Lovisk forkynnelse
Av Per Bergene Holm
For mange er lovisk forkynnelse identisk med lovforkynnelse. Og forkynnelse med solid læremessig substans oppfattes på samme måte «tung» og «lovisk». Loviskhet brukes som karakteristikk av både innhold og form, men ofte sier nok ordet mer om dem som bruker det, enn det sier om den forkynnelse man vil karakterisere.
Den forkynnelse er lovisk som gir mennesket håp om velbehag hos Gud, frelse, helliggjørelse og evne til å gjøre noe for Gud, med grunnlag i det naturlige mennesket selv. Om dette kles i «evangeliske vendinger», er det fortsatt like lovisk. Den loviske forkynnelse har lite eller ingen forståelse for menneskets totale syndeforderv eller Guds hellighet. Den loviske hater loven, for nettopp loven tar fra ham troen på ham selv, at han kan gjøre og være noe i forholdet til Gud. Han elsker derimot en avstumpet lov, en lov han kan leve med og som levner ham ros og ære. Den loviske elsker utfordringer, oppgaver og en tjeneste som han kan gjøre ut i fra seg selv, og han elsker all tale om at Gud har bruk for ham, at Gud er glad i ham slik han er, forstått som at Gud godtar og aksepterer ham («Du vet vel om at du er värdefull», «elskad för din egen skull», «Gud aksepterer deg» osv). Det allmennreligiøse «evangeliet» er ikke noe annet enn forkledd loviskhet som tar bort behovet for det sanne evangeliet.
Guds hellige lov har fremfor alt den hensikt å gjøre hvert menneske skyldig for Gud, lukke menneskets munn og ta fra det all ros og ære, all tro på seg selv og egne muligheter til å bli frelst og gjøre noe for Gud ut fra seg selv. Slik er loven en tuktemester til Kristus for at det Gud fra evighet har lovt, ved tro på Kristus skal bli gitt til hver den som tror.
Evangeliet er at det som aldri kunne utrettes gjennom loven, det vil si ut fra mennesket selv, det har Gud gitt oss i og med Jesus Kristus. Og da taler ikke Skriften bare om hva vi trenger for å stå rettferdige for Gud (Kristus for oss), men den taler også om alt vi trenger for å bli bevart, bli helliggjort, for å tjene og virke til Guds ære og menneskers gagn (Kristus i oss).
Den troende er og blir i seg selv udugelig, men i Kristus er han fullkommen hellig og rettferdig, og i kraft av at Kristus lever i ham ved troen, er den troende satt i stand til all god gjerning. Men selv om den kristne jager etter fullkommenhet og formanes til dette, er og blir fornyelsesverket i den troende bare begynnende her i tiden. Den troende makter ikke alltid «å vandre i Ånden», det vil si ene og alene å ha sin tro og tillit i Frelseren, men han vender seg i kjødelig vantro og loviskhet stadig til seg selv og sitt eget, og svikter og faller derfor på alle vis. Og det er nettopp denne stadige erfaring av egen vantro og synd som holder den kristne i ydmykhet og selverkjennelse, slik at han aldri kan ha noe sikkert håp innfor Gud i det Kristus har virket i ham, men bare i det Kristus er og har gjort utenfor ham. For det er alene fullkomment, og gir – Gud være takk – den troende en klippefast grunn for hans frelse.