Døden er en venn
Intervju med Øivind Andersen

– Du har jo passert gjennomsnittet av den alderen en mann oppnår her i landet. Derfor er det vel naturlig også å tenke at snart kommer døden? Frykter du døden, Andersen?

Døden er unaturlig

– Jeg har i mange år tenkt på at jeg skal gå ut av denne verden en dag. Og etter Guds ord skal vi tenke på det. Spørsmålet er jo ikke så mye hvordan vi skal komme gjennom verden, som hvordan vi skal gå ut av den. Og det kan ikke unngås at også en kristen kjenner seg redd for døden, fordi døden er unaturlig, sier Andersen.

– Men spørsmålet er: Har du trang til å komme til Jesus?

Skulle du være redd for å møte Jesus, er det kanskje mistenkelig. Men om du lengter etter Herren, og samtidig kjenner deg redd for døden, er det noe helt normalt.

Jeg vil gjerne si deg ut fra Skriften, at når vi kommer til døden, møter vi ingen annen enn vår egen Frelser. Jesus har sagt om den som tror på ham, at han skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø (Joh 11:25-26).

Døden for en kristen og en som ikke er det, er altså to forskjellige ting, fortsetter Andersen.

– Til oss som tror på Jesus, lyder det at vi skal løfte våre hoder, for vår forløsning stunder til (Luk 21:28).

Ære Gud i døden

Gud vurderer en kristens død meget høyt. Det samme skulle også vi gjøre. I Rom 14:8 heter det at om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Det siste, at vi dør for Herren. det snakker vi ikke ofte om. Men en kristens død har stor betydning.

Peter fikk beskjed om hva slags død han skulle ære Gud med (Joh 21:19). Det så ikke ut til å være mye ære verdt med menneskelige øyne at han skulle lide martyrdøden, men vi hører at Gud sier det annerledes.

Og i Salme 116:15 sier Ordet: «Kostelig i Herrens øyne er hans frommes død».

Se på røveren på korset! Han hadde vel ikke gjort noe annet enn galt og urett hele sitt liv. Men der på Golgata ble han omvendt til Jesus. Han bekjente seg jo til Jesus der han hang, og ba Jesus om å tenke på seg når han kom til sitt rike. Og det førte altså til at han døde i Herren og gikk sammen med Jesus inn i Paradiset.

Denne røver har med sin død gjort mer for menneskene enn mange, mange kristne har kunnet gjøre med sitt liv og sin tjeneste. Tenk på alle dem som er blitt frelst på grunn av denne røverens død. Her har vi et eksempel på hvordan en kan tjene Herren med sin død. Så lenge verden står, skal hans død bli til hjelp for andre mennesker.

Dødens brodd er brutt

– Men døden er en fiende?

– Ja. Bibelen holder døden for den siste fiende, og døden er fiende av livet, det er sikkert nok. Men samtidig blir det også sagt at Jesus har seiret over denne siste fiende for oss, og at døden er oppslukt til seier (1Kor 14:54). Det betyr at Jesus faktisk har spist opp døden, så den ikke eksisterer mer for dem som dør i troen på ham.

Stol du på din Frelser når det gjelder din utgang av denne verden!

Etter døden

– Hvor kommer så de som dør i troen på Jesus?

– Den tilstanden vi kommer i når vi går bort fra denne verden, blir karakterisert slik: Borte fra legemet, hjemme hos Herren (2Kor 5:8). En kristen kommer ikke i dødsriket, men i Paradiset. Det var det Jesus sa til røveren på korset: «Sannelig sier jeg deg, i dag skal du være med meg i Paradis» (Luk 23:43).

Jesus sier at den fattige Lasarus ble båret bort av engler i Abrahams skjød. Det betyr til hedersplassen, der hvor Abraham er.

Motsetningen til det legemlige livet for Paulus her i verden var «å være med Herren». Derfor kan han også si at «for meg er livet Kristus og døden en vinning» (Fil 1:21).

Et svelg

Det er et evig svelg mellom dem som dør uten Jesus, og dem som dør i Herren. I dødsriket holdes de fortapte i forvaring til dommens oppstandelse. Dette er høyst uforståelig for oss. Her er vi uten erfaring, så vi kan ikke bedømme denne situasjonen ut fra noe vi vet, men det er virkelig. Den endelige dom kommer så etter oppstandelsen – livets oppstandelse for de troende og dommens oppstandelse for de vantro. At de troende ikke kommer til dom, betyr ikke at de ikke blir fremstilt for dommen, men det betyr at de blir frikjent.

Nå forstår vi kanskje bedre hvorfor jeg kan si at døden er en venn og ikke en fiende, konkluderer han.

– Det er fordi Jesus har vunnet over denne vår siste fiende. Og derfor kan denne fienden bare gjøre dem som tror på Jesus, en tjeneste.

Jesus hentet Bjørg

Familien Andersen har selv måttet oppleve døden i sitt eget hjem. Fru Astrid har skrevet et lite avsnitt i et familiealbum som forteller hva vi sikter til:

– «Meget har hendt i disse år. Mange lykkelige og gode dager, men også tunge og triste. Vi fikk fem døtre, og gleden var stor over velskapte barn. Men da Bjørg, vår eldste datter, var 11 og et halvt år, hentet Jesus henne etter bare to dagers sykdom.

Men ofte hadde hun sagt: ‘Jeg vil så gjerne flytte opp til Jesus, for jeg er så redd jeg skal komme bort fra ham’.

Men så er det knyttet et ‘himmelbånd’ som drar på oss som er igjen».

Ville til Jesus

Vi ber Øivind fortelle mer i detalj hvordan de opplevde Bjørgs død:

– Det hendte i september 1946. Jeg satt ved skrivebordet mitt i det lille rommet jeg brukte til kontor. Min eldste datter stod ved siden av meg og så ut av vinduet. Så vender hun seg til meg og sier plutselig:

– Du pappa, jeg vil så gjerne komme hjem til Jesus.

– Vil du komme til Jesus? sa jeg.

– Ja, sa hun, det er så mange som kommer bort fra Jesus når de blir store, og jeg er så redd at jeg skal komme bort fra Jesus.

Hun var nå 11 og et halvt år, gikk på søndagsskolen, og hun var gudfryktig og ba mye til Jesus, det visste vi.

– Har du ikke lyst til å være hos mamma og pappa? spurte jeg.

– Jo, sa hun, det har jeg, men jeg er så redd for at jeg skal komme bort fra Jesus.

Mer ble det ikke sagt, og jeg tenkte ikke så mye mer på det heller, skjønt jeg syntes det var litt underlig. Det var noe eget ved det hele.

Så var jeg permittert den høsten på grunn av overanstrengelse. Det var reaksjoner etter alle strabasene under krigen som begynte å melde seg, så jeg hadde en permisjon fra Fjellhaug og var en tid på Sørlandet hos en venn i Flekkefjord. Jeg kom tilbake i begynnelsen av desember.

Sykdommen forverret seg fort

Det var søndag 15. desember 1946. Da kom Bjørg hjem fra søndagsskolen og var ikke bra. Hun hadde hodepine og var forkjølet. Vi målte temperaturen. Hun hadde litt over 38, og hun gikk til sengs, og vi sa at nå måtte hun legge seg så hun kunne bli bra igjen til jul.

Mandag var hun også forkjølet – og det liksom økte på. Legen vi budsendte, mente det var en sterk forkjølelse, en influensatype. Hun var lite grann stiv i nakken, ikke så mye, mente legen, at det var noen fare med det. Om kvelden var hun nokså dårlig, og tirsdag morgen kunne hun ikke stå på føttene. Da sendte vi bud til legen igjen, og da sa han:

«Dette er nok alvorlig. Og hvis ikke dette snart retter seg, må vi få henne på sykehuset».

På sykehus

Det ble bare verre. Åndedrettet begynte å svikte, og onsdag morgen kom de fra Aker Sykehus og hentet henne. Astrid fulgte med, og Bjørg ble lagt i respirator. Astrid måtte gå hjem og fikk beskjed om at hun kunne ikke få besøke henne fordi vi hadde små barn hjemme, for dette var smittsomt. Hun hadde fått poliomyelitt.

Så lå hun i respirator en stund og ble noe bedre – og ble tatt ut.

For sent

Men etter noen timer ringte de fra sykehuset og sa at vi måtte komme opp øyeblikkelig. Vi gikk en snarvei over jordene til den paviljongen på sykehuset hvor hun lå. Men vi kom for sent. Hun var allerede reist da vi kom. Det var veldig tungt for oss. Men da ble det jo klart for oss begge at hennes ønske om å komme til Jesus var oppfylt.

Vi fikk en underlig jul. Hun døde 18. desember, begravelsen fant sted 23. desember, lille julaften.

Men vi gråt ikke sorgens tårer. Himmelen var så nær, så nær.

Søsterens krise

Dette tok så på vår nest eldste datter, Ingrid, for de to eldste hadde vært uatskillelige. Så ble også hun syk. Hun fikk lungebetennelse like etter jul, og hun ville ikke bli frisk. Hun ville ikke spise og snudde seg mot veggen og sa: «Nå vil jeg også til Jesus».

Legen kom og så til henne flere ganger, men det var ikke noe mer han kunne gjøre. Den gangen fantes ikke de medisiner som brukes nå. Sykdommen måtte gå sin gang med krise. Men da den var over, kom hun seg. Og det var nok svar på bønn.

Englebesøk

Sorgen og savnet etter Bjørg tok så hardt på Ingrid at vi begynte å bli engstelige for henne. En jevnaldrende kusine kom til oss noen dager. De lå sammen inne på mitt kontor. Den morgenen fortalte de om en underlig opplevelse. Da de hadde lagt seg om kvelden i forveien, så de en lysning ved fotenden av sengen, og plutselig stod en engel der som hadde Bjørg med seg og holdt henne i hånden. Bjørg så på dem med et forklaret og lykkelig ansikt. Så forsvant synet igjen. Denne opplevelsen lindret sorgen og savnet.

Ordnet i himmelen

Slike opplevelser viser at det som skjer ikke er tilfeldigheter, men er ordnet i himmelen. Å tenke på dette, har vært til stor hjelp for meg og spart meg for mange bekymringer. Han som har tatt den største av alle våre byrder, vår synd, og fridd oss fra den med sitt blod – han vil også ordne med alle andre ting i livet vårt. Han kommer til å føre oss frelst hjem til seg, så sant vi ikke forlater ham og går bort fra ham.

Savnet etter Bjørg er fremdeles levende, men er blitt et himmelbånd som drar oss alle mot det mål som Jesus har satt for oss.

Fra boken «I samtale med Øivind Andersen»,

ved Kåre Ekroll, Lunde forlag, 1981

Med tillatelse. Undertitler ved I.G.

---