nu er 20 Aar forløben siden Guds Kjærlighet saa overvættes besøgte mig. Ingen kan heller fradisputere mig dette; thi jeg veed alt det Gode i min Aand som fulgte paa fra denne Stund, især den inderlige brændende Kjærlighed til Gud og min Næste, at jeg havde et ganske forandret Sind, en Sorg over alle Synder, en Begjærlighed at Menneskene
skulde blive deelagtige med mig i samme Naade, en særdeles Lyst til at læse den hellige Skrift. (…) Jeg vilde nu gjerne tjene Gud, bad at han vilde aabenbare mig hva jeg skulde gjøre. Det gjenlød i mit Indre: ‘Du skal bekjende mit Navn for Menneskene’».
Hauges testamente
Over alt hvor Hauge kom, var han glad for å treffe trosbrødre. Det gav «kveik i hugen». Han var glad i vennesamfunnet. Flokkene måtte næres slik at de ikke mistet den indre åndskraft, men kunne leve sammen i en god broderånd, med brodertukt og sann omsorg for sjelene.
For å gi sine venner gode råd, skrev han i 1821 en bok som han ville skulle publiseres etter sin død. Dette «Testamente» formante de troende til spesielt å være nøye med hvilke bøker de leste, og hvilke forkynnere de slapp til på talerstolen. Han minnet om at han hadde holdt seg til den evangelisk-lutherske lære «efter den ægte Augsburgske Confession».
Hauge ville forkynne «Kristus for oss» og «Kristus i oss». Både Jesu forsoningsverk og det kristne livet, var typiske tema. I 1799 gav han ut et skrift som han hadde oversatt fra tysk. Tittelen var: «Jesu Christi Forklaring i Sielen», og den kom i tre opplag. Forfatteren som er oppgitt, er den tyske, pietistiske presten Friedrich Eberhard Collin (1684-1727), og det heter i forordet: «Det er sanneligt nødvendigst at Christus med sin Retfærdighed og fortieneste formedelst Troen bliver lagt til Grundvold i Hiertet».
Mer evangelisk i hjertet enn i munnen
Hauges kall var først og fremst å kalle til omvendelse. Det var mye død vanekristendom. Forkynnelsen hans måtte derfor få preg av formaning og lovforkynnelse.
Ola Rudvin har skrevet en biografi om Hauge, kalt «Nybrottsmannen frå Tune», utgitt på Lunde forlag i 1971. Han skriver: «Når Hauge kom inn på dei evangeliske grunnsanningane,
førde han klår og tydeleg tale og skilde rett mellom lov og nåde. Det same kom til syne i sjelesorga hans».
Rudvin har videre et avsnitt der han forteller: «I 1880-åra skjedde det ei avgjord vending i evangelisk lei innan haugianismen. Mange av dei fremste haugianske forkynnarane (Elling Eielsen, Anders Haave, Mads Wefring og mange fleire) slutta med den einsidige formaningstalen og la vekt på ei meir fullødig evangelisk forkynning. Det var reint rosenianske tonar som tok til å lyde, endå det var lenge før den rosenianske vekkinga tok til. Sjå berre kva Berte Canutte Aarflot kunne skrive i ‘Troens Frugt’ i 1836:
O du Guds Lam, o Jesus Krist,
som bar al Verdens Synder.
Det rette Tilfluktssted du est
for hver beengstet Synder.
O skynd dig hen til Naadens Flod
og lad dig der forbinde.
Du skal i Jesu røde Blod
en livets Balsam finde.
Bring intet med hvorved at du
vil Salighed fortjene,
men med begjærlig Sind og Hu
hold fast ved ham alene!
Rosenius sjølv kunne ikkje ha kome med meir evangelisk innbyding. Og det merkelege er at det nye kom ikkje som brot med, eller motsetning til det gamle, men som naturleg framvokster, og prova såleis at den gamle haugianismen var meir evangelisk i sin djupaste grunn enn det kunne sjå ut til».
Evangeliet i hjertet eller i hodet?
I neste kapittel i boken, «Den haugianske lina», forsøker Rudvin å tegne et bilde av haugianismen slik den utviklet seg etter Hauges død. Han skildrer noe av forskjellen på de eldre haugianerne, som han mente var i mindretall, og de mer «evangeliske». Her er bildet såpass sammensatt at det sikkert ikke er alle som vil være helt enige i hans fremstilling.
Men det er interessant å se hva den kjente lekmannsforkynneren, Paul Gerhard Sand (1848-1911), skrev i 1880, i skriftet «Den gamle og den nye Retning. Nogle Ord i Anledning af Striden mellom Guds Børn». Han forsvarte haugianerne og mente at mange av de nye evangeliske gikk altfor langt i den strenge dommen sin:
«Det hersker en forfærdelig Dømmesyge hos nogle evangeliske Kristne. Der paastaaes at f. Eks. de gamle Haugianere alle sammen var Lovtrælle.
Hva de gamle Haugianere angaar, da var visselig Retningen i det Hele noe lovisk, ligesom Evangeliet ingenlunde kom til sin Ret i Forkyndelsen, men størstedelen af dem levede dog visselig paa Naaden i Kristus. De tog det strengt med sin Helliggjørelse og stred trolig mod Synden, hvilket havde til følge, at de udmattedes og udtømtes paa sit Eget og blev nødt til at hænge fast ved Ordet om den frie Naade.
Medens mange nufortiden paa Grund af den mer klare Forkyndelse ere udsatte for at faa mer Evangelium i Hovedet end i Hjertet, var de omvendte før for en stor Del Tilfælde, det vil sige: De Gamle havde mer Evangelium i sit Hjerte end i Hovedet».
Lydig mot Gud og øvrigheten
Over alt hvor Hauge vandret, la han vinn på å rette seg etter øvrigheten, som var innsatt av Gud. Men alltid måtte han lyde Gud mer enn mennesker.
Det var like oppunder jul i 1799. Hauge var kommet til områdene rundt Trondheim. Vennen, Lars Hemstad, som selv reiste rundt og forkynte, fikk da et uforglemmelig møte med sin læremester. Vi tar med et utdrag (i bearbeidet form) fra Hauge-biografien som Jakob B. Bull har skrevet, og som ble utgitt på «Steenske Bogtrykkeri og Forlag» i 1908:
«– Når kom du hit nord? spurte Hauge.
– I går, svarte Lars Hemstad. Jeg ble sendt hit til Trondheim fra Inderøy, hvor fogden arresterte meg. Vakten, som skulle følge med, ble borte på veien, så jeg kunne godt ha strøket min vei, men jeg fant det rettere å gå hit å melde meg, og så gikk jeg rett til stiftsamtmannen, grev Moltke. Han slapp meg fri».
Etter å ha fortalt Hauge om vennen Niels Riis, som hadde sittet inne på tukthus i Trondheim i tre uker, men som nå var satt fri og fortsatte sin forkynnervirksomhet i Meldal, samtalte de to om det som hadde stått i avisen, Trondhjemske Tidende, dagen i forveien:
Trondhjemske Tidende – året 1799
«Den berygtede Hans Nielsen Hauge, Ypperstepræsten og Høvedsmannen for den hellige Bande, som flakker omkring og skal have fordelt seg i Landet, er ogsaa hidkommen, men er dog endnu ikke i Arrest. Saadanne Mennesker kunne blive skadelige for den offentlige Sikkerhed, dersom de ville, og hvo indestaar os for, at de ikke engang kunne faa Sligt i deres Hoveder? Især naar et Sprog af Bibelen skulde give dem Medhold; thi med Bibelen kan man jo bevise alt, hva man vil. (…)
Det er derfor at haabe, at disse hellige Landstrygere med alvorlige Midler skulle standses i deres Fremfærd og som virkelige Løsgjengere transporteres til Tugthuset».
Neste dag meldte Hauge seg hos politimester Klingenberg, som gav ham nødvendig påtegning i passet, slik at han kunne oppholde seg lovlig i byen. Vel ute av døren, kom imidlertid politimesteren på andre tanker, og spurte ham om han var den kjente lekpredikant Hans Nielsen Hauge. Så bar det videre til stiftsamtmann grev Moltke, hvor han ble kryssforhørt om sin virksomhet i byen, og kalt en løsgjenger. Vi siterer videre fra Jakob B. Bulls bok:
«– Jeg er ingen løsgjenger, svarte Hauge. Jeg er kommet hit for å få trykt mine bøker, og det må vel være lov her som overalt ellers i landet.
– Hos hvem skal bøkene trykkes? spurte grev Moltke.
– Hos boktrykker Stefanson, svarte Hauge.
– Bøkene skal i så fall forsegles og sendes tilbake sammen med deg, sa stiftsamtmannen.
– De får gjøre som De finner forsvarlig, svarte Hauge.
Stiftsamtmannen, grev Moltke, kjente seg forunderlig påvirket av Hauges ro og mildhet.
Han så bort på politimesteren. Så gav han seg til å gå fram og tilbake i rommet, mens han grunnet.
Endelig vendte han seg mot Hauge.
– Du kan gå, sa han, og nikket vennlig til ham.
– Jeg takker stiftsamtmannen,
svarte Hauge, men hva med bøkene?
– Dem kan du trykke!
Hauge gikk, med blikket festet på politimesteren.
Men da Hauge var gått, vendte hans eksellense, grev Moltke, seg langsomt mot politimesteren.
– Jeg vil si Dem noe, Klingenberg, sa han nesten beveget:
– Denne Hans Nielsen Hauge er en ganske merkelig mann.
– En farlig mann – siden han kan vinne selv Deres Eksellense – svarte politimesteren.
Grev Moltke smilte».
Motstand fra prest og biskop
Presten Steenbuch i Melhus og biskop Schønheyder i Trondheim, lot seg ikke påvirke av Hauges vinnende vesen. De mente at han måtte fengsles snarest på grunn av sitt løsgjengeri. Dette var sannsynligvis i desember. Det ble sendt arrestordre til Leinstrand, hvor Hauge befant seg. Men lensmannen der, Iver Monsen, var en venn av Hauge, og ville ikke pågripe ham. Da gikk Hauge til Trondheim for selv å melde seg for øvrigheten. På den måten ville han spare lensmannen. Hauge møtte opp hos stiftsamtmannen den påfølgende dag, sammen med Hemstad, og det gikk ikke lenge før de begge satt i arresten. Der ble de sittende helt til slutten av januar neste år, da det falt dom i saken. Hauge ble dømt til en måneds tukthus, og Hemstad, som var militær, fikk en måneds festningsarbeid.
Julestemning i fengselet
Slik gikk det til at Hans Nielsen Hauge satt i rådhusarresten i Trondheim og skrev sin julesang i 1799. Sangen har blitt til velsignelse for mange. Den er et sterkt vitnesbyrd om ekte glede. Bare den glede er sann, som springer fram fra et gjenfødt hjerte. De ytre omstendigheter kan være så forskjellige. Men å ha fred med Gud i en god samvittighet, i forvissning om frelse for Jesu skyld, gir grunn til virkelig lovsang.
Domfellelse lille julaften 1814
Hauge vandret fra sør til nord, og fra øst til vest, over det meste av Norge. Men høsten 1804 ble det brått slutt, da det kom arrestordre fra København. Han ble tatt i Hokksund, og transportert i jernlenker til Rådhusarresten i hovedstaden.
Fra han var 33 til han var 43 år gammel, satt Hauge i varetekt (1804-14), i påvente av dom for sin omvandrende forkynnervirksomhet. Det tok tid å hente inn anklager og rapporter fra alle kanter av landet. Noe av tiden satt han i isolasjon, uten lov til å lese og skrive. Det første året slapp han ut i frisk luft bare tre ganger. Til å begynne med fikk han kun rasjonalistisk litteratur og fritenkerbøker å lese. Dette førte til mye kamp og sjelestrid. Fram til 1809 var det streng isolasjon. Da fikk han slippe ut noen måneder for å bygge opp saltkokerier. Det var handelsblokade og krig. Etter dette, fikk han i kortere perioder leve under kontroll og bevoktning, utenfor arrest. Dom falt i 1813. Han ble dømt til to års slavearbeid, og måtte betale alle saksomkostninger. Hauge appellerte dommen til overkriminalretten. Først lille julaften i 1814 ble ny dom avsagt. Da hadde Norge fått sin egen grunnlov, og resultatet ble noe mildere. Han fikk en pengebot på 1000 riksbankdaler til Christiania bys fattigkasse, pluss saksomkostninger på om lag det samme beløp, men ble ellers frikjent. Helsen hans var imidlertid blitt knekt, økonomien ødelagt, og mange av bøkene hans var blitt hindret utgivelse – inntil videre. Men snart skulle vårløsningen komme.
Om Hans Nielsen Hauges helse var nedbrutt, kunne ingen hindre evangeliets seiersgang. Slik det glade budskap skapte julestemning hos Hauge, tross fengsel og motgang, kom det til å innta mange hjerter med fred i samvittigheten og fryd i Den Hellige Ånd.
Jesus, din søte forening å smake,
lenges og trenges mitt hjerte og sinn.
Riv meg fra alt det meg holder tilbake,
dra meg i deg, min begynnelse, inn!
Vis meg med klarhet min avmakt og møye.
Vis meg fordervelsens avgrunn i meg.
At seg naturen til døden kan bøye.
Ånden alene må leve for deg.
Styrk du meg kraftig i sjelen her inne,
at jeg kan kjenne hva Ånden formår!
Styr du min tunge og tankene mine.
Led meg og lokk meg så svak som jeg går!
Meg og hva mitt er, jeg gjerne må miste,
når du alene i sjelen vil bo.
Og seg omsider på døren må liste,
alt som forstyrrer i hjertet min ro.
Nådigste Jesus, nu vil jeg meg binde,
ved dine løfter, din trofaste pakt:
Hver den som beder og leter, skal finne!
Så har de sanndrue lepper jo sagt.
Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne,
rope i lengsel og aldri bli still.
Før du på bønnen til slutning må tegne:
Amen, ja, amen, deg skje som du vil!
Sb 522:1-2+6
Jeg er hos Gud i nåde.
Hva skader verden meg
om den en stund får råde,
og stenger meg min vei?
Om den mitt legem binder
i fengslets mørke skjul,
dog Ånden overvinner,
og holder glad sin jul.
Den onde flokk ei fatter
hva Åndens virkning er.
De møter dem med latter
som har sin Jesus kjær.
De vil ei se og kjenne
hva tjener dem til fred.
Men det er blindt å renne
i mørkets avgrunn ned.
Vår Gud oss trofast lover
at han hver sjel vil fri,
som her i livet vover
å vandre sannhets sti.
Som ei seg lar forføre
av verdens falske skinn,
men faste trinn vil gjøre
helt i Guds rike inn.
Å, alle søsken kjære,
som er i Herren ett!
Vi bør årvåkne være,
til mandig strid beredt.
Og aldri la oss svike
av verdens falske ånd,
Og ei tilbake vike
for noen trengselsbånd.
Guds nåde nu oss styrke
og stå oss kraftig bi,
at vi ham rett kan dyrke
og følge sannhets sti,
og alle våre dage
med et forenet sinn
for ham oss selv forsage,
i himlen trenge inn.
Sb 346
(Hans Nielsen Hauge, julaften 1799 i rådhusarresten i Trondheim)