Johannes Brandtzæg – Misjonskallet
Av P. S. Eikrem
Misjonstanken bredte seg
Kallet til å drive ytremisjon ble brakt inn i den norske studentverden nettopp på den tid da Johannes Brandtzæg var student i Oslo. På én måte hadde tanken på hedningene vært kjent fra før. Hans Paludan Smith Schreuder hadde vært på misjonsmarken siden 1844 og stod nå ved avslutningen av sitt misjonsliv. Men allikevel var misjonstanken helst fremmed for den akademiske verden. Støtet til 80-årenes misjonsbevegelse i disse kretser kom fra Amerika, hvor de hadde stiftet den frivillige studenterbevegelse for hedningemisjonen. Her i Norge ble Studentenes Misjonsforening stiftet. Santalmisjonen hadde den gang allerede vakt stor oppmerksomhet. Den var dagens samtaleemne, til og med i forretningskretser.
I oktober 1882 holdt Lars Skrefsrud tre foredrag på universitetet og et friluftsmøte på vollen ved Akershus festning om den kristne misjon, særlig arbeidet i Santalistan. Universitetets største sal var fylt til trengsel. Slike foredrag var ikke hørt før i Oslo. Tilhørerne glemte tid og sted, så grepne var de. Foredragene begynte kl. 20, og en av dem som kom sist, ble stående i døren, han kom ikke lenger. Han trodde han hadde stått der en times tid da foredraget sluttet. Han så på klokken. Det var midnatt.
En annen som også lyttet seg bort, var Johannes Brandtzæg. Han hørte og hørte, og talte også privat med Skrefsrud. Det var slett ikke vanskelig for ham å vie sitt liv til tjeneste for Kristus. Skrefsrud forsto å forme sin tale slik at tilhørerne måtte svare på spørsmålet: «Hvor skal jeg tjene Gud – hjemme eller ute?» Slik kom kallet til Brandtzæg, og svaret ble: «ute».
Det var plass for ham i Santalistan, og det var nesten avgjort at han skulle bli med Skrefsrud når han reiste ut igjen. Han forsøkte å rådføre seg med Gud også. Han gikk og ventet på en indre forvissning om at han hadde valgt rett. Da kom svaret brått og uventet. Han ble syk og måtte avbryte sine studier inntil videre. Fire lange sykdomsår lå foran ham.
Forberedelsesår
Johannes Brandtzæg reiste hjem til Abelvær. Der gikk han og sturte. Inne- sluttet var han fra før, og bedre ble det ikke nå. Han kjempet med sykdommen og kjempet med Gud. Hva skulle dette være godt for? Han forsto ikke noe av det hele.
En vinterdag var det storfiske på Sørgjeslingane. Hver eneste brukbar båt på Abelvær var ute, enten for å fiske eller å kjøpe fisk. Det lå bare en gammel, tjæreslitt båt igjen. Det var ikke rare båten, men Johannes fant seg en seilfille og rigget til. Han fikk med seg en gammel fisker.
Ut på kvelden dagen etter kom de tilbake fra Gjeslingane søkklastet med fisk. Det vanket nok en del skjenn fra hans eldre bror, og hans mor gjentok barneårenes ord: «Du er så dristig, Johannes!» – Forresten var det ikke stor fare for at han skulle finne på for mye, sykdommen hindret ham.
Den nye omgangskretsen
En dag kom en av naboene fra Ramstad og skulle inn på butikken. Han var en kristen og en varmhjertet mann. Johannes stod ute på tunet. De hilste på hverandre. Henrik Ramstad var noe forlegen. Han hadde hørt et rykte om at Johannes var blitt omvendt. Skulle han spørre ham? Han innledet med å spørre om sykdommen, og de talte litt om det tunge ved den. Det kunne vel være en hensikt med den? Å ja. Samtalen holdt på å gå i stå. Da samlet han alt sitt mot og spurte:
«Er det så at du er blitt omvendt nå, Brandtzæg?» Det kom så varmt og stille.
«Ja», svarte Brandtzæg, «nå får jeg tro meg frelst». Det kom sterkt og åpent. Det ble en lang samtale. Og nå var det ikke vanskelig å finne inn til hverandre. Den unge spurte og den eldre svarte.
– Om han ville være med på et møte?
– Ja.
Og slik ble det til at det ikke ble bare ett møte, men mange. Disse to begynte å holde oppbyggelser sammen. Ramstad hadde gjort dette før etter fattig evne. Johannes Brandtzæg lærte seg å spille gitar. Det ble ikke nettopp så glødende taler med ham, men han avla sine vitnesbyrd, sang og spilte. De kristne på hjemtraktene ble oppbygget og fattet mot. Den unge studenten hadde funnet et nytt åndelig hjem og fått en ny omgangskrets, eller som han seinere sa: han hadde møtt «den levende Guds menighet».
Det ene nødvendige
Det var en tid ut på våren, det meste av fisket var slutt, og mange av fiskerne var reist hjem. En troende jekteskipper ved navn Sellegg var kommet til Abelvær for å kjøpe fisk.
Det hadde som vanlig vært møte på bedehuset søndag ettermiddag. Da møtet var slutt, gikk det en liten flokk bortover. «Jeg tenker vi går om bord i jekta hans Sellegg, så får vi en god stund», sa en. Sellegg var enig, og litt etter var jektekahytten fylt til trengsel av en flokk troende venner. De var alle eldre folk så nær som Johannes og en til.
De eldre begynte å tale om sine erfaringer. «Og da skal jeg si at studenten fikk noe å tenke på. Jeg trodde nemlig at når en var blitt en kristen, var det ikke så farlig om en ikke leste i Bibelen og ba så mye. Jeg kunne ta meg fri fra det en periode. Men da jeg hadde hørt på samtalen en stund, forsto jeg at det måtte bli slutt på å tenke slik. Hadde jeg ikke kommet sammen med disse troende venner den kvelden, vet jeg ikke hvordan det hadde gått meg, og det behøver jeg ikke å spekulere på nå. Men jeg tror det hadde gått galt».
I denne tiden kom han til å lese A. Chr. Bangs bok: «Hans Nielsen Hauge og hans samtid». Han leste om disse små venneflokkene rundt om i landet, nettopp slik han selv hadde funnet det. Var det mellom disse han skulle arbeide? Tankene kom og gikk. Den nye omgangskrets var noe han virkelig var blitt glad i. Det var hans folk, det følte han. Om han kunne få være med og vinne flere, vinne dem for Gud og sette dem i arbeid! Det ble nesten til et brennende begjær. Misjonstanken lå jo der og ulmet, skjønt det var nok håpløst for ham, slik helsen var nå. Men boken fikk stor betydning for ham.
Hos en bonde i Danmark
Sykdommen ville ikke slippe taket, den bare økte. Han måtte foreta seg noe, om det bare kunne nytte. Leger og medisin hjalp ingen ting. Det var jo så mange slags råd han fikk: bad, kuropphold og alle slags medisiner. Han prøvde alt. Så fikk han også det råd at han burde ta ut på reise, komme i andre omgivelser og i mildere luft, kanskje regelmessig kroppsarbeid ville hjelpe.
Han reiste til Danmark og hyrte seg hos en gårdbruker. Men om morgenen da han sto i arbeidsklær og med arbeidsredskaper i hånden, syntes han at dette tok seg noe rart ut. Motet hans falt til under frysepunktet. Det var så vidt han orket å holde seg oppe. Da kvelden kom, satte han arbeidsredskapene fra seg, pakket sine saker og sa farvel. Det var med en viss humor han senere tenkte på hva slags inntrykk den danske bonde satt igjen med etter den unge norske student som hadde søkt arbeid hos ham. Noe særs imponerende kunne det ikke ha vært.
På kuranstalt i Sveits
Siden reiste Brandtzæg til Sveits. Han hadde hørt om en kvinne der som i 1880-årene hadde åpnet en kuranstalt for syke, der hun salvet dem med olje og ba for dem etter Jak 5:14. Ikke så få skulle ha blitt friske ved hennes hånds- påleggelse og bønn. Brandtzæg oppholdt seg der en tid. Men forandringen kom ikke. Det var vel et og annet som han skulle lære i Guds skole ennå.
Oppholdet fikk betydning for ham. Han hadde møtt mange troende mennesker han aldri kom til å glemme. Ved samværet med dem hadde hans eget kristenliv vokst. Han hadde fått se dypere inn i sin Bibel og dypere inn i seg selv. Hans ånd hadde fått en varmere tone, og det var noen skjulte strenger som var blitt satt i bevegelse.
Landluft i Amerika
Men den nye tonen kom ikke til å klinge så lenge. Sykdommen økte på igjen, og noen gav ham det råd at han burde reise til Amerika. Landluften der ville muligens gjøre ham godt. Han elsket å reise, og når håpet om helbredelse også lokket ham, ble han ikke skremt av en Amerika-reise. Han havnet i Duluth, og forsøkte å være behjelpelig i en menighet der. Men oppholdet ble kort.
Hos Boltzius i Sverige
På denne tiden var det en nedgangsperiode for store deler av det svenske folk. Drikk og umoral tok overhånd, slik også i Värmland i 1850- 60-årene. Det gikk store vekkelser over området, men Fredrik August Boltzius ble ikke løst i første omgang. Så en dag han var ute i skogen, kastet han seg ned på marken og ropte i sin nød: «Skal jeg arme synder bli arveløs både i himmelen og på jorden?» Plutselig var den tunge byrden som blåst bort, og fred og glede fylte hans sinn. Han begynte straks å vitne om sin frelser. Han gikk fra dør til dør, og han hadde et eget lag til å tale med folk. Han trodde Bibelen bokstavelig og tok Gud på ordet. Litt etter litt oppdaget han at han eide helbredelsens nådegave. Han brukte den med varsomhet, og det var ikke hans skyld at det ble reklamert for ham.
Over nyttår 1887 banket Johannes Brandtzæg på hos denne mannen. Døren ble åpnet.
«Hva vil De?» spurte en stor, mørk skikkelse barskt. Han sto og sperret døren så ingen kom inn.
«Kunne jeg få tale med Boltzius?» spurte den unge, skjelvende studenten.
«Boltzius, det er meg det!»
Slik var hans måte å ta imot folk på, før han hadde gjort seg opp en mening om hvem den besøkende var. Når han hadde kalkulert vedkommende til et ærlig menneske, ble døren åpnet, og den fremmede fikk et hjertelig velkommen. Slik også med Brandtzæg.
Brandtzæg ble der utover vinteren. Han ble til og med Boltzius’ sekretær under oppholdet, og måtte besvare brev både på tysk og engelsk. Brandzæg fikk være med på mye som ikke var foreskrevet verken i Bibelen eller i bekjennelsesskriftene. Andaktene, og samtalene i forbindelse med dem, var rene gullgruver for den som ville studere sjelelære og lære mennesker å kjenne. Blant alt det merkelige hos Boltzius var også det at de ikke holdt noen diett. Det var en ubrytelig lov. De spiste god og nærende kost og drakk kruttsterk kaffe. Det var kaffekoppen som satte Brandtzæg på prøve. Han visste av smertelig erfaring at kaffe var gift for ham. Brandtzæg drakk sin kaffe. Virkningen var svær. Han ville rent forgå etterpå. Men han holdt ved i tro, og bedringen kom litt etter hvert.
Brandtzæg følte seg hjemme. Hans syn for den levende Guds menighet var blitt utvidet og styrket, og han hadde fått øye på åndsmakten hos Boltzius og Guds villighet til å oppfylle sitt ord. Så levende og nær hadde Gud aldri ært ham før.
Fullførte studiene
Da det led utpå vinteren, kjente han seg så frisk at han reiste hjem til Norge og begynte å reise rundt mellom vennene i østlandsbygdene. Han vitnet, sang og spilte gitar.
Om høsten tok han fatt på studiene igjen. Han leste og leste, men han visste ikke riktig hvor mye det skulle til for å få eksamen. Høsten etter traff han en av professorene på gaten, og spurte ham hvor lenge han måtte holde på for å få eksamen. «Hvis De går opp til jul», svarte professoren, «så får De haud, venter De til våren, får De laud». Han ventet til våren og fikk laud.
– Han hadde prestert noe over det vanlige.
Selv om misjonstanken for Brandtzægs vedkommende var kommet noe i bakgrunnen, var den ikke glemt. Den lå der, men var ikke like sterk lenger. Heller ikke var han grepet av tanken om et presteembete, det var enda fjernere for ham. Det som lå ham nærmest, var arbeidet mellom det jevne folk. Men hvordan skulle han komme inn i et slikt arbeid? Det hadde han ingen anelse om.
Vennskap med Thina Schou
Under studiene bodde han denne gangen på Studenterhjemmet. Mellom dem som vanket der en gang i blant, var en velstående enkefrue, Thina Schou. Hun var rik og ville gjerne hjelpe fattige, evnerike studenter som led nød. Og det var mange som henvendte seg til henne.
Thina ble kjent med Brandtzægs søster, Hilda, som da var i Oslo, og gjennom henne ble Thina og Johannes kjent. De to søsknene ble ofte innbudt til hennes hjem, sammen med andre unge. De samtalte om åndelige ting, sang sammen og ba sammen. Mellom Johannes og Thina utviklet det seg et varmt vennskap. Det var så mange felles interesser som dro dem til hverandre.
Kall til bibelskolestyrer
Men hva skulle han bli? Spørsmålet opptok ham i ferien, og han talte med Gud om det. Da fikk han kall fra Bergens Indremisjon. Han svarte ja med en gang.
Bergen Indremisjon var en av de eldste indremisjonsforeninger i landet, stiftet i 1863. Ole Kallem var den første lekmann som ble kalt til «indremisjonær » og forkynner i Bergen. Han hadde nådegave til å tale Guds ord, og folk våknet ved hans forkynnelse. Men størst betydning for lekmannssynet, og dermed også for nådegavenes frie bruk, fikk likevel Jakob Traasdahl, da han kom til Bergen i 1870. Han ikke bare talte Guds ord, han skrev også bøker og traktater og ga ut flere blad. Da han sluttet som fast forkynner, ble han indremisjonens formann i en årrekke. Foreningen bestemte seg for å åpne en bibelskole for menn i 1888. Den første styrer for skolen ble cand. teol. Johan Lavik, og det første kurset varte i tre måneder og hadde 29 elever.
Til denne bibelskolen ble så Johannes Brandtzæg kalt som styrer. Ved siden av skolen skulle han ta seg av de oppbyggelige møtene. Dette kurset varte i seks måneder og hadde 31 elever. Det tredje, og foreløpig siste kurset, hadde 26 elever. Mange av disse ble forkynnere, og noen av dem fikk et navn mellom de kristne i landet som sent vil glemmes. En av dem var Ludvig Hope.
Brandtzæg var kommet på sin rette plass. Han eide lærergnisten og forsto å fengsle elevene. Selv om mange av dem var på hans egen alder, hadde livets harde skole gitt ham en modenhet som langt oversteg alderen. Verre var det med ham som taler. Det gikk utmerket godt så lenge han holdt seg til vitnesbyrdet, med andre ord, så lenge han var bror blant brødre. Men når han skulle på talerstolen, ble han noe tung og litt for grundig. – Det var første gangen han skulle tale i Misjonshuset i Bergen, og huset fyltes snart opp av folk som ville høre den nye teologen. Blant disse var en kjent lekmann og hans hustru. Da talen var slutt og folk strømmet ut, sa mannen: «Ham går jeg ikke og hører mer». – «Si ikke det», svarte hun, «han kan komme seg, han». Og slik ble det. De ble hans trofaste tilhørere siden, ja reiste ofte lang vei for å høre ham. Og de var ikke de eneste.
Johannes Brandtzæg ble i Bergen i to år. Da reiste han til Kina.
Fra boken «Johannes Brandtzæg,
hans liv og virke», Norsk Luthersk
Kinamisjonsforbund, Oslo, 1934.
Utvalg og bearbeidelse: I.G.
Forts. i neste nr.
|
|