Rosenius som sjelesørger

Av Carl Fr. Wisløff

Da Carl Olof Rosenius døde i 1868, var han kjent over hele Norden som evangelisk predikant og sjelesørger. Hans blad «Pietisten» hadde en utbredelse langt ut over det vanlige for den tid.

Det emnet jeg vil si litt om, er vel valgt. Rosenius var sjelesørger. Han var kommet til tro i et miljø hvor personlig sjelesorg var alminnelig praktisert, og han hadde selv fått hjelp av erfarne sjelesørgere. Han ble stadig oppsøkt av mennesker i sjelenød.

Emnet er meget omfattende. En kan trygt si at alt Rosenius skrev har et sjelesørgerisk sikte.

Hele tiden er tonen personlig, inntrengende, siktet inn på de dypeste lag i personligheten hos den som leser det han har skrevet. Dermed er det sagt at vårt emne ikke kan belyses omfattende i en kort artikkel. Vi må nøye oss med å ta frem noen sentrale synspunkter hos sjelesørgeren Rosenius.

Hva sjelesorg er

Men hva forstår vi med uttrykket sjelesorg? For Rosenius skal sjelesorgen ved Guds ord føre mennesker til Jesus og dermed til frelse og evig liv. Alt er innsiktet på det helt avgjørende: Frelse eller fortapelse, himmel eller helvete. Anfektelsens nød er ikke langt unna: Står jeg i nåde hos Gud?

Forholdet til Guds ord er selve kjennetegnet på at en er blitt en kristen. «Det sanne kjennskap til Kristus viser seg derved at Kristus blir det for oss som Skriften sier at han skal være, og at han virker det i oss som Skriften sier at han skal virke».

Bibelen som autoritet

Avgjørende for denne sjelesørgers holdning og praksis er hans dype overbevisning om at Bibelen er Guds ord. Å møte Rosenius i sjelesorg vil si å møte Guds ord. La oss slå opp boken – la oss se hva Ordet sier – slike ord og vendinger går stadig igjen. Når Guds ord har talt – og det vil for Rosenius si: når vi har sett hva Bibelen sier – er saken avgjort.

Denne holdningen inntar han alltid, hvem det så er han for anledningen vender seg til. Verdslige og uomvendte mennesker godtar ikke at Bibelen er Guds forpliktende tale til oss, og kan man da bruke Bibelen som autoritet overfor slike? Ja, hva ellers, mener Rosenius: det er Ordet som selv må overbevise et vantro menneske, ingen annen og intet annet kan gjøre det. Og dessuten, om ikke noen annen bøyer seg for Guds ord, må sjelesørgeren i hvert fall vise at han gjør det.

Nå er det ikke så ofte Rosenius i sine skrifter vender seg til uomvendte og likegyldige folk. Hans adressater er åndelig engasjerte mennesker. Vakte og søkende, eller troende, men anfektede sjeler – slike er det han vender seg til. Men uansett hvordan den åndelige tilstand er hos dem han ser for seg: det er i alle tilfelle Bibelen som må få utrette det som er nødvendig, intet annet duger. Men Guds ord kan: «Ser vi ikke for våre øyne dette, hvordan en guddommelig kraft, gjennom Ordet, kan vekke syndere, opplyse, rense, helliggjøre og bevare dem til evig liv, midt under de vanskeligste forhold?»

Menneskets totale syndeforderv

Ulykken er imidlertid at mennesket har vanskelig for å tro Guds ord og stole på det. Her berører vi et nytt hovedpunkt i Rosenius’ forkynnelse og sjelesørgeriske sikte: Han har et mørkt syn på den menneskelige natur. Han inntar her det typisk lutherske standpunktet, det Luther selv har uttrykt slik: «Arvesynden er en så dyp fordervelse av naturen at ingen fornuft kan fatte den, men det må tros ut fra Skriftens åpenbaring» (Schmalkaldiske art. III).

Så heter det f.eks. i en av de tidligste artiklene i «Pietisten»: «Alt menneskelig er svakt, vaklende, usikkert, omskiftende, som fornuft, følelse, tanke og omdømme» (1. årg. 1842). Slik begynner han. En undres jo om ikke en oppbyggelig artikkel med slike åpningsord har vakt motforestillinger hos en og annen av leserne. Men for Rosenius var den bibelske sannheten om syndefallet og dets følger en overmåte viktig sak, som forkynneren og sjelesørgeren ikke måtte tie om. Gang på gang vender han tilbake til dette. I årgangen 1851 kommer en rekke artikler med slike overskrifter: Syndefallet og dets følger. Oppreisningen og det første evangelium. Solgt under synden. Rosenius behandler disse svære spørsmål ut fra en fast overbevisning om at Bibelens første kapitler forteller det som faktisk har funnet sted. Menneskets synd var ulydighet mot Guds bud – sammen med den hovmodighet som slangen fristet til: Det ville bli som Gud. Og dermed ble alt ødelagt. I stedet for barnlig tillit til Gud, sammen med gleden over å få være hos den kjærlige Far, kom det angst og skrekk overfor ham, «sammen med en forferdelig forvirring i tankene, og blindhet og ondskap i hjertet». Guds bilde i sjelen er borte, og i stedet er kommet «et fryktelig djevelbilde».

Ingen guddommelig gnist

Rosenius’ sjelesorg går ikke ut på å finne en guddommelig gnist i mennesket, en rest av det opprinnelige gode, noe som en kan utløse, levendegjøre og utvikle. Her er det intet å bygge på. Menneskehjertet elsker ikke Gud, men flykter fra ham, mens det i stedet elsker synden.

Dette er noe av det siste vi mennesker er villige til å innrømme, hevder Rosenius. Faktisk har vi lettere for å tro at Guds Sønn ble menneske, enn å ta til oss den lærdommen at vi er ganske solgt under synden, ute av stand til å gjøre Guds vilje med det rette alvor. «Det går lang tid, og det koster mange harde og engstelige kamper, før man innser hvor nødvendig det er å ta til seg læren om menneskets dype fordervelse». Hvorfor er denne erkjennelse så nødvendig og hvorfor er dette punkt et så dypt sjelesørgerisk anliggende? Jo, fordi ingen lærer rett å tro på Gud og på nåden i Kristus, før han har oppgitt all tro på seg selv og sine muligheter til å elske Gud. Disse tankene kommer Rosenius ofte tilbake til.

Du kan ikke tro

Av naturen tenker menneskene nemlig helt annerledes. Å tro, det kan jeg saktens – bare jeg vil. Vanskeligheten består bare i realiseringen av mine egne forsetter. Til det kan jeg nok trenge guddommelig bistand; men å tro, det kan jeg selv. – Nei, sier Rosenius, det kan du ikke. Guds ord og Ånd må gjøre det underverk med deg at du tror.

Ikke så verdifull

En kan vanskelig tenke seg noe mer fremmed for moderne religiøsitet enn Rosenius’ forkynnelse på dette punkt. Lenge har det nå vært vanlig å si at «du er verdifull, gå ikke med et negativt selvbilde, si ja til deg selv». I grunnen har allmennreligiøsiteten tenkt slik til alle tider, men nå er det vel ikke fritt for at også kristen sjelesorg har overtatt noe av denne tonen. Rosenius ville – som alle eldre tiders åndelige veiledere – ha avvist en slik tankegang. Ikke en gang på det rent menneskelige planet – uten direkte relasjon til gudsforholdet – ville han ha lyttet til tanken om det uendelig verdifulle mennesket. For mennesket er en fallen skapning. Guds kjærlighet til oss er absolutt uten grunnlag i noe som helst annet enn hans egen ufattelige, grenseløse kjærlighet.

Lov og evangelium

Rosenius er her sterkt motivert av den lutherske forståelse av Guds ord som lov og evangelium. Guds lov er hans krav til oss, hans dom over våre synder, og hans rettferdige fordømmelse av syndere. Guds evangelium er hans forkynnelse av syndenes forlatelse, barnekår og salighet for Jesu Kristi skyld, uten vilkår, uten forbehold. Loven er Gud i hans anklage og dom. Evangeliet er Gud selv i hans tilgivelse og rettferdiggjørende nåde. Det finnes ikke gnist av nåde i loven; der krever Gud alt. At mennesker «ved Guds hjelp» gjør så godt de kan, er ikke tilstrekkelig til å redde noen fra den fortjente straff og fordømmelse. – Men det finnes heller ikke noen reservasjon, intet minimumskrav, intet forbehold i evangeliet – intet annet enn tilsigelse av syndenes forlatelse og guddommelig kjærlighet for Jesu skyld. – Dette er et gjennomgangstema hos Rosenius. Henvisninger til hans skrifter er overflødig, man vil finne disse tankene over alt.

Absolutt fortapt

En av de første store artiklene i «Pietisten» 1842 handler om Guds lov. Ut fra Bibelens ord viser Rosenius at Guds lov sikter på å vise mennesket at det er absolutt fortapt og fordømt i seg selv. Det ulykkelige er at mennesket vil misbruke Guds lov, idet en søker «å gjøre loven til en rettferdighetsvei»: Når man med Guds hjelp gjør så godt en kan, må vel Gud ta imot meg! Men nei, slik er det ikke. Guds lov krever hel og full rettferdighet og hellighet. Ingen består overfor Guds lov. Lovens siste ord til synderen er derfor: Du er fortapt. Når den erkjennelsen går opp i hjertet, er en moden til å fatte evangeliet om tilgivelse for Jesu skyld.

Betalt en høy pris

Forsoningen i Kristus er grunnlaget for vår frelse og hovedsaken i Guds ords budskap til menneskene. En kan ikke på riktig måte veilede mennesker til fred med Gud uten å vise til den dyre pris som måtte betales for vår frelse. All vanlig religiøsitet tenker annerledes.

Kristi stedfortredende død for våre synder, og hans rettferdighet som blir tilregnet oss ved troen, er grunnlaget for vår tro og vår visshet om å stå i nåde hos Gud.

Fra boken «Fullfør din tjeneste», Lunde forlag, 1993.

Utvalg/undertitler ved I.G. Del 1 av 2

---