Sint på Gud
Av Ingar Gangås
Sorgen over å ha mistet en av sine kjære kan være tung å bære. Savnet er uoverkommelig. Spørsmålene til Gud blir mange. Hva mener du med dette, Gud? Noen ganger går smerten over i anklage og bitterhet mot Gud.
I de senere år er det blitt mer og mer vanlig å høre: «Det er lov til å bli sint på Gud». Jeg glemmer ikke da jeg leste dette på førstesiden i et misjonsblad for noen år siden. Og lenger nede, sto det at du kunne «skjelle ham ut». På denne måten skulle aggresjonen få utløp, og en fikk sagt Gud hva vi mente om en slik behandling. Dette var god terapi fikk vi høre. Flere reagerte sterkt og mente at dette umulig kunne være rett. Det gjaldt også mange som selv var hardt rammet av sorg.
Nå hører vi ofte slike utsagn. Når enkeltpersoner rammes av sykdom eller død, eller det har skjedd store naturkatastrofer, lyder det gjerne: «Gud er urettferdig. Tenk å ramme så mange uskyldige»!
Er det riktig å gå i rette med Herren på denne måten? Vi lar Bibelen selv svare: «Ve den som tretter med sin skaper – et skår blant andre potteskår av jord! Kan leiren si til ham som formet den: Hva gjør du? (…) Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk» (Jes 45:9+11). «Men hvem er da du, menneske, som tar til motmæle mot Gud?» (Rom 9:20).
Det er stor forskjell på å skrike og rope i smerte, og det å skjelle Gud ut!
Jesus inviterer oss til å klage vår nød for ham. Kom til meg, sier han, med alt det som er tungt å bære! Mange har ropt til ham i dyp fortvilelse. Klagesangene i Bibelen lar oss se inn i noe av denne smerten. Og det skal du vite: han hører, han vet om din sak. Vi har en Far og Frelser som vet og kjenner alle ting. Du skal få hvile i at han vet hva som er best for deg.