Jesus – vår helliggjørelse
Av Nils Skjælaaen
«Han som for oss er blitt (…) helliggjørelse fra Gud.»
1Kor 1:30
«Å, om jeg bare kunde tro mer!» lyder det en i møte fra gammel og ung, fra den vantro student og den tvilende mor. Alle strever de med å få sin tro til å vokse. Alle kommer de til det resultat at de liten eller ingen tro har.
Hvor velsignet er det ikke å få se inn i en uforanderlig trofasthet. Og som en blir opptatt med den evig trofaste Frelser, kommer ens egen tro med alle dens skygger av styrke, ekthet og størrelse, fullstendig i bakgrunnen. En er glad over å finne at det, tross alt allikevel er et sted hvor en kan ty hen med all sin vantro og tvil, med sin lille og skrøpelige tro. En har fått se at det ikke er vi som med vår tro skal klare de vanskelige tider og de store problemer. Nei, Gud være lovet at han selv, den allmektige, trofaste Frelser vil greie alt, selv det som synes umulig, fordi han alltid forblir trofast, selv når vi er troløse.
Og når det endelig har gått opp for våre hjerter at vårt daglige livs sikkerhet og utkomme har sin grunn i hans trofasthet og allmakt og ikke i vår tro, skal vi også få oppleve at han skjenker oss det mål av tro vi trenger!
Der innenfor forhenget finner vi også vårt håp fast forankret. Det er ikke et skiftende håp som er knyttet til jorden og som veksler med livets skiftende forhold likesom skyenes vandring. Nei, der bak skyene, bak det revnede forheng, har vi en stedfortreder vi en dag skal se ansikt til ansikt, som vi skal kjenne fullt ut og bli lik!
For et håp!
I storm og i stille, i fred og i krig, i motgang og i medgang er det like urokkelig: Jesus, vårt levende håp!
Og når vi har dette håp lysende klart for øyet skal også vår daglige vandring få noe av evighetens lysskjær over seg. «Løft deres hoder», dagen nærmer seg da håpet skal opphøre å være håp, og vi skal se ham som han er.
Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet og størst blant dem er kjærligheten.
Og hva er kjærligheten uten Guds kjærlighet? Og hvor er Guds kjærlighet åpenbart uten i Kristus som elsket oss og ga seg selv for oss?
Men hva skal så vi si, med våre kalde, harde hjerter? Vi som har prøvd å etterkomme ropet fra alle kristelige hold. Mer kjærlighet til Gud og nesten! Mer kjærlighet til misjonsarbeidet hjemme og ute, til frelste og ufrelste, til bibellesning og bønn, til å gi og ofre! Ja, mer kjærlighet ropes det fra alle kanter; og med oppriktighet anstrenger den stakkars troende sjel seg for å få sitt hjerte til å elske. –
Lykkes det?
Å nei, det mangler nok meget på det, kommer det nedslående svar.
Hvorfor i det hele tatt prøve på å skape noe i våre hjerter som vi allikevel ikke formår? La oss slutte med å betrakte våre hjerter som er bedrageriske fremfor alle ting, og la oss isteden betrakte ham som har lidt slik en motsigelse av syndere, ham, som ble en forbannelse for oss, som elsker oss og har frelst oss fra våre synder med sitt blod, som elsket oss først og ga sitt liv for oss, ja, la oss gi akt på ham, kjærligheten selv.
Og så sant vi vedholdende betrakter ham i hans evige, altovervinnende kjærlighet til oss mens vi ennå var fiender, skal vi oppleve at det til slutt også smelter noe der inne hvor det tross all kamp og alle anstrengelser, har vært så kaldt og øde.
Kristi egen tvingende kjærlighet gjenfødes da i våre hjerter! Han selv i sin egen mektige kjærlighet holder inntog der inne, og da blir det i sannhet forandring!
Det som før var umulig, formår nå Kristi kjærlighet. Den samme Jesu medynk og omsorg vises nå til og med den dypest falne. Drukkenbolten møter her en kjærlig hånd, den harde og bitre møter en vedholdende og uforanderlig kjærlighet og den ufordragelige, en mildhet han aldri ventet.
Det er skjedd en forandring i hjertet. Det lengter nå alltid etter å lese mer i boken som forteller om den elskede. Det elsker å tale med og høre røsten av ham som nå eier alle hjertets dypeste følelser. Det er nå et hjerte som i sin kjærlighet tar i favn den elskelige som den motbydelige, den høye som den lave, den kjente som den fremmede, enten det er i Norge eller i Kina, ja hvem og hvor det enn måtte være. Og hvorfor?
Det er Kristi egen kjærlighet!
Men ennå er det noen som likesom står tilbake og venter. «Hvorfor skal jeg aldri få svar på det som har brent i mitt hjerte så lenge? Jeg ville gjerne bli ren, fullkommen og eie helliggjørelsen uten hvilken ingen skal se Herren»!
Å, hvor mange det er som har kjempet og grått her. Hvor mangt et sukk og mang en bønn har ikke steget opp nesten i fortvilelse nettopp av denne grunn. Fordervelsens avgrunn er blitt åpenbart og fordømmelsens ubønnhørlige hånd har knuget selv den ærligste troende sjel til jorden i gråt.
Det er godt at vi ikke kjenner til all fortvilelse som ligger gjemt bak helliggjørelsens brennende spørsmål og de mange falske svar!
La meg få si det med en gang: Jeg skal ikke her forsøke på å forklare det hebraiske eller greske ords betydning, heller ikke vil jeg begynne med en teologisk redegjørelse over emnet:
helliggjørelse; men stille vil jeg få peke på det Guds lam som bar verdens synd; han som fra Gud også er blitt oss helliggjørelse.
Du har lenge forsøkt å helliggjøre, eller rettere sagt bedt Gud om å helliggjøre det kjød i hvilket det ikke bor og heller ikke kan bo noe godt. Det kjød som ble unnfanget i synd kan aldri bli fullkomment. Det er som et råttent materiale. Når en prøver å gjøre noe ut av det, går det i stykker, slik at jo mer en arbeider på det, desto mer umulig blir det å få noe ut av det. – Dette sier Gud oss i sitt ord: Guds vilje, loven, er blitt maktesløs, på grunn av kjødet. – Derfor har Gud forkastet dette råtne materiale, og «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (Rom 8:3-4).
Kjære troende venn, hva du enn måtte kalle deg: Strev ikke lenger med deg selv og din fullkommenhet; men få heller dine øyne og tanker festet på Jesus, i hvem alt godt, ja, i hvem hele Guds fylde bor!
Jesus er vår helliggjørelse!
Trenger du mer?
Og her møter vi vel kanskje Frelseren mer strålende, mer vidunderlig enn noensinne før. Hele Guds hellighet, hele Guds fylde er samlet i ham, og åpenbart i ham, og det er så stort at det svimler for tanken: han er vår eiendom! Ja, tenk: Alt har vi – i ham!
Er det ikke merkelig at vi i det hele tatt har forsøkt eller begjært å få noen helliggjørelse i oss selv, når vi i ham har hele Guds fylde, både helliggjørelse og herliggjørelse?
Måtte vi derfor med Paulus, ønske alltid å finnes i ham, for som sagt: Han, Jesus, er den eneste hellige, den eneste fullkomne, og utenom ham finnes det ingen hellighet, ingen fullkommenhet før dagen han åpenbares og vi får se ham som han er og derfor skal bli ham like; ja, da – da skal vi også bli fullkomne i ordets fulle betydning! Da skal vi stå herliggjort for Lammets trone, ikledd evig uforgjengelighet! – Å herlige dag!
Men inntil den dagen kommer, formaner Guds ord oss til å vokse i nåde og kjennskap til ham. Det formaner oss til å la ham i sin hellighet få vinne mer og mer skikkelse i oss! At vi skal ikle oss det nye menneske – som jo er Kristus – for at det gamle (jeg-et) kan avlegges! Han vokse – vi avta!
Måtte disse sannheter få brenne seg inn i våre hjerter, så Frelseren mer og mer kan få åpenbare sin hellighet i våre liv!
Fra «Helliggjørelsens hemmelighet», Lunde forlag, 1933
.