Jesu blod renser fra all synd
Av Andreas Fibiger
Presten hadde holdt et møte. Det var blitt kveld, og han gikk hjemover gjennom gatene i den stille byen. I en dør sto en ung tjenestepike for å trekke litt frisk luft etter dagens arbeid.
Det forekom presten at hun smilte av ham idet han gikk forbi. Stakkars unge pike, tenkte han. Det er vel en av disse lettsindige kvinnene som bare har et smil til overs for en hellig prest. Så var det en stemme som hvisket til ham: Gå bort og snakk til henne! Og halvt med, halvt mot sin vilje snudde han og gikk bort og ga seg i snakk med den unge piken. Sine hette hun.
Og så merket presten, slik vi ofte får erfare det, at han hadde tatt grundig feil. I stedet for en spottende, ung pike fant presten en søkende sjel, som det var fullt alvor for. Så langt fra at hun ville spotte, var hun tvert imot alvorlig bekymret for sin sjels frelse. Tårene brøt frem, og hun klaget bedrøvet: – Hva skal jeg gjøre for at jeg kan bli frelst?
Da begynte presten å holde Guds nådefulle løfter frem for den bekymrede sjelen. Men det var som hun ikke våget å ta dem til seg. Om hun da ikke trodde dem? – Jo, de er nok for deg, herr pastor, og for alle andre, men ikke for meg. Å, jeg er uren i Guds øyne, så stor en synder!
Da fikk presten en god idé. Han tok nytestamentet sitt og slo opp i 1Joh 1:7. – Les det, sa han. Og Sine leste: «…og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd». – Det står det ikke, sa presten. Og Sine leste igjen, akkurat det samme. – Det står ikke det, sa presten. – Jo, påsto Sine. – Du kan selv se. Og presten leste. – Jo, sa han, det står virkelig så. Men hør nå, Sine, det passer jo ikke. For du sier jo at du er altfor stor synder, altfor uren til at du kan tro at du kan bli hellig og ren i Guds øyne! Men se her, her har du blyanten min! Stryk nå ut det ordet som står der: «All». Så står det: «Jesu hans Sønns blod renser oss fra … synd». Og det kan jo bety fra litt synd, og fra en del synd, men bare ikke fra all synd.
Dette syntes ikke Sine var helt riktig. For hun hadde en gang lest på det siste bladet i Bibelen sin at hvis noen tok bort noe fra ordene i den profetiske boken, skulle Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad (Åp 22:19). Så stryke ut noe i Guds ord, det torde hun ikke.
– Ja, ja, sa presten, vi lar det stå som det står. Men vi har lov å skrive i margen, for det er da min bok! Så skriver vi: Renser oss fra all synd, unntagen Sines! Og den stakkars piken måtte smile gjennom tårer, for det var altfor merkverdig om det skulle stå i Bibelen at Jesu Kristi blod renser fra all synd, unntagen fra hennes.
– Ja, vil du ikke tro ordet som det står der, kan jeg ikke hjelpe deg. De ba en bønn sammen, og så skiltes de.
En åtte dagers tid etter sitter presten en dag i sitt værelse. Det banker på døren. – Kom inn! Der sto en ung pike, og det var naturligvis Sine. – Kjenner presten meg igjen, spurte hun. – Ja, var svaret, det gjør jeg, men oppriktig talt, jeg ser så mange ansikter, derfor vet jeg i øyeblikket ikke…
Da får jeg si deg hvem jeg er! Hun rettet seg og så ham inn i øynene, og idet et lyst, tåredogget smil gled over ansiktet hennes, sa hun: – Jeg er: Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd, også fra Sines!
Guds Ånd hadde hjulpet henne til å tro det.
Fra boken «Gullkristne»,
Lutherstiftelsens forlag, Oslo, 1948