Antinomisme
Av Gunnar Nilsson
Antinomisme kommer av «anti nomos» som betyr mot loven. Det er et svært gammelt fenomen, eldre enn syndefallet. Det begynte med slangens «har Gud virkelig sagt»? Men det er et like aktuelt fenomen i dag og kommer til å være det til tidens slutt. Striden mot antinomismen er som striden mot Amalek, den skal vare fra slekt til slekt. Striden var het på Luthers tid. Han kjempet mot antinomistene som hevdet at vi ikke behøvde eller skulle forkynne loven. Og i dag er antinomismen helt dominerende i kristenheten og dens ulike terapier.
Loven avdekker synden
Men hvorfor skal vi forkynne loven? Jo, for det er slik at om loven ikke forkynnes, kommer ingen til Kristus og ingen blir salig. Om vi tenker på døperen Johannes som var en stor lovpredikant, hendte det at fyrsten Herodes fikk tillit til Johannes: «Han hørte ham gjerne og rettet seg i mange ting etter ham», leser vi (svensk oversettelse). Men så peker Johannes på Herodes «skjødesynd»: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors hustru». Og da blir Johannes satt i fengsel. Nå er tilliten og fortroligheten borte. Men hvorfor måtte han rasere et så tillitsfullt forhold med å peke på hans ekteskapsbrudd? Visste ikke Herodes om at han levde i ekteskapsbrudd? Jo, sikkert. Men om Johannes ikke hadde pekt på det, i det tillitsfulle forholdet de hadde, hadde Herodes trodd at Johannes godtok hans ekteskapsbrudd. Det var ikke så farlig, det kunne en bære over med. Men det kunde man altså ikke! Da var det bedre at det forholdet som virket så godt, delvis fikk rase sammen. For kristen kan man ikke være delvis, men enten helt eller ikke i det hele tatt.
Loven vekker vrede
Vi ser dette i den gamle pakt. De falske profetene har oftest folkets fortrolighet og tillit. Hvorfor? Jo, vi leser i Klagesangene 2:14: «Dine profeter har skuet tomme og dårlige ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villledende spådommer». De åpenbarte ikke din misgjerning! Det er grunnen til at de har folkets gunst. Men de sanne profetene som åpenbarte folkets misgjerninger ble drept, de ble ikke tålt. For mennesket vil ikke se sin misgjerning. Det vil heller se «tomme og dårlige ting».
Men nå åpenbarte ikke de sanne profetene bare menneskets misgjerning, men også botemidlet: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø». Men folket ville ikke, de ville ikke være nådetiggere, som behøver å leve av bare nåde.
Under Guds fryktelige dom
I dag sier mange at nåtidsmennesket er så tynget av skyld, ja mange orker knapt å leve, og da kan vi ikke preke loven for dem. Det vil være å sparke på den som allerede ligger nede. Vi skal i stedet bare tale om Guds kjærlighet og forkynne evangeliet. Og det kan høres bra ut. Men nåtidsmennesket er ikke skyldig innfor Gud, innfor Guds lov, og da hjelper heller ikke evangeliet og syndenes forlatelse for brudd mot Guds lov. Nåtidsmennesket er tynget av noe helt annet. Det er tynget av denne verdens sorg som leder til døden. For det har brutt djevelens lov, som krever at jeg skal virkeliggjøre meg selv. Og lykkes jeg ikke med det, kjenner jeg meg skyldig. Et eksempel: En elev møter et krav fra sine foreldre om å få fem i alle fag. Når han ikke lykkes, kjenner han på skyld. Da skal ikke kristendommen komme og preke evangeliet i denne situasjonen og bare evangeliet! Det er forvent kristendom. Visselig kjenner mennesket skyld i samvittigheten, men hva er samvittigheten? «Det er hva man fyller det med». Det er ikke Guds krav samfunnet og ugudelige foreldre legger på eleven, men tvert i mot den djevelske ambisjonens og ærgjerrighetens krav. Så er da mennesket «vakt», men innfor feil «herre» – djevelen. Og da forstår vi hvorfor det hjelper så lite å forkynne evangeliet for slike mennesker. Guds lov må tvert i mot komme inn i menneskets liv, så det ser hvor dets store problem er, nemlig at det er under Guds fryktelige dom. Og så kan det få behov for evangeliet.
Misforstått evangelieforkynnelse
Men vi hører også så ofte at det er Den Hellige Ånd, det er Gud selv som skal vise mennesket synden i dets liv. Vi skal bare trøste og forkynne evangeliet. Det er også en form av antinomismen. Det hadde jo vært veldig behagelig for oss. Vi kunne, som de falske profetene, fortsatt ha folkets tillit og fortrolighet. Hva kommer nå dette av? Visst er det så at Gud åpenbarer for oss synd i vårt liv, også uten at andre påpeker det. Og så tenker noen at det er bare slik det skal være, det er nok med det. Andre har kanskje festet seg ved Jesu ord: «Når Den Hellige Ånd kommer, skal han overbevise menneskene om synd, rettferdighet og dom». Og da skal ikke vi gjøre det. Jo, Den Hellige Ånd gjør dette først og fremst gjennom dem som har fått Ånden. Slik går det til og slik har det alltid vært.
Ja, så er jo som sagt vi nåtidsmennesker så tynget av skyld, og kjenner på at vi bare trenger å trøstes. Så tenker vi kun ut fra vår synsvinkel, men den er ikke Guds.
Hvem våger å være tro mot Gud?
Så kan man jo på den andre siden forkynne Guds lov både på en viselig og mindre viselig måte. Men vi skal ha i mente at det nok aldri oppleves viselig av majoriteten. Det har det aldri gjort. Derfor kan det være en tung oppgave å forkynne loven. Vi vet hvordan Guds sanne profeter klager over tyngden av sin byrde, at de alltid må tale om synd, åpenbar misgjerning og bære hån og forakt.
Men det er så lett å være litt «bløtaktig». Det er jo synd på de skyldbetyngede menneskene, og så pruter vi av litt. Deres skyld er jo så stor fra før av, de holder knapt ut med livet, og så kan vi bare rispe litt med sannhetens sverd og så har vi dermed gjort mer enn de fleste. Men det står: «Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod»! (Jer 48:10b). Ve den som skåner den gamle Adam slik at man bare risper ham, men ikke dreper ham. For mister vi ikke vårt liv, alt vårt eget, får vi heller ikke noe nytt liv ovenfra. Men her trengs det mot! Hvem våger det i dag?
Oversettelse: P.B.H.
Undertitler: I.G.