Når sorgen trykker
Dikt av Bente Hegge
O, min Fader så stor,
o, min Jesus og bror!
Du har rystet mitt hjerte og sinn.
Dine slag har meg nådd,
da du gav meg det lodd
– som nå smerter så dypt i mitt bryst.
Du min Jesus og venn,
hvor går veien så hen
for ditt barn, som nå smertes i savn?
Vil du heve mitt blikk,
se, i eie hun fikk
– skjønne krone av gull vi må få!
Du er underlig stor.
Du er mektig i ord.
Dine veier kan aldri forstås.
Men du lovet det har:
Dine små, skjøre kar
– skal i himlen få klarhet i alt.
Det du giver og tar,
i full visshet du lar,
hver en hendelse, skje på min vei.
Noe tilfeldig, nei,
Jeg må lovsynge deg
– du som vet hva er tjenlig for meg.
I min angst du har gitt,
gjør mitt hjerte til ditt,
la meg kjenne, og se du er mild!
Dine øyne meg ser,
da når jeg til deg ber
– du min Frelser, gi svaret du vil!
Å, hvor stort er det ei,
ingen river, å nei!
dine ut, av din frelsende hånd!
Du er veldig og god,
i mitt sted er du tod
– for hver sjel som deg søker i tro.
Takk, min Jesus, for fred!
Herren er nå ei vred.
Du har brodden fra døden tatt bort.
Der i himlen, med sang,
venter vrimlen, vår gang.
– Takk for håpet: vi møtes igjen!
På de gater av gull,
der det ei finnes hull
som vil vakle vår fot, til nytt fall.
Der i evighets vår,
når med kjære vi får
– prise Lammet for Frelserens sår.
Diktet ble til etter at Bente og Alf Ivar Hegge mistet sin datter, Miriam, to år gammel.