«Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom»
Av Jan Endre Aasmundtveit
Julens salmedikter
Hans Adolph Brorson (1694-1764) er blitt kalt julens salmedikter. En av de mest kjente og kanskje mest dyptgripende julesalmene Brorson har skrevet er «Mitt hjerte alltid vanker». Salmen vitner om en dikter som på en særlig måte evner å bruke de poetiske virkemidlene – virkemidler som på en mesterlig måte framhever dikterens budskap. Men framfor alt vitner salmen om en stor Frelser. I denne salmen møter vi en ekte poesi, og en sann forkynnelse av julens store under.
Denne salmen ble første gang utgitt i 1732, og markerer starten på en rik tid i Brorsons liv – ikke minst som salmedikter. Den ble publisert i et hefte som besto av 10 salmer fra hans hånd. Dette var det første salmeheftet Brorson ga ut, men det vitner om at han på denne tiden ikke var noen nybegynner, verken som dikter eller sjelesørger.
I Sangboken (nr. 643) er det gjengitt fem vers av denne salmen. I Brorsons salmehefte fra 1732, og senere i hans salmebok «Troens rare Klenodie» fra 1739, har salmen 11 vers. Jeg vil nedenfor gjengi enkelte av versene i Brorsons egen skriftform.
Dere skal finne et barn
Brorson selv knytter et bibelord til denne salmen – som en overskrift. Det er ordet fra Herrens engel til hyrdene på marken i Luk 2:12: «Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe». Brorson fører oss fram til denne krybben, og til dette barnet. Ja, han fører oss helt inn i Jesu føderom. Også menn som Martin Luther og Thomas Kingo har gitt oss mektige salmer om dette tegnet, om underet Herrens engel forkynte. Men Brorson lar oss også bli personlig delaktige. Det er min Jesus som ligger her i krybben.
Mens Kingo gjennom sine salmer gjennomgående taler på vegne av menigheten, ser vi kanskje spesielt i denne salmen at Brorson taler på vegne av den enkelte kristne.
Der har min tro sin skatt
Brorson innleder salmen med å sammenfatte hva dette store Guds under har gitt ham, og alle dem som har funnet fram til dette barnet som engelen forkynte. Den som har funnet sin skatt i ham, har fått en ny hjerteinnstilling – et hjerte rettet på Jesus. Og den som har det slik, vil ikke kunne slå seg til ro med å betrakte dette store Guds under en enkelt gang, eller en gang i blant. Nei, for han blir det en trang til stadig å vende tilbake, og til å være hos ham.
Mit hierte altid vanker
i Jesu føde-rum,
did samles mine tanker
i deres hoved-sum.
Der er min længsel hiemme,
der har min troe sin skat,
jeg kand dig aldrig glemme,
du søde jule-nat.
Den mørke stall er mitt
hjertes frydeslott
Brorson trekker videre fram de store motsetningene. Her er det «Gud af himmerige» og den store «himmel-helt» som tar inn i en ussel stall. Ved dette får vi et glimt av den dype fornedrelsen vår Frelser tok på seg (Fil 2:6-7), og av den uendelig store gaven som ved dette ble oss til del (2Kor 8:9). Dermed blir den mørke stallen forvandlet til mitt hjertes frydeslott.
Du mørke stald skal være
mit hiertes fryde-slot,
der kand jeg daglig lære,
at glemme verdens spot.
Der kand jeg best besinde,
hvori min roes bestaaer,
naar Jesu krybbes minde
mig ret til hierte gaaer.
På samme tid vitner det som her skjer om hvor foraktet han var, han som er «Gud af himmerige», han som er «Guds væsentlige ord», han som er Ordet fra evighet av (Joh 1:1). Ja, han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham (Joh 1:11).
Men, ach! hva skal jeg sige,
naar jeg vil tænke paa,
at Gud af himmerige
i stalden ligge maa.
At himlens fryd og ære,
Guds væsentlige ord,
skal saa foragtet være
paa denne slemme jord.
Den store himmelhelt
på tiggerens plass
Han som er himmelens Gud og som har skapt alt (Ord 8:22-31), han kunne med rette hatt sitt komme til vår jord i herlighet og glans. Han kunne ha talt et ord, og det hadde stått der (Sal 33:9). Men han valgte i stedet, for vår skyld, å fornedre seg selv, og åpenbare seg for oss i fattigdom og usselhet.
Hvi skulde herre-sale
ey for dig pyntet staa?
Du havde at befale,
i hvor du pegte paa.
Hvi lod du dig ey svøbe
i lyset som et baand,
og jordens konge løbe
at kysse paa din haand?
Hvi lod du ey udspende
en himmel til din telt,
og stierne-fakler brænde?
o store himmel-helt!
Hvi lod sig ey til syne
en mægtig engle-vagt,
som dig i silke-dyne
saa prægtig burde lagt?
Ney! Jesus faaer sit leye
i denne gode juul,
hvor betlere de pleye
at legge sig i skiul.
Det var og ey hans eget,
det høe, hvori han laae,
han havde ey saa meget,
hand kunde ligge paa.
Her får han nå sitt leie «hvor betlere de pleye at legge sig i skiul». Han tar inn der tiggerne holder til. Og han som eier himmel og jord (1Mos 14:22) må ligge i andres høy og strå (Mat 8:20).
Kom Jesus – inn i mitt
hjerte og sinn
Men Brorson tar oss ikke bare med inn i dette Jesu føderom. Han ønsker også Jesus inn i sitt eget hjerte. Dermed vil han også på det sterkeste tilskynde oss til å lukke Jesus inn.
Ach! kom! Jeg vil oplukke
mit hierte, siel og sind
med tusind lengsels-sukke.
Kom Jesu, dog derind!
Det er ey fremmed bolig,
du har det selv jo kiøbt.
Saa skal du blive trolig
udi mit hierte svøbt.
Likesom himmelens Gud tar inn i denne usle stallen, slik kan og vil også himmelens Gud ta inn i hans eget usle hjerte. For dette hjerte, om enn det er usselt, har han selv kjøpt det (1Pet 1:18-19). Nei, det er i sannhet ingen fremmed bolig for ham!
Min rette «qvæge-stund»
Brorson har bygd opp salmen slik at vi likesom kommer nærmere og nærmere inn på dette barnet i krybben. Det hele når et klimaks i det siste verset. Det er Jesus han ønsker å leve og dø for. Det er hos ham han har sin rette «qvæge-stund». Det er hos ham han i sannhet finner næring for sin sjel, og trøst og styrke for sitt arme hjerte. Det er her han har sin «rette gledesstund» (som M. B. Landstad oversetter).
Jeg vil med palme-grene
dit hvile-sted bestrøe.
Min brudgom, dig allene
jeg leve vil og døe.
Kom! lad min siel erlange
sin rette qvæge-stund,
at kysse tusind’ gange
din søde rosen-mund.
De siste linjene til Brorson har Landstad, ved sin oversettelse av salmen, skrevet om. I likhet med mange av pietismens forkynnere og salmediktere i den tiden anvender Brorson her bilder hentet fra Salomos Høysang, der det tales om bruden og brudgommen – om bruden som menigheten eller den enkelte troende, og om brudgommen Jesus. Her finner vi brudens ord: «Å, ville han bare kysse meg med kyss av sin munn!» (Høys 1:2). Og dette «kyss» Herren her har skjenket ham, vil Brorson gjengjelde, slik salmisten også uttrykker det: «Kyss Sønnen» (Sal 2:12).
Landstad avslutter Brorsons salme slik: «At du er født her inne i hjertets dype grunn»! Ut fra et dikterisk synspunkt kan det nok hevdes at Landstads omskrivning er å gjøre vold mot Brorsons diktning. Brorsons anliggende er å beskrive dette fellesskapet med Frelseren mer og mer inderlig – noe som for ham naturlig fører over i en sammenlikning med bruden og brudgommen i Høysangen. Likevel er ikke Landstads omskrivning noen svekking av de bibelske sannheter. Det er en sentral bibelsk sannhet som her trekkes fram, og dette er også en viktig sak for Brorson å minne oss om gjennom denne salmen. Likesom Jesus ble født inn i den usle, mørke stallen, er han nå også født inn i mitt hjerte.