Mens vi venter på Jesu gjenkomst (III)
Av Per Bergene Holm

1Tes 5

Det er åpenbart at tessalonikerne har ventet Jesu snarlige gjenkomst, men når nå flere av de troende allerede er døde før Jesus har kommet, har de begynt å undre seg over når Jesus kommer igjen, og de har kanskje sendt spørsmålet med Timoteus.

Apostelen Paulus gir imidlertid det svaret Skriften alltid gir, at det ikke nytter å spekulere over tider og timer, av den enkle grunn at det ikke er åpenbart for oss. Jesu gjenkomst er uventet og kan ikke beregnes på forhånd, slik en tyvs ankomst heller ikke kan forutsees. Tyven kommer alltid uventet. Slik også med Herrens dag.

Jesus kommer igjen nettopp når verdensmenneskene aller minst venter ham, og heller ingen annen nød eller ulykke, men tvert imot sier: Fred og ingen fare! Da kommer Jesu gjenkomst lik en brå undergang over dem.

Selve undergangen kommer derimot som veer over en fødende kvinne. Når veene starter, vet hun at fødselen er uunngåelig. Nå skjer den. Slik også med de uomvendtes undergang. Når Jesu gjenkomst er der med de straffedommer den innebærer over verden, er undergangen og dommen uavvendelig. Da er det for sent.

Men slik er det ikke for de troende. De trenger ikke å frykte for Jesu gjenkomst, heller ikke for det faktum at Jesus kommer i den time de ikke venter ham. Jesus kommer aldri ubeleilig for et Guds barn, slik en tyv kommer. For en kristen er ikke i mørket, han har intet å skjule, intet han først må ordne. Han lever jo til enhver tid i et åpent og fortrolig samfunn med Jesus, hvor alt er oppgjort og intet er gjemt. Derfor kan Jesus komme til enhver tid.

Legg merke til hvordan apostelen vender spørsmålet om tider og tidspunkt til et spørsmål om alltid å være rede til å møte Jesus. Det er det vi som kristne skal være opptatt av, ikke unyttige spekulasjoner.

Dere er alle lysets barn og dagens barn

Et Guds barn har gått over fra mørke til lys, fra satans makt og til Gud. Lyset og dagen er evighetslivet. Det har den troende allerede her og nå begynt å leve. Han hører dagen og lyset til, han hører evigheten til, det som skal opprinne i full klarhet ved Jesu gjenkomst. Da først er en kristen i sitt rette element. Allerede her og nå har han begynt å leve dette nye livet.

Natten og mørket råder i denne verden, men vi hører ikke til her og har ikke vårt hjemland her. Vi har vårt hjemland i himmelen, og derfra venter vi Jesus som frelser. Jesus kommer derfor ikke som en tyv, men som vår bror som henter oss hjem til seg, der vi egentlig hører hjemme.

Ved troen på Jesus er jeg himmelborger. Men det forplikter også, jeg er skyldig å leve i samsvar med det livet jeg har. «La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue». Å sove innebærer å slå seg til ro i denne verden og livet her, det som hører mørket og natten til. En kristen kan ikke det, for han har våknet opp og har begynt et nytt liv i lyset og dagen. Han er ikke lenger beruset av denne verdens synd, men har våknet opp og blitt edru.

«De som sover, sover jo om natten. Og de som drikker seg drukne, er drukne om natten». Søvn og beruselse hører natten til. Den som sover og er drukken, det vil si har sitt liv i denne verden og lar seg beruse av synden, han gjør det fordi han hører natten til. Her møter vi samme skarpe tale som hos apostelen Johannes (1Joh 3:8-10). En kan ikke samtidig høre dagen og lyset til, og ha sitt liv i synden og verden. Det er uforenlig.

En kristen har våknet opp fra syndesøvnen og synderusen. Han har latt seg rense i Jesu blod og hører nå dagen til. Livet i lyset og dagen hører ikke sammen med rus og søvn. Det er et nytt liv vi er frelst til.

Men det betyr ikke at vi unngår fristelsen til et liv i synden og verden. Så lenge vi er i denne verden, er vi i fiendeland, og den onde skyter fristelsens og motløshetens piler mot oss, for igjen å få oss i sin vold.

La oss stå iført troens ogkjærlighetens brynje medhåpet om frelse som hjelm!

Djevelen søker å felle oss på flere måter, og vi trenger derfor også en allsidig rustning, så vi kan stå oss mot hans piler. Her møter vi bare det vi har å forsvare oss med, ikke noe angrepsvåpen. Og igjen møter vi troen, kjærligheten og håpet apostelen nevnte i de to første kapitlene.

Troens og kjærlighetens brynje

Både Luther og Rosenius holder fram at brynjen i rustningen er livets rettferdighet, den kristnes nye liv og ferd i tro og kjærlighet. Djevelen setter inn på å få oss felt og bli liggende igjen på veien, overvunnet av vantro og synd.

Hvordan kan troen være min brynje? Jo, når jeg tror det evangeliet forkynner om frelsen i Jesus, at jeg alt her og nå for hans skyld er et Guds barn og borger av himmelen, at jeg allerede er født av Gud og har begynt evighetslivet, fører det også til at jeg lever i samsvar med det jeg tror. Djevelen vil ha mine øyne og mitt sinn bort fra evangeliet, få meg til å vende blikket mot synden og verden, tenke og leve som om jeg hører synden og verden til. Da gjelder det å væpne seg med den tanke at vi er ferdige med synden og verden. Der troen er levende, fører den med seg at du innretter deg etter det du tror. Apostelen Jakob taler om å se inn i frihetens fullkomne lov og bli ved med det, så jeg ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører. Å tro og regne med det evangeliet forkynner meg om min stilling som Guds barn og himmelborger, er et vern mot djevelens fristelser til synd og til å finne meg et liv i denne verden.

Da synger jeg som Brorson: «Nu er jeg Gud i vold, tross slangen tusenfold! La ham kun stå og se meg gå med frihets purpurkledning på! Hvor gjør det godt i bryst å følge Jesu røst på sannhets sti, alt ondt forbi, til himlens sorgenfri! La verden seg ei bille inn ennu engang å få meg blind! Nei, nei, den vei til pølen går jeg ei! Nei, jeg er kjøpt for dyre til å prøve syndens lykkespill, jeg blåser ad den lokkemat og ser til himlen glad.» Slik taler troen.

Overfor menneskers angrep, hån, spott, synd og ondskap, er kjærligheten vår brynje som gjør oss uskadelige. La gå at andre vinner ytre seier over oss, la gå at vi lider urett og menneskelig talt trekker det korteste strået. Men der vi ikke gjengjelder ondt med ondt, men med det gode, der har vi seiret. Der har ikke mørket og natten fått oss i sin vold, men lyset og dagen har seiret. Kjærligheten verner deg mot denne verdens ondskap, hat, fiendskap, splittelse og partier «så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og forvendt slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden» (Fil 2:15).

Med håpet om frelse som hjelm

Håpet beskytter hodet. Jeg er fristet til å tenke og regne med det jeg ser for mine øyne, men håpet retter sinn og tanker mot det usynlige, får meg til å regne med den virkelighet jeg ikke ser.

Når striden blir hard og tung, og vi lett kan miste motet, er håpet om frelse det som skal beskytte oss mot mismodige tanker og motløshet. Håpet gjør at den troende ikke regner så mye med det han ser, de kår han nå har, den trengsel han erfarer, men retter blikket mot det han har i vente, arven og lønnen der framme. Det gir nytt mot og nye krefter til å holde ut i lidelser, motgang og forfølgelser.

Det som her ser ut som nederlag, det er i evighetens lys seier. I håpets lys blir mye annerledes. Det som ser stort ut, det som roses og menneskene søker, hvordan blir det i evighetens lys? Tap og skarn og noe som skal forgå. Men det som her ser smått ut, livet med Jesus og den troende flokk, det blir stort.

Troen, kjærligheten og håpet er alt sammen uttrykk for at den kristne væpner seg med den tanke at han er ferdig med synden og verden, at han hører himmelen til og jager mot den, koste hva det koste vil. Han hører Gud og evigheten til og lever som en himmelborger, tross alle fristelser og all motgang.

For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse

Alt apostelen nevner i dette brevet, det skrives med tanke på Herrens dag, Jesu gjenkomst til dom og frelse. Jesus døde ikke for oss for at vi skulle bli i døden, i synden og mørket. Nei, Gud hadde helt andre tanker for oss, at vi skulle bli frelst ved vår Herre Jesus Kristus. Så mist ikke motet, hold ut og lev med Jesus!

Den som lever i troen på Jesus, han lever med ham, om han våker, det vil si lever her i verden, eller om han sover, det vil si er død i troen på Jesus – og han skal leve med Jesus når han kommer igjen. Døden forandrer intet.

Det gjelder at vi formaner hverandre og oppbygger hverandre, slik at vi blir ved i troen, vandrer i kjærlighet og ikke mister håpet av syne.

Apostelen fortsetter med noen konkrete formaninger og oppmuntringer til de troende:

Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere

Til alle tider har mange vært fristet til å ringeakte dem som er satt til å våke over deres sjeler, til å formane og rettlede dem. Det fikk Moses og mange av profetene erfare, og med tiden skulle apostelen Paulus også få erfare mye av det. Det er ikke tale om å være ukritiske, men om å akte dem høyt som i sannhet virker og arbeider for at de troende skal bli bevart i troen, kjærligheten og håpet. Hold fred med hverandre! sier apostelen. Det er åpenbart at noen er fristet til å opponere og skape splittelse.

En sann forstander har ikke det samme å si til alle, og til enhver tid. Noen trenger irettesettelse, fordi de ikke skikker seg rett som kristne.

Andre trenger oppmuntring og trøst, fordi de er mismodige. Andre trenger hjelp fordi de er svake. Det er mange ulike åndelige sykdommer i den troende forsamling. Det er som et stort sykehus, og den som tjener der, må dele Guds ord rett, men overfor alle trenger han tålmodighet, slik at han ikke gir noen opp, men stadig holder fram Guds ord.

Se til at ikke noen gjengjelder ondt med ondt

Vi har allerede nevnt hvor viktig det er å leve i kjærlighet, ikke å la seg beseire av det onde, men overvinne det onde med det gode. Det gjelder i første rekke blant de troende, men dernest overfor alle.

Vær alltid glade! Be uten opphold! Takk for alt!

Her beskrives troslivet for oss. Det har sin glede i Herren, sin hjelp hos Herren, sin rikdom i Herren. Derfor kan det alltid glede seg, derfor har det alltid en å vende seg til i bønn, derfor kan det takke for alle ting, for alt må tjene den til det gode som elsker Gud.

Utslokk ikke Ånden! Ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode

Guds Ånd får rom i våre hjerter gjennom Guds ord. Vi formanes i Skriften til å høre hva Ånden sier til menighetene gjennom den profetiske tale til irettesettelse, formaning, trøst eller oppbyggelse.

Alt hos meg skal prøves på Guds ord. Og det er nettopp dette den profetiske tale gjør når den kaster sitt lys inn over mitt liv, som i sendebrevene i Åpenbaringsboken. Da er det noe som ikke holder prøven, noe som må overgis i anger og bot. Bare det skal få leve som Herren vedkjenner seg, det gode skapt av ham selv.

Hold dere borte fra all slags ondt. Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom

Den dag kommer aldri her i tiden, at vi kan si til oss selv: Nå er alt vel, nå har jeg ikke mer å strekke meg etter, nå er jeg slik jeg vil være. Nei, jeg står stadig i kamp, stadig strekker jeg meg ut mot lyset og dagen, stadig har jeg som kristen en trang til å bli Jesus mer lik, enda litt mer våken, enda litt mer tro, enda litt mer kjærlig. Det er også apostelens bønn for de troende. Når dette skjer med en kristen, befestes han i Guds nåde. Da er han gjenstand for Jesu frelsende gjerning (v. 24).

Forts. i neste nummer

---