Bileams vei
Av Mikkel Vigilius
«Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.»
Jer 6:16
Profeten Bileam framstilles som et advarende eksempel på frafall. Både Peter (2Pet 2:15) og Judas (Jud 11) advarer mot å slå inn på Bileams vei. Bileams synd besto i å sette til side Guds enkle og klare ord for personlig vinning. Det er avslørende å se hvordan det skjedde, skritt for skritt, nesten umerkelig, men ikke desto mindre katastrofalt. Det er en gammel beretning, men uhyre aktuell.
Den hedenske kong Balak sendte bud til Bileam for å få ham til å forbanne Israels folk (4Mos 22). Utsendingene lovte ham en god lønn, og det er tydelig at Bileam ble fristet. Men Gud kom i en drøm og ga ham klar beskjed: «Du skal ikke gå med dem! Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet» (22:12).
Allikevel tok Bileam det første skritt på ulydighetens vei allerede dagen etter. Han tenkte ikke å trosse Gud slik direkte. Det torde han ikke. Men han ville heller ikke bøye seg for Guds ord som en lydig profet, gjøre seg til ett med det og myndig hevde det overfor andre. Hans svar til Balaks folk var: «Dra hjem til deres land! For Herren vil ikke gi meg lov til å følge med dere».
Bileam lot ikke utsendingene være i tvil om at han egentlig var på deres side. Han kunne godt forstå dem, og personlig ville han gjerne ha fulgt dem, men Herren lot ham dessverre ikke gjøre det.
Hvilken kristen kjenner ikke fristelsen til å tale slik? Forkynnere møter denne fristelsen til stadighet. Mye av det vi må bære fram vekker motstand hos våre tilhørere. Det er svært å tale om Guds vrede, og det er hardt å gi veiledning i spørsmål når Bibelens ord virker så aldeles uten kontakt med vår tids holdninger. Det er ikke bare utenfra, men også innenfra, vi merker en kritisk reaksjon, fra vårt eget hjerte og følelsesliv! Og hva er da mer naturlig enn å gi uttrykk for dette i vår forkynnelse: «Jeg skjønner dere godt! Jeg synes også det er urimelig og urettferdig. Jeg kan slett ikke forstå det. Hvis det sto til meg skulle det være helt annerledes. Men Gud har dessverre sagt…».
Hva skjer når vi taler slik? Vi får sympati. Vi unngår at motviljen mot budskapet vender seg mot oss selv. Vi kan fremstå som varmhjertede, gode og følsomme mennesker. Så kan det godt være at mennesker vender seg mot Gud og hans ord, mens vi går fri! Det er jo tydelig for alle at vi heller ikke selv bryr oss om det Ordet sier. Vi har et bedre hjertelag enn Gud!
Jo, slik oppnår vi gunst og anerkjennelse. Men tilhørerne betaler en høy pris. De går glipp av å møte Gud, som den han er! Han er den Gud som forener hellig strenghet og evig kjærlighet, på en måte som overgår vår erkjennelse og ikke kan rommes i våre følelser. Denne Gud taler både lov og evangelium, og mener begge deler! Han er en Gud man ikke modererer eller redigerer, men som man bøyer seg for og gir rett, slik at vi kan frelses!
Poenget er ikke at vi ikke kan være ærlige mot oss selv og mot Gud. Vi trenger ikke skjule for Gud at vi har motvilje og smerte når vi må forkynne anstøtelige og dømmende sider ved hans ord. Jeremia var befriende ærlig på dette området (Jer 20:7-18). Men det er ikke noe han tar fram i forkynnelsen til de uomvendte. Her gjorde han seg til ett med Ordet, og opplevde derfor som andre profeter og apostler at motviljen mot Gud rettet seg mot ham selv. David formulerer det slik: «Hån fra dem som håner deg, er falt på meg» (Sal 69:10).
I beretningen om Bileam hører vi videre at Barak sender andre og mer fornemme utsendinger av sted med løfter til Bileam om rikelig betaling dersom han bare ville forbanne Israel. Det er for så vidt ikke noe nytt i deres forespørsel, og Bileam hadde allerede fått Guds klare og enkle svar. Dette både hørte og forsto han riktig den
første gangen. Men i det han vender blikket mot muligheten av å vinne anerkjennelse blant høvdingene og samtidig oppnå en stor økonomisk belønning, fortonet det seg stadig mer urimelig at denne veien skulle være lukket for ham. Allerede før han hadde talt med Gud, hadde han overbevist seg selv om at Herren sikkert måtte ha noe annet å si enn bare det klare og enkle: «nei»!
Hvem kjenner ikke denne fristelse? Ønsket om å få Guds ord til å si noe annet enn det som det faktisk gjør, slik at veien åpnes for det vi selv ønsker. Fristelsen blir dobbelt alvorlig når den kommer til en forkynner og gjelder læren han skal formidle til andre. Det kan virke så meningsløst å stå fast og gjenta det samme når vi opplever at stadig flere dører lukkes til for oss. Hva oppnår vi med det?
Mye kunne jo blitt så mye enklere for oss dersom vi fikk et nytt syn på tingene! Da ville det sikkert åpne seg nye muligheter. Hensikten er ikke å tilsidesette og oppgi Bibelen som autoritet. Vi forstår oss selv som bibeltro, og det vil vi gjerne fortsatt gjøre. Men desto mer vi ser på mulighetene, desto mer vokser Bileams tankegang seg stadig sterkere i vårt sinn. Gradvis blir vi overbevist om at det faktisk er mulig å få Gud til å si noe annet en det han har sagt tidligere – og noe mer enn det vår samvittighet innerst inne vet er sant!
Det er mange alvorlige og ransakende sider ved Bileams historie. Men uten sammenligning er det mest alvorlig at Gud gir det svaret Bileam selv vil ha. Gud overgir ham til løgnen, og lar ham tro det han selv ønsker. Han får lov til å gå med Balaks utsendinger.
Bileam var lykkelig. Han hadde fått det som han ville. Nå lå veien åpen, og han gikk glad av sted. Men nå hadde han Gud mot seg! Et esel ble hans redning fra Guds straffende engel og døden (4Mos 22:23).
To steder i Det gamle testamente møter vi de samme rystende og ransakende utsagn om Gud: «Mot den rene viser du deg ren, mot den falske viser du deg vrang (dansk: forstiller du deg)» (2Sam 22:27; Sal 18:27). Går vi til Guds ord med ønske om å få Gud til å si oss noe annet enn det vi allerede har hørt og erkjent som sannheten, er vi inne på falskhetens vei. Da kan Gud handle med oss som han handlet med Bileam. Han forstiller seg, og lar oss høre det vi selv vil. Det er som Paulus skriver (2Tes 2;11): «Gud sender dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen». Noe verre kan man neppe forestille seg: å se løgnen som sannhet og ha Gud imot seg – uten å vite det!
Bileam fortsatte på ulydighetens vei og endte som en åpenbar forfører (4Mos 25; Åp 2:14). Men veien begynte med de små og nesten umerkelige skritt: uvillighet til å gjøre seg til ett med Guds ord og falskhet i omgang med Ordet.
Må Gud bevare oss mot Bileams vei og holde oss fast i et oppriktig og lydig forhold til sitt Ord!
Oversettelse fra ved I.G.