Johannes Brandtzæg – omvendelsen
Av P. S. Eikrem
Barndom og ungdom
Johannes Berg Brandtzæg ble født på Abelvær 30. desember i 1861. Han var den nest eldste av åtte søsken. Hva skulle det bli av dette barn? Det spørsmålet kunne ingen besvare. Men hans far holdt på å bli en velstandsmann. Til fattigdom fødtes de ikke. Forresten – det hadde vært så forskjellig i slektens historie, så opp og ned. Leveveien skulle tas fra havet, i alle fall kom velstanden derfra. Og havet var så lunefullt og uberegnelig. Men ville det fortsette som det hadde gjort til nå, var ikke utsiktene så verst, og arbeid var det nok av. Barna skulle få den utdannelsen som deres far savnet. Eldste bror, Nils, ble sendt til Trondheim allerede i syvårsalderen. Da Johannes skulle begynne på skolen, fikk de huslærer. På den måten fikk de være hjemme. De leste og lekte dagen lang.
Men da de var 13 og 12 år gamle, reiste begge to til Trondheim. Nils fikk bo hos en slektning, mens Johannes måtte bo hos fremmede. Men det var snille mennesker, så det sto ikke på. De tok seg av ham som sitt eget barn. På skolen utmerket Johannes seg ved sin flid. Leksene først, men når de var unnagjort, bar det ut. For han var ingen stuegris, han likte å leke, og han fant alltid kamerater som var villige til å være med. Men flid og orden preget ham allerede den gangen. Han hadde også et ord til sine brødre som etter hvert kom til byen. Han likte ikke at noen kastet bort tiden. Da tiden kom, tok han selv artium med aller beste karakter.
Det store spørsmål var hva han skulle bli til. Han hadde evner og anlegg til flere ting, men han visste rett og slett ikke hva han skulle slå inn på. Bare én ting sto klart for ham: Han ville studere. Han forsøkte en stund på juss. Nei, det lå ikke for ham. Så noe lengre på medisin. Nei, heller ikke det tiltalte ham. Da var det bare ett fag igjen det kunne bli tale om for ham. Det var teologi. Men det syntes han ikke han var skikket til.
Var ingen levende kristen
Han manglet det vesentligste, han var ingen levende kristen. Men nå kom spørsmålet: Hvordan skulle han bli det?
Både hjemme og ute hadde han vært en snill og god gutt. Som liten levde han barnets fortrolige samfunnsliv med Gud. Han foldet sine hender og bad sin bordbønn. Han lå på gressbakken hjemme og leste sin første bibelhistorielekse om Adam og Eva, om hvor godt de hadde det, og hvor vondt de fikk det. Og gutten gråt. Det var Gud som talte. – Han var med de voksne til kirke, av og til i et forrykende vær. Da hørte han også toner fra himmelen som grep ham. Men han kom bort fra Gud, «og stakkars unggutten fikk kjenne hva det var», sa han senere. Han kastet seg ikke inn i et syndig liv, men likevel «fikk han mange sår og skrammer i sjelen». – Gud kalte på ham både én og flere ganger. Men det ble ikke noe mer enn en rørelse.
De troende i bygden, de som kalte seg lesere, hadde han nok hørt om, men de hadde aldri vakt noen interesse hos ham. Tanken om å bli som en av dem lå der likevel. På nabogården Ramstad var det en del slike. Men det var som en mur mellom dem og ham, både sosialt og åndelig. Det kjente han godt. Å betro seg til noen av dem, det var utelukket. Deinboll, som var prest der i bygden (1880-87), var den eneste han kunne tenke seg å betro seg til, men heller ikke det ble det noe av.
Deinboll hadde like fullt vært til hjelp for ham ved sin forkynnelse.
Teologi i Oslo
Så begynte han likevel på teologi, uklar og famlende. Kanskje han kunne få klarhet i sitt brennende spørsmål gjennom studiet? En tanke som sikkert mer enn én har tenkt, og for noen har det også lykkes.
1880-årenes Oslo var ikke 1850- årenes. Egentlig hadde det ikke vært så mye av levende vannkilder ved Universitetet i Oslo. Den akademiske verden hadde levd sitt eget liv, avstengt og uutgrunnelig. Den haugianske vekkelse blant bøndene hadde ikke berørt dem i vesentlig grad. Det hendte ingenting spesielt før «den johnsonske vekkelse» kom i 1850-årene. Det føltes for mange som et lynnedslag.
En medvirkende ytre årsak til at vekkelsen grep så sterkt om seg, var vel den forferdelige koleraepidemien som i 1853 brøt inn over landet vårt, og spesielt herjet i Oslo. Det gjorde folk lydhøre for budskapet om ansvar, dom og den hinsidige verden. Men den egentlige årsak lå selvsagt dypere. Tiden var inne da den religiøse vekkelse skulle nå overklassen, og ikke minst teologene. To teologer ble bevegelsens førere og største navn: Gisle Johnson og Theodor Caspari, begge to grunnlærde og gudfryktige menn. 1850-70 var disse menns tid. I første halvdel av denne perioden sto hele den teologiske verden i lys lue. Og tar vi med presten Lammers, og den vekkelse han ble redskap til, har vel ingen tidsperiode i vårt land vært så lovende.
Det er sagt med en smule overdrivelse at Johnson hadde full kontroll på alle landets prekestoler og forsamlingslokaler gjennom sine disipler, og det innebar alt som var av privat og offisiell kristendom. Caspari og Johnsons veldige innflytelse på hele vårt folks utvikling i denne tiden er i alle fall udiskutabel. Det gikk en åndsbølge over vårt folk som kjentes over alt, i kirke og skole, i departementskontorene og utover til den menige mann, så å si til den ytterste avkrok av landet. Fra landets lærerskoler lød Guds ord varmt og rent fra grepne hjerter, derfor grep det også hjertene. Synd og ugudelighet ble stoppet, og bygd og by gjenlød av frelsesjubel.
Men bevegelsen stivnet så fort. Det synes å være bare én eneste måte å forklare det på, og det er at hele bevegelsen ble ledet inn i en hard konservatisme. De skapte Luther-kirke mer enn en Kristus-kirke. Enhver som ikke tenkte som den og handlet som den, ble betraktet som en fiende, og skulle lenge få føle dens harde grep.
Denne kirke møtte Johannes Brandzæg da han kom til Oslo i 1880- årene. Livsvarmen var for en stor del ebbet ut. Den var rett-troende og rettlærende etter det vedtatte syn på Luther og Bibelen. Den hadde for det første embetet, dernest sakramentene, dåp og nattverd. Og den hadde Guds ord. Ved dåpen var alle døpte kommet inn i Herrens store familie, og var barn for alltid. Men ordet om synd og omvendelse hadde mistet sin brodd, selv om mange også forkynte dette, de som personlig hadde opplevd det.
Kalt av Gud
Dette syn skulle ligge godt til rette for den unge, alvorlige student. Han tilhørte familien, og han var et godt barn. Barnets tro hadde han aldri mistet. Men allikevel lå uroen der – han hadde ikke fred med Gud.
Bedre ble det ikke. En dag han gikk bortover gaten sammen med en kamerat og snakket sammen om åndelige ting – ingen av dem var frelst – spurte plutselig kameraten: «Hvis du skulle dø nå, Brandtzæg, tror du at du ville bli salig da?» Spørsmålet slo ned i ham. Salig – salig? Han svarte ikke noe særlig på det, men i hans indre lød en stemme som sa: «Nei, det ville du ikke bli!» Dermed var uroen blitt til alvor.
Spørsmålet fulgte ham hjem i ferien. En søndag i Lundring kirke talte presten Deinboll ut fra Lukasevangeliet (13:24): «Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det».
Han talte klart og inntrengende.
«Hvorfor kommer de ikke inn?»
Brandtzæg ble oppmerksom.
«Fordi de ikke vil», svarte presten. «De tar det ikke alvorlig nok».
Han fikk ikke noen løsning på problemet sitt den dagen heller. Men han hadde bestemt seg for å søke Guds rike med alvor. Han leste i Bibelen og ba mye i denne tiden. Men med alt dette, tross alle sine gode forsetter og sin ubestridelige ytre fromhet, freden kom ikke. Han reiste tilbake til Oslo mer nedslått enn noensinne.
Visshet om frelse
Det var en søndag i slottskapellet. Presten J. C. Heuch talte til skriftemål. På galleriet satt Johannes Brandtzæg. Teksten var fra Luk 18:18f: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Det gikk som en frysning gjennom ham. Dette var jo nettopp hans spørsmål. Heuch var den gangen en begynnende fører. En levende kristen, evnerik og klar i sin tanke. Det var ikke lenge før han hadde tilhørerne med seg.
«Har du hørt maken til spørsmål?» begynte Heuch. «Hva skal jeg gjøre?» Han la særlig betoning på ordet gjøre. «Skal du gjøre noe for å arve?» Og ut fra denne tankegangen talte han om det som Kristus hadde gjort. Og med én gang sto det så klart for Brandtzæg som en oppslått bok. Han skulle også arve en dag, sin far og mor. Han behøvde ikke å gjøre noe annet enn å melde seg til arven og ta imot. Det var andre som hadde sørget for den. – Den dagen tok han imot. Han forlot kirken som et nytt menneske, glad og fri.
Og likevel – dagen etter var mesteparten borte. Var han ennå ikke omvendt? Det gikk et par dager med store indre brytninger. Tidlig onsdag morgen gikk han en tur oppover Kirkeveien. Det var stille og rolig. Han gikk og talte med Gud. «Ja», sa han til Gud, «nå vet jeg ingen råd. Jeg har prøvd å lese ditt ord, jeg har bedt til deg, angret, trodd på deg, men alt er like stengt. Nå vet jeg ikke noen annen råd enn å ta deg på ordet, og tro at jeg er ditt barn slik jeg her går». Da ble det med ett så stille der inne i sjelen, det var noe som nesten høylydt sa amen! Nå visste han at han var frelst. Merkelig at han ikke hadde sett dette før. Frelse, det var jo å ta Gud på ordet!
I denne sin første kjærlighets varme til Kristus var det at misjonskallet kom til ham.
Fra boken «Johannes Brandtzæg,
hans liv og virke», Norsk Luthersk
Kinamisjonsforbund, Oslo, 1934.
Utvalg og bearbeidelse: I.G.
Forts. i neste nr.
|
|