Englevakt
Av Ingar Gangås
«For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte din fot på noen stein.»
Sal 91:11-12
Hvor var englene?
– Mor, hvor var englene da far druknet?
Det var eldste-gutten på fem år som spurte. Mor var nettopp kommet hjem fra misjonsmarken med to gutter og bar på den tredje, som ennå ikke var født. Far hadde omkommet i Stillehavet under en utflukt med de første medlemmene i Tacna i Sør-Peru. Femåringen var vitne til dramaet som utspant seg da far klarte å redde en peruaner fra drukningsdøden, men selv måtte gi sitt eget liv i møte med de kraftige brenningene som slo ham mot klippene.
Spørsmålet var livsviktig for gutten. Hva skulle mor si? Hvor mange ganger hadde hun ikke fortalt guttene sine at Jesus ser oss, og at han sender sine engler for å passe på oss? Her måtte ordene veies på gullvekt.
– Jo, det skal jeg fortelle deg, gutten min. Da far druknet, var englene opptatt med å bære ham hjem til Jesus.
Min søster har selv fortalt dette. Gutten fikk ro med det svaret han fikk. Men det er ikke enkelt å forstå at noen ganger griper Gud inn med redning, mens andre ganger skjer det ulykker med katastrofale følger eller det kommer sykdom med døden til følge.
Mange har slitt med slike spørsmål – ved en barnegrav, eller ved tapet av en av sine kjære. Døden kom så brått og uventet. Den kan aldri bli noe annet enn en fremmed gjest. Mange bønner var blitt bedt, men utgangen ble ikke slik en hadde tenkt seg. Hva kan Guds mening med dette være? Kunne ikke Gud ha sendt en reddende engel?
Trosheltene
I Hebreerbrevet leser vi om trosheltene fra den gamle pakt, som opplevde Guds inngripen i mange farefulle og fastlåste situasjoner: «Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse» (Heb 11:33-35a).
Men har du lest fortsettelsen? – «Andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hård medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss» (11:35b-40).
«Gud hadde utsett noe bedre for oss», leste vi. Midt i sorgen og nøden får vi klynge oss til ham som vet og forstår så mye mer enn oss. Når savnet blir for stort og tungt å bære, kaller han oss til å ha blikket festet lenger fremme – på ham – «Jesus, som er troens opphavsmann og fullender» (12:2). «Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse!» (12:3).
Rettferdighets salige frukt
Fortsettelsen her i Hebreerbrevet går over vår fatteevne: «Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du refses av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av» (12:5-6).
Men konklusjonen som Hebreerbrevets forfatter kommer med, gir et svakt lysskjær midt i nøden: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt» (12:11).
Vi må smake på ordene: – rettferdighets salige frukt.
Det er noe her vi ikke kan forstå helt, men som Jesus vil at vi skal se med troens øye. Guds rettferdige handlemåte med oss går ut på at vi må bli berget for himmelen. Hva blir den endelige utgang på dette livet for oss? Skal det bli en salig frukt?
De som har gått i forveien for oss, skaper himmellengsel hos den som hører Jesus til, og er et sterkt kall til den som ennå ikke er blitt lukket inn i Jesu frelse.
Tjenere til vår frelse
Hva sier Herren i begynnelsen av Hebreerbrevet når han omtaler englene? Jo, han sier: «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?» (1:14).
Se, det er englenes fremste oppgave: å være tjenere til vår frelse!