Johannes Brandtzæg – i Kina
Av P. S. Eikrem
Hvordan kunne misjonsinteressen for Kina samles? Slik begynte mange å spørre. Det Norske Misjonsselskap avviste tanken om å samle den nye interesse under sin ledelse, og ennå tenkte ingen på en ny organisasjon. I Bergen var en ung pike, Olivia Halvorsen, blitt vakt til liv i Gud. Hun hadde ikke kall til noe spesielt, men hun fikk bare trang til å gjøre noe for Herren. Den eneste sammenheng hun kunne være med i slikt frivillig arbeid var i Bergens Indremisjon. Men foreningen hadde møtene sine på dagtid, og hun hadde fri bare på kveldene. Sammen med flere i samme situasjon stiftet hun en ny forening. Men formannen i indremisjonen så dette som en fare til splittelse, og ba om at foreningen måtte gå inn i den gamle. Den unge Olivia var lamslått. Dette la nok en demper på begeistringen hos dem alle, men de ble enige om å fortsette, for de var grepet av misjonens sak, og de begynte å samle inn penger.
Men dette her var så dumt, syntes e. Det var jo ingen som kunne representere dem utad. Det måtte vel gå an å få noen menn med seg som kunne danne et styre slik som i Bergens Indremisjon? Men hvem skulle de få med seg?
Kinamisjonen blir stiftet
Etter mange henvendelser fikk de endelig noen yngre menn med. Blant dem var Johannes Brandtzæg. Den eldste i laget var Thormod Rettedal, som snart var 40 år gammel. Brandtzæg ble valgt til formann.
Det som fremfor alt gav disse menn frimodighet, var den overbevisning at det var Gud som ville dette. Slik ble Det Norsk Lutherske Kinamisjonsforbund stiftet. Den første generalforsamling ble holdt i Bergen i pinsedagene 1891. Det møtte 40 utsendinger fra Vestlandet og Sørlandet. De første åtte misjonærene ble antatt. Johannes Brandtzæg var én av dem. – En kan ikke si annet enn at det var et troens vågestykke med alle disse utsendingene. Få av de ledende menn i misjonen hadde noe særlig erfaring, ingen av dem noen stor autoritet, og de som ble regnet for å være noe i kirke og kristenliv, var helst imot denne nye misjonen. Men på den annen side var det ikke så rent smått heller. De hadde fått Brandtzæg med seg. I ham var det etter menneskelig beregning sikkerhet for at arbeidet i Kina skulle komme i klart farvann.
Avskjedsfest og misjonærinnvielse
Den 21. september i 1891 var det avskjedsfest i Misjonshuset i Bergen. Det var fylt til siste plass. Til slutt står Rettedal på plattformen sammen med misjonærene. Han er siste taler før festen slutter. Han begynner med å minne om Herrens ord til Abraham: «Gå ut fra ditt land og fra ditt folk til det land som jeg vil vise deg!» Ingen kunne tale som Rettedal når han var opplagt og grepet. Og ved denne anledning var han det. Han peker på disse unge som har fått det samme kall som Abraham til å gå ut. Landet de skal til ligger langt borte, og folket ble holdt for å være hatefullt og blodtørstig. Disse unge er villige til å gi sitt liv og sin ungdom til Kina. Vil dere glemme dem? Vil dere la dem mangle noe? Vil dere bære dem frem i bønn og offer for Gud?
Det fantes ikke ett menneske i forsamlingen som ikke ville være med, og mange svarte med et høylydt, gråtkvalt: Ja! Det er slike sammenkomster som blir et minne for livet.
Fra Bergen reiste de tre dager etterpå. Festningskaien var et hav av mennesker. Både fra skipet og fra land sang de: «Å, tenk når engang samles skal, de frelstes menighet». Men ennå var ikke misjonærene innvidd til sin tjeneste. Dette ble gjort i Stavanger, og stunden kjentes som den som er skildret i Apg 13:2f. De hadde en felles bønnestund, så leste medlemmene i fellesstyret et ord fra Bibelen og la hendene på dem som skulle reise. En innvielse som ingen ante betydningen av den gang. Den 30. september reiste de ut fra Stavanger på sin lange ferd til et ukjent land.
På plass i Kina
Det var ikke få misjonærer i Kina på den tiden. De store misjonsorganisasjonene i England, Amerika og Tyskland hadde for lenge siden et fast arbeid der, og Kina Innlandsmisjon, med sine flere hundre arbeidere, var allerede på plass. De første misjonærene hadde slått seg ned i kystbyene og de mest sentrale steder rundt omkring disse. Kina Innlandsmisjon var gått lenger inn i landet.
Med utgangspunkt i byen Hankow, skulle Johannes Brandtzæg, sammen med Ludvig Johnsen og Gjertine Årrestad, lete seg frem til et eller annet sted i Kinas innland, nordover, vestover eller østover, alt etter som Gud ledet.
Den 8. desember 1891 sto de i Hankow, hvor de fikk anledning til å treffe til sammen 24 andre misjonærer i en felles sammenkomst. Det var både svensker, norsk-amerikanere og nordmenn. Her hvor Han-elven renner ut i Jangtsefloden, ca. 70 mil inn i landet, ligger tre storbyer: Hankow, Hanyang og Wuchang. Hundre millioner men nesker hadde på den tiden sin naturlige forbindelse til disse byene, som var knutepunkt for noen av Kinas rikeste og tettest befolkede provinser, og var et av landets største handelssentra. – Her møtte de også en landsmann som var kommet noen uker før dem, Sigvald Netland, som var utsendt av private venner. Han hadde foreløpig leid hus til dem i Wuchang, for i Hankow var det ikke hus å oppdrive.
Kummerlige forhold
om vanlig for nykommere var det ikke så enkelt den første tiden. Det var ikke maten som var verst, det var husene. Gatene var trange og solløse, alskens avfall lå henslengt over alt. Det var hunder og griser som var byens renovasjonsvesen, og det var mange rotter. Men nykommere er alltid glade og takknemlige for det som er. Den gangen kom de i alle fall ikke med krav om noen verdens ting. Det skulle ikke så mye til før de fant det bedre enn ventet. Og slik ble det med disse også. De hadde et hjem de kalte sitt. Jordveggene ble hvitkalket, gardiner hengt opp for de små vinduene og matter lagt på gulvene. Søster Gjertine forsto å få det koselig. Da julekvelden kom, var allerede julestemningen der. På bordet sto juletreet – en gren av et eldgammelt sedertre, med lys og glitter. De fant frem sin Bibel og Landstads salmebok. De leste juleevangeliet og sang de uforglemmelige julesangene, foldet sine hender og takket Gud som hadde sendt dem til dette folket og hadde gjort alt så vel for dem.
På gatene utenfor yrte menneskene forbi. De kjente verken til jul eller søndag, og hadde ingen pauser i arbeidet, ingen helgedagsfred. Mange gikk der halvnakne og i filler, forkomne og ulykkelige.
Brandtzæg alvorlig syk
Men første nyttårsdag ble Brandtzæg syk. En misjonslege ble hentet. Det var tyfusfeber. Legen gjorde det han kunne, men feberen økte, og Brandtzægs liv hang i en tynn tråd. Det ble sykdom og sengepleie i stedet for språkstudium. Men dette fikk være som Herren ville, bare han kunne komme seg! Det var han som var leder for den lille gruppen, og en større flokk var ventet. Han visste mer og kunne mer enn noen av de andre. De kunne ikke miste ham.
Bønnene om å få beholde ham steg sterke og varme mot himmelen både dag og natt, og vennene speidet etter det minste tegn på at sykdommen skulle snu seg.
Men den vendte ikke, den økte.
Noen ganger var han inne hos dem, i det trange solløse rommet, der alvorlige, men vennlige ansikter alltid lyste mot ham. Andre ganger – og det var oftest – var han på reise. Han var hjemme på Abelvær sammen med sine kjære der, han var hos venner fjern og nær, talte med dem og sang med dem. Men aller oftest var han hos den unge enken, Thina Schou. Hun hadde nok ligget dypere i tankene enn han selv visste om.
Det var så forferdelig med denne feberen for dem som sto rundt, øynene ble røde, blodet jog gjennom kroppen og brente opp dråpe for dråpe. Ville den ikke avta? Men den avtok ikke. Dagene ble til uker. Slik kunne det ikke fortsette. – Han lå og så langt ut i rommet. Der oppe sto Jesus og englene. Var de kommet for å hente ham? Skulle han virkelig reise fra dem? Det ble en kamp med Gud.
Gud grep inn
Da våknet han en morgen med et lyst smil. Feberen var borte. De hadde fått ham tilbake, og gleden og takken kjente ingen grenser. Den 7. mars skrev han følgende til sin bror, Nils: «Det er 14 dager siden jeg kom i klærne. – Selve sykdomstiden var som en drøm, og jeg husker ikke så mye fra den. Jeg følte ikke smerter, unntatt de første dagene. Kjærlige hender pleiet meg, kjærlige venner våket over meg dag og natt. Doktoren var hos meg ofte, opptil tre ganger i døgnet en 80–90 dager i alt. Søster Gjertine var rent umistelig. Hun er et prektig menneske. – Ja, nå er sykdomstiden bare et minne, men den gir grunn til glede og takk».
Arbeidsfeltet stakes ut
Av eldre engelske misjonærer hadde de fått opplysninger om at det lå et stort åpent felt lenger nord, oppe langs Han-elven, 70 mil fra Hankow. Det tok ca. tre uker med flodbåt å komme dit. Sammen med to norsk-amerikanere og to svensker, dro Brandtzæg for å utspeide området. Gjertine Årrestad ble igjen i Wuchang og Ludvig Johnsen skulle være i Hankow for å bringe husspørsmålet i orden. Den første by de stanset i, ble Fucheng. Her gikk de alle i land. Norsk-amerikanerne valgte denne byen til utgangspunkt for sitt arbeid. De ville arbeide i området mot nord-øst. På andre siden av elven lå byen Siang-Yang. Derfra startet svenskene opp. De ville gå sør-vestover.
Det lå en by lenger nord, var det blitt fortalt dem, ca. ni mil fra Facheng. Byen het Laohokow. Dit reiste Brandtzæg. Byen var stor og tiltalende. Vest for Han-elven lå det flere byer, og det samme var tilfelle lenger nord. Mot øst kunne man gå inn i Honan-provinsen. Disse provinsene var jo like store som et hvilket som helst europeisk land.
Men Brandtzæg var ikke den første misjonær som kom til Laohokow. Kina Innlandsmisjon hadde allerede en stasjon i en liten, mindre by et par kilometer utenfor. Han ble godt mottatt av misjonærene, og de hadde ingen ting imot at det kom flere – tvert imot. En enslig misjonsstasjon midt i denne folkemengden var jo som en synål i en høystakk. Brandtsæg bestemte seg for at her måtte arbeidsfeltet bli, og så ble det jo medarbeidernes sak om de ville se det som han. – Arbeidsfeltet skulle senere vise seg å være heldig valgt. Det var plass nok til de nye arbeiderne som var ventet og de som senere ville komme – i mange år fremover.
Brandtzæg stanset ikke lenge i Laohokow. Allerede den 10. juni var han tilbake i Hankow. Ludvig Johnsen hadde fått leid hus og gjort det så noenlunde i stand. Straks etter holdt han og Gjertine Årrestad bryllup, og ikke lenge etter flyttet de inn i det nye huset.
Uventet hjemreise
En måned senere var Brandtzæg på vei hjemover til Norge. Bestemmelsen om å reise kom uventet som lyn fra klar himmel. Det ble stor sorg og undring hos vennene. Mest av sorg. Det gikk lenge før de andre misjonærene fikk seg til å tro at han var borte. Det var et stort tomrom etter ham. Han hadde ikke angitt noen grunn, heller ikke noe sikkert løfte om å komme tilbake. De regnet med at som arbeider i Kina var han tapt for alltid.
– Det kom snart beskjed om at flere misjonærer var på vei ut via Amerika, fem stykker i alt. I oktober kom de nye norske utsendingene. Det var i sannhet gjensidig glede da de hilste på hverandre i Hankow. Det var både smil og gledestårer. Fru Johnsen hadde rom til dem alle, og de gikk til et dekket norsk bord. Det var mer enn de første kunne gjøre, bare knapt et år i forveien. Noen dager senere kunne de undertegne en byggekontrakt om et nytt misjonshjem. Fremtiden lå lys og lokkende som den gjør for alle unge som har et livsmål, og som er innenfor rekkevidden av det. På et halvt års tid var huset ferdig til innflytning, og de første misjonærene var på vei til Laohokow.
Overraskende nyheter
I septembernummeret av «Kineseren » er det en kort melding fra Kina om forberedende arbeider og forhandlinger om kjøp av byggetomt. Ellers er det ikke nevnt om vanskeligheter av noe slag. Men i følgende nummer kom overraskelsen: Brandtzæg var på vei hjem. Der heter det:
«Vi har en meddelelse å gjøre som nok vil komme like overraskende på vennene som den har gjort på oss. Viktige familieanliggender har nemlig gjort broder Brandtzægs nærværelse her hjemme nødvendig. Han fant saken av den viktighet at han ikke godt kunde oppebie fellesstyrets samtykke, men måtte forlate Kina allerede i slutningen av august, og er således nu på veien. Han håpet å kunne være tilbake igjen på sin plass til våren før varmen inntrer så at gjerningen intet vesentlig avbrekk vilde lide. Vi vil tale åpent om denne sak for at ikke vennene skal fristes til nogen som helst mistanke overfor den kjære broder, hvis misjonsiver og interesse er like brennende, og hvis beslutning om å ofre sitt liv i Kina står like fast. Hans reise kommer ikke til å kreve noget utlegg av misjonens kasse, da den blir bestridt på annen måte».
Nyheten om Brandtzægs hjemreise spredte seg som ild i tørt gress. Visstnok var fellesstyrets meddelelse beroligende. Men likevel følte mange at det måtte ligge noe under.
Forlovelse
I «Kineseren»s oktobernummer kom følgende notis:
«Vennene underrettes herved om at broder Brandtzæg nu er forlovet med en dame fra Kristiania, fru Thina Schou, om hvem vi nærer det håp at hun elsker Herren og til like har hjerte for vår misjon. Hun akter i den nærmeste fremtid å besøke oss her i Bergen».
Det var ikke vanskelig å legge merke til de stramme ansikter i fellesstyret da han møtte opp for første gang g skulle forklare seg. Det var den pinlige og ulovlige hjemreisen han måtte forklare seg om. Han fortalte om sykdommen, om hvordan han kom til å tenke på sin forlovede. De hadde jo brevvekslet, men familieforholdene var vanskelige. Det var ikke så klart farvann at det kunne ordnes uten at han kom hjem.
Fellesstyret besto den gang for det meste av ungdom. Litt etter hvert ble ansiktene lysere. De kunne forstå ham. Det hadde i grunnen ikke hendt noe galt. Og det endte med at de rakte ham broderhånd, skjønt det var en stor «skuffelse» for dem det han fortalte dem om planene fremover.
Hvordan skulle det bli med Brandtzægs fremtid? Skulle han, som fellesstyret hadde antydet, snart reise til Kina igjen, eller måtte han bli hjemme?
Fra boken «Johannes Brandtzæg –
hans liv og virke»,
Det Norsk Lutherske Kinamisjonsforbund,
Oslo 1934
Utvalg og bearbeidelse: I.G.
Forts. i neste nr.
|
|