Rosenius og verdensrettferdiggjørelse (II)
Av Carl Fr. Wisløff
I 1843 var Rosenius i Finland for å bli kjent med den gamle leserhøvdingen Paavo Ruotsalainen. Det møtet ble ikke til glede for noen av dem, de passet ikke godt sammen. Rosenius syntes at Paavo var lovisk i sitt syn på nåden og troen, men altfor fri i sin livsførsel. Paavo på sin side kunne heller ikke med Rosenius, som han syntes var en nokså overfladisk herre. Det er nok grunn til å tro at de to særpregede menn misforsto hverandre en smule.
Men om det bekjentskapet ble en skuffelse, så traff Rosenius en mann som han til å begynne med hadde svært stor sympati for. Det var den finske presten Fredrik Gabriel Hedberg. Dette var en evangelisk-sinnet mann som etter hvert kom i skarp motsetning til Paavo og hans folk. Rosenius ble glad da han traff Hedberg. Her fant han jo en forkynner som sto i kamp for evangeliets sannhet mot Paavo og de andre loviske gubbene, akkurat som han selv, Rosenius, sto i strid med Ternström og andre loviske, kirkelige tradisjonalister. Slik så det ut for Rosenius. Men det skulle snart vise seg annerledes.
Oppgjør med Hedberg
I 1844 fikk Rosenius et stykke fra Hedberg som skulle inn i «Pietisten». Rosenius ble betenkt da han hadde lest det. For her så det jo ut til at Hedberg var antinomist (en som ikke vil vite av loven) og hadde tilbøyeligheter i retning av verdensrettferdiggjørelses-læren. Og da stykket sto i «Pietisten», hadde Rosenius satt til et forklarende tillegg, hvor det blant annet het: «När författaren (…) visar (…) at alt hos Gud är redo (…) må hvar och en vakta sig för den villfarande meningen (…) som skulle vi utan omvändelse blifva saliga (…)». Dette likte ikke Hedberg, og det ble en del brevveksling mellom de to om saken. Og nå viste det seg etter hvert at forskjellen i åndelig grunnsyn var ganske stor.
I denne situasjon fant Rosenius det rådelig å invitere Hedberg til Stockholm, så de kunne få tale ut om sakene. Hedberg kom også, i 1846, og hadde med seg en åndsfrende, en ung teolog som het Roslin. Men det skulle vise seg at avstanden mellom dem var større enn de hadde trodd.
Hedberg og Roslin syntes ikke Rosenius forkynte evangeliet fritt nok. Du blander sammen lov og evangelium, sa de til ham. For når du forkynner evangeliet, kommer du alltid med en mengde ord om at det bare er fattige syndere, bedrøvede samvittigheter som tror evangeliet. Hvorfor sier du det? Verden eier jo syndenes forlatelse ved Kristi død. Forkynn derfor bare ordet om dette, og be sjelene holde det usvikelig fast! Så er alt vel. Og hvorfor snakker du så mye om kjennetegnene på en sann tro? Slikt tjener bare til å ta motet fra Guds barn. «De forferdelige kjennetegnene» (Roslins uttrykk) skremmer sjelene bort fra nåden. Nei, forkynn ganske enkelt ordet om forsoning og rettferdighet i Kristus!
Evangeliet forkynner jeg, svarte Rosenius. Men jeg forkynner også loven. For det menneske som ikke ved loven kommer til å kjenne sin synd og vantro, han får aldri bruk for evangeliet. Forsoningen i Kristus er fullbrakt, det er sant. Men ingen får likevel del i den uten at han omvender seg. (Dette kunne nok også Hedberg si, når han ble provosert, men han tålte lite å høre andre forkynne det!) Det er også nødvendig å tale om kjennetegnene på en sann tro og en ny fødsel. Den kristne må kunne prøve seg selv. Men han skal ikke bygge på kjennetegnene, bare Ordet står fast i anfektelsens stund.
Likevel trenger vi å vite hva en sann tro kjennes på. Troen er jo ikke bare et regnestykke. Den tro som ikke kjemper, som aldri engstes, er ingen sann tro. Og jeg frykter for at måten dere forkynner på vil gjøre folk sikre og trygge, gi dem en «forstandstro» uten frukt i et hellig liv.
Til enighet kunne de ikke komme. Andre motsetninger kom til og etter hvert gled de to fra hverandre.
Ahnfelt irettesettes
Da Rosenius hadde sine samtaler med Hedberg, var sangeren Oscar Ahnfelt til stede. Det ser ut til at han den gangen mest holdt med Rosenius. Men etter hvert gled han mer over til Hedbergs anskuelser. Og snart reiste Ahnfelt rundt og forkynte verdensrettferdiggjørelse. Dette vakte stor oppsikt. I Jönköping kom det til en offentlig diskusjon. Rosenius sørget dypt over dette. Lina Sandell forteller i et brev fra 1862 at hun en kveld hørte saken omtalt hjemme hos ham. Det var mye tale om verdensrettferdiggjørelses-læren, skriver hun. Nå vil Rosenius offentlig ta til orde mot det synet Ahnfelt forkynner. Hvordan skal dette gå? Rosenius sa endog i går at han for sin samvittighets skyld måtte risikere brudd med Ahnfelt. «Men o hva alla dessa slitningar äro bedrövliga», slutter Lina Sandell.
Artikkel i «Pietisten»
Samme år tok så Rosenius til orde i en stor artikkel i «Pietisten». Det var ikke første gang han uttalte seg offentlig om dette spørsmålet, men en slik større artikkel hadde han aldri ofret på det før. Vi skal se litt på denne artikkelen.
Han begynner med å si at de som forsvarer satsen «värden i Kristus rättfärdig är vorden», ikke har ment å si at alle mennesker dermed uten videre er rettferdiggjort og frelst i bibelsk mening. Noe slikt har disse aldri ment. Det de har tilsiktet, er å gi et sant og klart uttrykk for den bibelske sannhet at Kristus i sin død har båret alle menneskers synder.
Når en bare forstår uttrykket riktig, kan en med en viss rett si at verden ble rettferdiggjort ved Jesu død og oppstandelse. Det sier endog Anders Nohrborg i sin ansette gamle postille, som ingen kan beskylde for vrang-lære. Rosenius siterer et stykke fra Nohrborg for å vise dette: Jesus utslettet syndeskylden ved sin død, derfor ligger den ikke lenger på verden. Men da Jesus selv var rettferdig, måtte den rettferdige Gud reise ham opp fra de døde og erklære ham for rettferdig. «Således ser vi, att en rättfärdiggörelse även gick över världen i samma stund som Jesus ble rättfärdiggjord».
Noe annet er, forklarer Rosenius, at et menneske må «komme til omvendelse og tro på Kristus, ellers blir han fordømt». For den som ikke tror, er jo «under Guds vrede».
Farlig misforståelse
Men en bør helst ikke bruke dette uttrykket at verden er rettferdiggjort i Kristus, sier Rosenius videre i sin tilslutning til Nohrborg. Og det av to grunner. For det første er uttrykket ikke bibelsk. Bibelen bruker ordet «rettferdiggjort» bare om de troende.
Men det er enda en grunn til at en bør unngå dette uttrykket. Saken er at det kan lede til en forferdelig misforståelse. Her forteller Rosenius noe han opplevde 30 år tidligere. Det var en flokk kristne oppe i Norrland som hadde tilegnet seg denne læren. De var kommet til den konklusjon at det nå ikke lenger var nødvendig verken med omvendelse eller tro; alt var jo gjort i og med Kristi død. Ønsket jeg dem Den Hellige Ånds nåde, lo de av meg og sa at det trengtes ikke, for de hadde fått alt da Kristus døde på korset. Det er sørgelig å si det, slutter Rosenius, men denne flokken forsvant til slutt i verden, som vannet forsvinner i sand. – Vi er ikke i tvil om hva satan har i sinne. «Kan satan ikke holde menneskene fanget i grov synd, skaper han seg om til en lysets engel og fører dem under evangeliets flagg tilbake til mørket». Må vi aldri mangle «Herrens frykts Ånd», heter det til slutt.
Artikkelen er klar og sterk. Den er holdt i en mild tone. Rosenius ønsket ikke gjøre noen urett. Men vi forstår hvor alvorlig han ser på saken. Mot slutten er artikkelen preget av det aller dypeste alvor. Den synes også å ha hatt god virkning.
Ahnfelt bøyde av. Enten han nå har vært overbevist eller ikke, vakte han i hvert fall ingen uro lenger.
Disse trekk fra Rosenius sitt liv viser at han var meget langt fra å sympatisere med læren om verdensrettferdiggjørelse.
Fra tidsskriftet «Fast Grunn», 1949.
Utvalg og undertitler ved I.G. Del 2 av 3