I sjelenød
Av Ingar Gangås
Når en hører om vekkelsene før i tiden, er det spesielt to ting en legger merke til. Det var syndenød med gråt over synden, og det fulgte med frelsesfryd og nytt liv. Overgangen fra mørke til lys var merkbar. Enten var du fortapt, eller du hadde gått over fra død til liv og var gjenfødt.
Under vekkelsen i Kina var det slik at tilhørerne hulket og gråt i benkene, forteller misjonærene. Både evangelister og misjonærer kom inn i lyset. Noen hadde levd i et bedrag og andre trengte fornyelse. Synd måtte bekjennes og gjøres opp. Da evangeliet ble åpenbart for hjertene, ble det stor vitnetrang. Dette måtte de andre også få del i. Lammets sang ble sunget av stadig flere og ilden bredte seg.
I våre nordiske land opplevde vi det samme. Vekkelsene som kom med Hans Nielsen Hauge, Carl Olof Rosenius og andre, skapte omveltninger i bygd og by.
Det er en nød at den oppvoksende slekt nærmest er ukjent med dette. Vi lengter etter å høre vitnesbyrdet om Jesus fra ungdom som har mistet troen på seg selv, gått konkurs på sin egen kristendom, og nå takker for frelsen i Jesus alene. Det virker som om alt er så greit i dag. Selvsagt er det i orden med meg! Men har du vært under storslegga, som Ludvig Hope uttrykker det, og er du kommet inn gjennom omvendelsens trange port slik at du er gjenfødt til et nytt liv?
I dette nummer av bladet vil du finne flere artikler som på ulike måter berører dette temaet. La oss be om at det må synke ned i oss – til ettertanke, og takk for ordet om korset!