Hvordan veien til himmelen ble åpnet
Barnestykke av Mia Hallesby
Et slott lå fritt og vakkert, omgitt av en stor park. En liten gutt kom gående på veien opp mot slottet. Han ville inn å hilse på kongen. Men ved inngangen ble han stanset av en soldat som gikk frem og tilbake med gevær.
Vakten lo da han hørte hva gutten ville, og sa at han straks fikk gå sin vei. Men gutten ville ikke gi seg og forsøkte å trenge seg frem. Da truet soldaten ham med geværet, og gutten gikk gråtende nedover parken.
Der møtte han en fint kledd herre. Det var kronprinsen.
«Hvorfor gråter du?» spurte prinsen.
Gutten fortalte at han gjerne ville se kongen, men ikke fikk komme inn.
«Bli med meg. Jeg skal følge deg til kongen», sa kronprinsen, og tok gutten i hånden. Vakten sto denne gangen stramt og hilste da de gikk forbi.
De gikk videre gjennom mange saler og rom til de kom til det værelset der kongen var.
«Her er en liten gutt som gjerne vil hilse på deg, far», sa kronprinsen.
Kongen syntes godt om gutten og snakket en lang stund med ham. Og glad og fornøyd gikk gutten hjem igjen. Nå hadde han sett kongen.
Veien til kongen var stengt for gutten inntil kronprinsen, kongens egen sønn, hjalp ham.
På samme måte var døren inn til himmelen stengt for alle mennesker. Men Jesus, Guds egen sønn, åpnet den for oss. Han sier selv: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Han sier også: «». Og et annet sted: «».
Det høres underlig ut at Jesus kaller seg selv en vei og en dør. Men når du tenker på gutten, forstår du det. Hvis han ikke hadde møtt kronprinsen og fått følge med ham, hadde veien vært stengt for ham.
På samme måte må vi møte vår venn og frelser, Jesus.
Vi må legge vår lille, svake hånd i hans store, sterke, og vandre livsveien sammen med ham. Da vil himmelens dør åpne seg, og Gud selv ta imot oss i de evige boliger.
Fra boken «Barneandakter»,
Indremisjonsforlaget, 1946