Av Ingar Gangås
– Fattigdommen var mer framtredende første gangen jeg var her. Bygningene var i dårligere forfatning da. Det er en annen klesstil nå. Den er blitt mer vestlig. Spesielt er dette godt synlig blant de unge.
Det er Karl Bø som svarer slik på spørsmål om det har skjedd noen endringer siden første gang han var i Moldova.
– Men det er ikke likt over alt. Kommer du litt ut på landsbygda, kan det se ut som situasjonen er forverret. Er de fattigere blitt fattigere og de rike mer rike? Det virker som gapet er blitt større.
Han forteller videre at prisstigningen har vært stor:
– Da jeg var her første gangen kan jeg huske at et brød kostet fra en til en og en halv rubel. Nå koster det fem rubler (i underkant av fire kroner).
– Er det andre ting du spesielt legger merke til?
– Det er stor forandring når det gjelder forretninger. Mange av de små sjappene på hjørnene er blitt erstattet av store supermarkeder. Jeg husker fra første gangen jeg var her at det knapt var gatelys. Bare noen få lykter var tent hist og her. Da var det heller ikke varmt vann i kranene. Nå er det både lys og vann.
Sammen med Natalia og Vladimir Moser er vi på vei til landsbyen Karmanova. Kjøreturen nordøstover fra Tiraspol og Luthersenteret tar nesten to timer.
Mye av den dyrkbare jorda ligger brakk. Det er ikke økonomi til å holde maskiner og utstyr i orden. Fraflyttingen fra landsbygda forsterker problemet. På veien møter vi både nyere personbiler og gamle utrangerte lastebiler. Etter hvert som vi kjører innover denne dalen tar asfalten slutt. Det blir flere og flere hestekjerrer å se, noen kommer på sykkel, og rundt en sving møter vi en gammel tysk motorsykkel med sidevogn.
– Det er tydelig at bilparken er blitt annerledes, sier Karl. I byene er det flere og nyere biler enn før. Men på landsbygda er det ingen bedring. Tenk om de kunne skifte ut de gamle traktorene, hvilken betydning ville det ikke få for jordbruket?
– I denne blokka skal vi ha møte, sier Natalia. Sist vi var her møtte det flere barn og noen mødre.
I en av leilighetene, på et lite rom, sitter det noen barn og venter. Flere kommer etter hvert. Til slutt må noen av guttene sitte på sofaryggen. Da er vi 10 voksne og nesten 20 barn samlet. Vladimir har katekismeundervisning, Natalia viser flanellograf om Jesus og disiplene i storm på Genesaretsjøen, og de to besøkende fra Norge må ha hver sin hilsen. Deretter deler Vladimir ut bøker og hefter som er blitt oversatt til russisk gjennom Luthersk Litteratur-Mission i Sverige.
– Jeg har tro på dette, sier Vladimir. Vi må starte med barna fra de er små. Så får vi håpe at de voksne kommer etter hvert. Ordet er levende. Vi får tro at det skal bære frukt i sin tid.
|
|