Kjærlighetens storverk
Av Charles Haddon Spurgeon

«Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner».

Joh 15:13

I den senere tid har jeg talt meget om Guds kjærlighet og miskunnhet. Igjen og igjen er jeg kommet tilbake til dette emne, og jeg har kanskje stått i fare for å gjenta meg selv. Men jeg har ikke kunnet hjelpe for det. Jeg har selv vært så fylt av takk og pris, og hva hjertet er fylt av, vil munnen gjerne løpe over med. Det er selvsagt ingen grunn til at jeg skulle be om unnskyldning for dette, for Kristi kjærlighet er jo den kristnes gressganger. Det var der vi først lærte Kristus å kjenne, og det var der vi av nåde ble født på nytt. Det var nemlig ikke ved trusler og skremsler vi ble forlikt med Gud. Det var hans godhet som dro oss til ham.

Det hjemlige klima

Legene råder ofte sine pasienter til å prøve det hjemlige klima, og dette har i mange tilfeller vist seg å være et ypperlig råd. På samme måte anbefaler vi enhver frafallen kristen å prøve Kristi kjærlighets hjemlige klima, og vi henstiller til de friske kristne å holde seg der. La den som har tatt feil av veien, vende tilbake til korset! Det var der han først fant sitt håp, og der skal han finne det igjen. Det var der han begynte å elske Jesus – for vi elsker ham fordi han først elsket oss – og der skal hans kjærlighet igjen bli tent.

Vårt emne i dag er altså Guds kjærlighet enda en gang. Vi har valgt den høyeste fjelltopp i dette herlige land, og den skal du være med å bestige. Vi skal ta deg med til nådens helligdom, til det åndelige Jerusalem, til kjærlighetens Tabor, hvor han ble forklart og omgitt av en herlighet som intet dødelig øye kan se. Du skal få følge med oss til Golgata, hvor vi finner en kjærlighet som er sterkere enn døden. La oss tale om kjærlighetens storverk: «Større kjærlighet har ingen, enn denne at han setter sitt liv til for sine venner».

Kjærlighetens klimaks

Alle ting har et klimaks, og kjærlighetens klimaks er å dø for den en elsker. Det er en sang som handler om bunnløs nåde og kjærlighet som gir alt. Disse to ting er de edleste og fineste egenskaper et menneske kan tenke seg. Når de to ting forenes, utgjør de høydepunktet av kjærligheten. Kjærligheten kan utrette uendelig mye. Den setter ingen grense. Men ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. Dette er kjærlighetens klimaks. Lenger kan den ikke komme. Dens selvfornektelse kan ikke strekke seg lenger. Å dø for den en elsker, er det meste en kan gjøre.

Når et menneske er villig til å dø for sine venner, viser han at hans kjærlighet er alvorlig ment. En kan si at en elsker, men det har så ofte vist seg å være tomme ord. Den kjærlighet som uttales med ord, kan fristes til å overdrive, og når du har lyttet til alle de gylne løfter om hengivenhet og kjærlighet, er du kanskje ikke så sikker på om de er verd å stole på. Ikke alle som blåser i horn er jegere, og ikke enhver som snakker om vennskap, er en virkelig venn. Det kan være følelser blant menneskene som i det ytre kan likne dette vidunderlige som kalles kjærlighet, men det er ikke gull alt det som glitrer.

Villig til å dø

Men når et menneske er villig til å miste sitt liv for å bevise sin kjærlighet, er han ingen løgner. Da kan man ikke mistro ham lenger. I slike tilfeller ser vi ikke bare at han mente det alvorlig med sin kjærlighet, vi forstår også hvor dyp og inderlig hans kjærlighet er. Et menneske kan snakke så overbevisende om sine følelser, at vi begynner å tro at han snakker sant, men likevel kan det godt hende at han bare er en dyktig skuespiller som forstår å hykle følelser han ikke har. Men er han villig til å dø for den sak han forfekter, vet vi at hans følelser ikke var overfladiske. En kjærlighet som ofrer alt, må være ekte.

En slik kjærlighet åpenbarer sin ekthet ved sin selvoppofrelse. Kjærligheten går hånd i hånd med selvoppofrelse for den man elsker. Påstår jeg at jeg elsker en person, men nekter å bringe noe offer for hans skyld, er min kjærlighet ikke annet enn tomt og foraktelig skryt. Da elsker jeg i det hele tatt ikke. Sann kjærlighet bestemmes etter hvor villig en er til å bære kors og tap og lidelser for den en er glad i. En vares verdi beror på hva man er villig til å betale for den. Verdien av et menneskes kjærlighet bestemmes ved hvor mye en er villig til å gi for den. Hva vil du gjøre for å bevise dine følelser? Hva vil du ofre for den du elsker? Større kjærlighet har ingen enn denne at han gir sitt liv for sine venner.

Selv satan måtte anerkjenne verdien av den dyd som kunne gjøre et menneske villig til å dø. Vi husker historien om Job. At Job mistet sine eiendeler og sine barn, og likevel forble den tålmodige mannen, virket ikke overbevisende på satan. «Hud for hud», sa han, «men alt det en mann har, gir han for sitt liv. Rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da skal han visselig si deg farvel like i ansiktet» (Job 2:4-5). Den kjærlighet som gjorde at Job kunne ofre alle sine eiendeler, var nok sterk, men ikke sterk nok, dersom han ikke kunne gå videre og tåle personlige lidelser og endog miste sitt liv.

Kristi kjærlighet

Vår Frelsers kjærlighet sviktet ikke på noen av disse områder. Han avsto fra all sin herlighet, og med tusen selvfornektelser beviste han sin kjærlighet. Men det mest avgjørende bevis ga han da han ofret sitt liv for vår skyld. «På dette kjenner vi Guds kjærlighet», sier Johannes, «at han satte sitt liv til for oss» (1Joh 3:16). Det er som om han forbigår alt det andre Guds Sønn gjorde for oss og peker på dette ene: «På dette kjenner vi kjærligheten». Kongelig var den kjærlighet som fikk Jesus til å legge av sin guddommelige herlighet og ikle seg syndig kjøds lignelse og bli som en av oss. Men han gikk enda lenger. Han var villig til å lide og dø på forbannelsens tre for vår skyld. Lenger kunne han ikke gå. Selvfornedrelsen og selvfornektelsen hadde dermed nådd sin ytterste grense.

Som en strålende, blendende sol

Dette er nemlig den fullkomne gjerning, som overgår alt hva en ellers kan gjøre for den en elsker. Kristus beviste sin kjærlighet på mange måter. Han tok bolig iblant oss, ble som en av oss, tok del i vår nød og våre vanskeligheter og gikk så langt at han kunne si: «Revene har huler og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan lene sitt hode til» (Matt 8:20). Han beviste sin kjærlighet ved å fortelle oss hva han visste om Faderen og åpenbare evighetens hemmeligheter for alminnelige fiskere. Han bar over med deres skrøpeligheter og veiledet dem uten å bruke harde ord. Han beviste sin kjærlighet ved de under han utførte for å hjelpe dem og ved den ære han viste ved å ta dem i sin tjeneste. Ja, med titusener av kongelige handlinger beviste han sin kjærlighet, men ingen av disse kunne sidestilles med den som overgikk dem alle: Hans lidelse og død på korset. Hans utallige gode gjerninger lyser som stjerner, og som stjerner er de langt større enn du tror. Men hans død på forbannelsens tre er som en strålende, blendende sol.

Ofret alt

Jeg vil også føye til, at da Jesus døde for oss, ga han oss dermed alt. Når du gir ditt liv, gir du samtidig opp eiendom, stilling og alt hva livet har gitt deg. Derfor kan vi så godt forstå hva apostelen sier: «Han som ikke sparte sin egen sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» (Rom 8:32). Ved å gi sitt liv, ga han oss alt.

Mine venner, dette er et emne så stort og herlig, at det burde vekke opp det sløveste hjerte. Måtte Den Hellige Ånd komme med sin friske himmelske vind og oppgløde vår kjærlighet og gjøre den til en flammende ild!

Så ser vi at den som har gitt sitt liv for sine venner, har dermed gitt det største bevis på sin kjærlighet. Det er noen som ikke engang vil gi en liten slant til de fattige. Når de overtales til å yte et lite bidrag til en fattig Guds tjener, er det som å slite lemmene fra kroppen deres. Slike mennesker har ikke mer forståelse av hva det vil si å dø for en annen, enn en blind har forståelse for farger. En kan ikke regne med dem. Det er andre mennesker, elskelige mennesker, som har nektet seg selv det daglige brød for å kunne hjelpe sine medmennesker, og de kan til en viss grad forstå hva det vil si å gi sitt liv for andres skyld. Men ingen kan forstå det fullt ut. Forsøk bare å sette deg inn i et slikt menneskes sted! Vi gruer jo alle for døden, for uansett hvilket synspunkt du ser det fra, kan det naturlige menneske aldri betrakte døden som noe annet enn en fiende.

Døde frivillig

Det er ingen lett sak å gå i døden frivillig. Døden er ingen lek, og den død Jesus led og som ble ledsaget av helvetes kvaler både for legeme og sjel, var det største bevis han kunne gi på sin kjærlighet. Om du dør i luksuriøse omgivelser, omgitt av kjærlige venner og under all den ære ditt land kan vise deg, er likevel døden en uvelkommen gjest. Når du så frivillig ofrer ditt liv for andre, kan ingen tvile på at din kjærlighet er ekte og sann.

Derfor kan jeg heller ikke tvile på at Jesus elsker meg. Å stå ved korsets fot og se på det som hendte der, og likevel tvile, det er jo det rene vanvidd! Og likevel er det mange som gjør seg skyldige i dette.

Det forundrer meg at et Guds barn kan komme i anfektelser og tvil. Hvordan kan du tvile på hans godhet når du ser hvordan han ga sitt liv for deg? Han er din kjærlighet, «for større kjærlighet har ingen enn denne at han gir sitt liv for sine venner» (Joh 15:13).

Fra boken «Ordet om korset», Norsk Litteraturselskap, 1971. Språklig bearb./undertitler ved I.G.

---